Jeg er rett og slett fly forbanna over at filmen endte opp med et manuskript som var så vesentlig mye svakere enn det som fikk offentlig støtte, skriver Nikolaj Frobenius i dette utdypende innlegget om Pax-saken.
– Jeg er rett og slett fly forbanna
I kjølvannet av den katastrofale åpningshelgen til den norske storfilmen Pax, var det flere kommentatorer som spurte hva som gikk galt med filmen. Ingunn Økland spurte direkte (i Aftenposten 24 mars): Hva sier de som engang trodde på filmen og ga den offentlige midler? Jeg skal i det følgende forklare min rolle i saken, og redegjøre for mine synspunkter og bakgrunnen for dem.
I 2007 var undertegnede konsulent for prosjektet og var med på å innvilge offentlig støtte til filmproduksjonen. Da det ble stilt spørsmål om min rolle vedrørende Pax ble jeg stilt overfor to mulige valg:
1. Jeg kunne gjøre som aktørene som er knyttet til det offentlige virkemiddelapparatet pleier å gjøre; nemlig holde munn og være lojal overfor tidligere arbeidsgiver.
2. Jeg kunne – fristilt som jeg er fra en hver forbindelse til Norsk filminstitutt, fortelle sannheten om hva som lå til grunn for tildelingen.
Det sistnevnte alternativet virket – av en eller annen grunn – forlokkende. Hva skulle så hensikten være med å gå en gammel sak opp i sømmene? Her sto jeg jo åpenbart i fare for gjøre livet surt for filmskaperne samt å skyte meg selv i foten, som Erlend Loe treffende bemerket i en kommentar. Hensikten er enkel, nemlig å finne ut av hva som gikk galt med Pax – og reise spørsmål ved sider av norsk filmpolitikk som jeg mener bør diskuteres.
Spørsmålet om radikal kjønnskvotering var særdeles aktuelt på det tidspunktet filmen fikk støtte (2007). Kulturminister Trond Giske sa i desember 2006 at dersom filmbransjen ikke retter opp den skjeve kjønnsbalansen, vil det bli innført radikal kjønnskvotering i 2010. ”Hvis ikke virkemidlene fram til da har virket, bør det bli kvotering.” Dette var en dramatisk kort tidsfrist for å rette opp i dype strukturelle skjevheter som har eksistert i filmbransjen i en årrekke. Bransjen har vært mannsdominert, og de tiltakene som ble iverksatt for å rette opp kjønnsbalansen viste seg å være utilstrekkelige. Radikal kjønnskvotering ville virke. Spørsmålet var om det var mulig å opprettholde kvalitetsnivået samtidig som kjønnsbalansen ble likevektig. Faktum er at ikke mer enn 15% av prosjektene i min bunke av søknader om produksjonsstøtte hadde regissører som var kvinner. Å omgjøre 15% til 50% på knappe tre år, skulle vise seg å by på utfordringer og skape et vesentlig press på konsulentene i forhold til å finne prosjekter som hadde kvinnelige hovedaktører (manus, regi, produsent eller hovedrolle). For å understreke alvoret i situasjonen ble alle ansatte i filmfondet påmeldt et obligatorisk seminar hvor en svensk ekspert fortalte om hvordan organisasjonen kunne gå fram for å renske ut mannsjåvenistiske holdninger hos bla konsulentene. Den svenske professoren Anna Wahl sa: “Kvalitetsbegrepet er ikke en absolutt sannhet og kan ikke brukes som argument for at kvinner ikke skal lage film.” Kulturministeren var selv til stede på slike arrangementer og ville sørge for at konsulentene tok trusselen om kvotering på alvor. Det var dette håndgripelige presset alle konsulentene i filmfondet sto under på angjeldende tidspunkt. Dette er bakgrunnen for den vurderingen jeg i 2007 gjør av spillefilmprosjektet Pax.
Filmkonsulenten vurderer filmprosjekter i forhold til tre hovedsaker. Filmens produsent. Filmens manus. Og filmens regissør. Tilfellet Pax hadde på papiret mange sterke sider. Filmens produsent (Paradox) er en av landets aller mest erfarne. Manusforfatter Lars Saabye Christensen likeså. Med hensyn til regissøren var jeg usikker. Hun hadde riktignok laget én spillefilm tidligere, Min misunnelige frisør, men var denne oppgaven for stor og kompleks for en regissør med såpass liten erfaring? Burde Pax ha vært hennes tredje eller fjerde film?
Jeg er i dag ikke i tvil om at søknaden fra min side ville ha blitt avvist hvis regissøren hadde vært mann med den samme bakgrunnen.
Men det var ikke en opplagt sak med Pax. Filmen kunne ha blitt et medrivende eksistensielt spenningsdrama. Manuset til Saabye Christensen var i mine øyne svært godt og interessant. Jeg valgte å gi prosjektet støtte etter nøye overveielser. Tungen på vektskålen var dette: Regissøren var kvinne. Hvis kjønnsbalansen skulle bli mer likeverdig var filmfondet nødt til å ta noen sjanser. Problemet var – slik jeg ser det – ikke at konsulentene bar på en skjult uvilje overfor kvinnelige filmskapere, men at det rett og slett var svært få kvinner blant aktørene i de søknadene vi fikk inn. Kjønnskvotering ble de facto praktisert i denne perioden.
Den viktigste årsaken til at Pax ikke ble så bra som den kunne og burde ha blitt, er at det manuskriptet Lars Saabye Christensen skrev – og som utvilsomt var det sterkeste kvalitetskortet i søknaden – i perioden etter tildelingen ble fullstendig omskrevet av regissøren, uten at konsulenten ble informert. (Senere utgav regissøren også en roman med samme navn.) Det manuskriptet som gjenstår i den ferdige filmen er så langt fra det manuskriptet som i sin tid fikk støtte, at jeg vil karakterisere det som ugjenkjennelig, rasert.
I den ferdige filmen kjente jeg knapt igjen én replikk fra det originale manuset. At jeg – som avgått konsulent – ikke ble forevist disse radikale endringen av filmens utgangspunkt, er betenkelig. I en annen bransje ville vi kalt dette svindel. Produsenten burde ha sørget for at tilskuddsgiver fikk mulighet til å godkjenne det faktum at publikum på lerretet fikk møte et helt annet filmatisk univers enn det som var forespeilet i manuskriptets opprinnelige form. Hadde jeg blitt forevist den ferdige versjonen av Pax i min konsulentperiode, ville tilskuddet garantert ha blitt trukket tilbake. Produsenten ville nok nødig risikere dette.
Men fra min synsvinkel – som eks-konsulent og manuskriptforfatter – er jeg rett og slett fly forbanna over at filmen endte opp med et manuskript som var så vesentlig mye svakere enn det som fikk offentlig støtte. I framtiden bør NFI utarbeide rutiner som bedre sørger for at den filmen som ender opp på kinolerretene faktisk er omtrentlig lik den som fikk støtte. Eller: Avvikle den problematiske konsulentordningen, og la staten gi støtten direkte til produsentene, slik at de i framtiden selv kan være ansvarlige for bruken av offentlige midler.
Hva gikk galt med Pax? Sannsynligvis var det flere ting som gikk galt med denne filmen, ut over overnevnte momenter. Slikt kan skje – og slikt skjer. Men hvis det er ønskelig at offentligheten skal ha et visst innsyn i de prosessene som ligger bak milliontildelingene til filmbransjen, må vi også være forberedt på et visst ubehag. Jeg føler herved at jeg har anstrengt meg for å gi et sannferdig bilde av min befatning med nettopp disse prosessene.
Nikolaj Frobenius, forfatter.
9 kommentarer til – Jeg er rett og slett fly forbanna
Legg igjen en kommentar
– Jeg er rett og slett fly forbanna
Jeg er rett og slett fly forbanna over at filmen endte opp med et manuskript som var så vesentlig mye svakere enn det som fikk offentlig støtte, skriver Nikolaj Frobenius i dette utdypende innlegget om Pax-saken.
I kjølvannet av den katastrofale åpningshelgen til den norske storfilmen Pax, var det flere kommentatorer som spurte hva som gikk galt med filmen. Ingunn Økland spurte direkte (i Aftenposten 24 mars): Hva sier de som engang trodde på filmen og ga den offentlige midler? Jeg skal i det følgende forklare min rolle i saken, og redegjøre for mine synspunkter og bakgrunnen for dem.
I 2007 var undertegnede konsulent for prosjektet og var med på å innvilge offentlig støtte til filmproduksjonen. Da det ble stilt spørsmål om min rolle vedrørende Pax ble jeg stilt overfor to mulige valg:
1. Jeg kunne gjøre som aktørene som er knyttet til det offentlige virkemiddelapparatet pleier å gjøre; nemlig holde munn og være lojal overfor tidligere arbeidsgiver.
2. Jeg kunne – fristilt som jeg er fra en hver forbindelse til Norsk filminstitutt, fortelle sannheten om hva som lå til grunn for tildelingen.
Det sistnevnte alternativet virket – av en eller annen grunn – forlokkende. Hva skulle så hensikten være med å gå en gammel sak opp i sømmene? Her sto jeg jo åpenbart i fare for gjøre livet surt for filmskaperne samt å skyte meg selv i foten, som Erlend Loe treffende bemerket i en kommentar. Hensikten er enkel, nemlig å finne ut av hva som gikk galt med Pax – og reise spørsmål ved sider av norsk filmpolitikk som jeg mener bør diskuteres.
Spørsmålet om radikal kjønnskvotering var særdeles aktuelt på det tidspunktet filmen fikk støtte (2007). Kulturminister Trond Giske sa i desember 2006 at dersom filmbransjen ikke retter opp den skjeve kjønnsbalansen, vil det bli innført radikal kjønnskvotering i 2010. ”Hvis ikke virkemidlene fram til da har virket, bør det bli kvotering.” Dette var en dramatisk kort tidsfrist for å rette opp i dype strukturelle skjevheter som har eksistert i filmbransjen i en årrekke. Bransjen har vært mannsdominert, og de tiltakene som ble iverksatt for å rette opp kjønnsbalansen viste seg å være utilstrekkelige. Radikal kjønnskvotering ville virke. Spørsmålet var om det var mulig å opprettholde kvalitetsnivået samtidig som kjønnsbalansen ble likevektig. Faktum er at ikke mer enn 15% av prosjektene i min bunke av søknader om produksjonsstøtte hadde regissører som var kvinner. Å omgjøre 15% til 50% på knappe tre år, skulle vise seg å by på utfordringer og skape et vesentlig press på konsulentene i forhold til å finne prosjekter som hadde kvinnelige hovedaktører (manus, regi, produsent eller hovedrolle). For å understreke alvoret i situasjonen ble alle ansatte i filmfondet påmeldt et obligatorisk seminar hvor en svensk ekspert fortalte om hvordan organisasjonen kunne gå fram for å renske ut mannsjåvenistiske holdninger hos bla konsulentene. Den svenske professoren Anna Wahl sa: “Kvalitetsbegrepet er ikke en absolutt sannhet og kan ikke brukes som argument for at kvinner ikke skal lage film.” Kulturministeren var selv til stede på slike arrangementer og ville sørge for at konsulentene tok trusselen om kvotering på alvor. Det var dette håndgripelige presset alle konsulentene i filmfondet sto under på angjeldende tidspunkt. Dette er bakgrunnen for den vurderingen jeg i 2007 gjør av spillefilmprosjektet Pax.
Filmkonsulenten vurderer filmprosjekter i forhold til tre hovedsaker. Filmens produsent. Filmens manus. Og filmens regissør. Tilfellet Pax hadde på papiret mange sterke sider. Filmens produsent (Paradox) er en av landets aller mest erfarne. Manusforfatter Lars Saabye Christensen likeså. Med hensyn til regissøren var jeg usikker. Hun hadde riktignok laget én spillefilm tidligere, Min misunnelige frisør, men var denne oppgaven for stor og kompleks for en regissør med såpass liten erfaring? Burde Pax ha vært hennes tredje eller fjerde film?
Jeg er i dag ikke i tvil om at søknaden fra min side ville ha blitt avvist hvis regissøren hadde vært mann med den samme bakgrunnen.
Men det var ikke en opplagt sak med Pax. Filmen kunne ha blitt et medrivende eksistensielt spenningsdrama. Manuset til Saabye Christensen var i mine øyne svært godt og interessant. Jeg valgte å gi prosjektet støtte etter nøye overveielser. Tungen på vektskålen var dette: Regissøren var kvinne. Hvis kjønnsbalansen skulle bli mer likeverdig var filmfondet nødt til å ta noen sjanser. Problemet var – slik jeg ser det – ikke at konsulentene bar på en skjult uvilje overfor kvinnelige filmskapere, men at det rett og slett var svært få kvinner blant aktørene i de søknadene vi fikk inn. Kjønnskvotering ble de facto praktisert i denne perioden.
Den viktigste årsaken til at Pax ikke ble så bra som den kunne og burde ha blitt, er at det manuskriptet Lars Saabye Christensen skrev – og som utvilsomt var det sterkeste kvalitetskortet i søknaden – i perioden etter tildelingen ble fullstendig omskrevet av regissøren, uten at konsulenten ble informert. (Senere utgav regissøren også en roman med samme navn.) Det manuskriptet som gjenstår i den ferdige filmen er så langt fra det manuskriptet som i sin tid fikk støtte, at jeg vil karakterisere det som ugjenkjennelig, rasert.
I den ferdige filmen kjente jeg knapt igjen én replikk fra det originale manuset. At jeg – som avgått konsulent – ikke ble forevist disse radikale endringen av filmens utgangspunkt, er betenkelig. I en annen bransje ville vi kalt dette svindel. Produsenten burde ha sørget for at tilskuddsgiver fikk mulighet til å godkjenne det faktum at publikum på lerretet fikk møte et helt annet filmatisk univers enn det som var forespeilet i manuskriptets opprinnelige form. Hadde jeg blitt forevist den ferdige versjonen av Pax i min konsulentperiode, ville tilskuddet garantert ha blitt trukket tilbake. Produsenten ville nok nødig risikere dette.
Men fra min synsvinkel – som eks-konsulent og manuskriptforfatter – er jeg rett og slett fly forbanna over at filmen endte opp med et manuskript som var så vesentlig mye svakere enn det som fikk offentlig støtte. I framtiden bør NFI utarbeide rutiner som bedre sørger for at den filmen som ender opp på kinolerretene faktisk er omtrentlig lik den som fikk støtte. Eller: Avvikle den problematiske konsulentordningen, og la staten gi støtten direkte til produsentene, slik at de i framtiden selv kan være ansvarlige for bruken av offentlige midler.
Hva gikk galt med Pax? Sannsynligvis var det flere ting som gikk galt med denne filmen, ut over overnevnte momenter. Slikt kan skje – og slikt skjer. Men hvis det er ønskelig at offentligheten skal ha et visst innsyn i de prosessene som ligger bak milliontildelingene til filmbransjen, må vi også være forberedt på et visst ubehag. Jeg føler herved at jeg har anstrengt meg for å gi et sannferdig bilde av min befatning med nettopp disse prosessene.
Nikolaj Frobenius, forfatter.
Les også
- Årets filmnavn i Rogaland.
- Norske filmer til «Europas Sundance».
- Sven Wickman – en unik gjenskaper av tidsepoker.
- NFI satser på KI i søknadsbehandlingen.
- Hvor vil KI ta oss i løpet av fem år? (+)
- Aamot-statuetten til Ingvil Giske, Benjamin Ree og Vibeke Skistad.
- «Milliardærøya»-location nominert til internasjonal pris.
- Når får vi en Amanda for beste søknad?
- Rose d’Or til «Dates in real life».
- Makta komponistlag nominert til Harpa Awards.
9 Responses to – Jeg er rett og slett fly forbanna
-
Det heter kjølvannet, ikke kjølevannet. Kjølvannet er det som er bak båten. Kjølevannet er det som brukes i atomreaktorer, med vekslende hell.
-
Jeg mener denne kommentaren åpner opp for spørsmålet om hvem som bestemmer over filmen i dens utvikling. I andre sammenhenger har vi sett at en del filmskapere mener konsulentene har for mye makt over enkelte prosjekter. Konsulenten har støttet prosjektet på visse premisser, men samtidig må regissør/produsent/forfatter ha friheten til å gjøre endringer uten å løpe tilbake til konsulenten for å be om lov.
Hvor går grensen? I amerikansk film har private investorer alltid muligheten til å trekke sin investering hvis de ikke liker utviklingen i filmen. Har en norsk statlig konsulent samme mulighet? Burde konsulentene ha den muligheten?
-
«Hvor går grensen? I amerikansk film har private investorer alltid muligheten til å trekke sin investering hvis de ikke liker utviklingen i filmen. Har en norsk statlig konsulent samme mulighet? Burde konsulentene ha den muligheten?»
Synes nå at når staten en gang satser så mye penger i en film så bør de stå ansvarlige for investeringen sin, akkurat som private investorer. Trenger ikke akkurat mer ansvarsfraskrivelse her. Konsulenten var i dette tilfellet hverken en erfaren regissør eller produsent, og jeg synes ikke at konsulentstillingen skal innebære noen form for kunstnerisk vetorett utover den makten de har i utgangspunket. Tok mr Frobenius en dårlig avgjørelse når han ga støtte til Pax? Tydligvis, ifølge ham selv og seertallene. For meg handler denne saken mer om konsulenter skal stå ansvarlige for sine egne avgjørelser, eller om den egentlige beslutningstakeren er gruppepress og likestillingskurs.
-
Slipper ikke produsenten for billig i fra dette? Har ikke Paradox så mye erfaring som skulle tilsi at de skulle kunne være et støtteapparat for en regissør som vaklet på høye hæler? Nå må Filminstitutet opprettet en granskningskommisjon så vi får alle kort på bordet? Slik at vi kan sammenlikne manusene og boka linje for linje. Det er duket for en kjempenatt på blått lerret. Så vi setter av en hel natt til denne spennende diskusjon; hvem har rett? toreseverin
-
«vaklet på høye hæler»
Morsomt ordspill med tanke på det er en kvinnelig regissør……
-
Jeg er mot kjønnskvotering fordi jeg mener vi ikke har mange gode filmskapere. Vi må dyrke de beste, om det er menn eller kvinner. Dette utspillet syntes jeg imidlertid bærer preg av etterpåklokskap. Når man er med i et slikt lotteri som kreativ virksomhet er, så kan man ikke komme slike sårende utsagn bare fordi man skulle tape en gang.
-
Hei Nico, noen spørsmål:
Hva med de andre filmene du støttet? Endret de seg mye også? Jeg var jo med å skrive på siste versjon av Bastøy og regner med at den endret seg en del fra du ga den penger?
Er det ikke slik med film at konsulenten må gi penger til et prosjekt som ikke er ferdig og så ha tillit til de som lager det?
Man kan jo ikke ha kontroll med en film på samme måte som man har med prosa? Veldig mye skjer jo på opptak, det vet jo du som var med på Øyenstikker bla.
I år støttes jo bare få filmer av konsulenter, alle de fileme som er utenfor systemet virker ikke særlig mer populære, dype eller fantastiske.
Om feks produsentene skulle få penger, hvem skulle de være? Og hvordan skulle vi unngå at all film bare ble super kommers?
Vi har jo allerede markedsordningen som er nokså rar med tanke på at kulturpenger burde gå til folk med andre ambisjoner enn kremmerne. -
Konsulentene ved NFI sitter på et enormt ansvar. Den betydningen de har for hvilke prosjekter som blir laget eller ikke, er mildt sagt betydningsfull. Å lese dette innlegget fra Frobenius er bare veldig trist. Det er trist å høre på en mann som ikke tar ansvar for egne vurderinger, vurderinger som har potensielt sett har årelange virkninger på norsk film. Det er trist at å få bekreftet at avgjørelser om produksjonstilskudd gjennom den nåværende konsulentordningen ikke baseres på rene kunstneriske vurderinger, men er gjenstand for andre påvirkninger fra miljøet rundt og i NFI. Det er trist å se konturene av et system som har såpass stor tillit, og tilsynelatende liten sjanse til å fungere etter intensjonen. Film er en av nasjonens viktigste kulturprodukt, og NFI den viktigste institusjonen i å utvikle denne. Dette innlegget synliggjør prosesser, mekanismer og holdninger i NFI som bør sette igang diskusjonen om dens eksistensberettigelse. En institusjon med et så stort kulturellt og økononisk ansvar som NFI, kan ikke leve med denne typen press mot egne konsulenter, ELLER disse konsulentenes unndragelse av ansvar. NFI ser ifølge dette innlegget ut for å være sårbar for et konstitusjonelt press, en uheldig bedriftskultur og en ensidig påvirkning. En iøyenfallende løsning ville være å splitte institusjonen i mindre enheter, aller helst med en regional fordeling.
-
Hadde vært interessant å få lese manuset som utløste støtten, for så å kunne sammenligne med den ferdige filmen.
Det heter kjølvannet, ikke kjølevannet. Kjølvannet er det som er bak båten. Kjølevannet er det som brukes i atomreaktorer, med vekslende hell.
Jeg mener denne kommentaren åpner opp for spørsmålet om hvem som bestemmer over filmen i dens utvikling. I andre sammenhenger har vi sett at en del filmskapere mener konsulentene har for mye makt over enkelte prosjekter. Konsulenten har støttet prosjektet på visse premisser, men samtidig må regissør/produsent/forfatter ha friheten til å gjøre endringer uten å løpe tilbake til konsulenten for å be om lov.
Hvor går grensen? I amerikansk film har private investorer alltid muligheten til å trekke sin investering hvis de ikke liker utviklingen i filmen. Har en norsk statlig konsulent samme mulighet? Burde konsulentene ha den muligheten?
«Hvor går grensen? I amerikansk film har private investorer alltid muligheten til å trekke sin investering hvis de ikke liker utviklingen i filmen. Har en norsk statlig konsulent samme mulighet? Burde konsulentene ha den muligheten?»
Synes nå at når staten en gang satser så mye penger i en film så bør de stå ansvarlige for investeringen sin, akkurat som private investorer. Trenger ikke akkurat mer ansvarsfraskrivelse her. Konsulenten var i dette tilfellet hverken en erfaren regissør eller produsent, og jeg synes ikke at konsulentstillingen skal innebære noen form for kunstnerisk vetorett utover den makten de har i utgangspunket. Tok mr Frobenius en dårlig avgjørelse når han ga støtte til Pax? Tydligvis, ifølge ham selv og seertallene. For meg handler denne saken mer om konsulenter skal stå ansvarlige for sine egne avgjørelser, eller om den egentlige beslutningstakeren er gruppepress og likestillingskurs.
Slipper ikke produsenten for billig i fra dette? Har ikke Paradox så mye erfaring som skulle tilsi at de skulle kunne være et støtteapparat for en regissør som vaklet på høye hæler? Nå må Filminstitutet opprettet en granskningskommisjon så vi får alle kort på bordet? Slik at vi kan sammenlikne manusene og boka linje for linje. Det er duket for en kjempenatt på blått lerret. Så vi setter av en hel natt til denne spennende diskusjon; hvem har rett? toreseverin
«vaklet på høye hæler»
Morsomt ordspill med tanke på det er en kvinnelig regissør……
Jeg er mot kjønnskvotering fordi jeg mener vi ikke har mange gode filmskapere. Vi må dyrke de beste, om det er menn eller kvinner. Dette utspillet syntes jeg imidlertid bærer preg av etterpåklokskap. Når man er med i et slikt lotteri som kreativ virksomhet er, så kan man ikke komme slike sårende utsagn bare fordi man skulle tape en gang.
Hei Nico, noen spørsmål:
Hva med de andre filmene du støttet? Endret de seg mye også? Jeg var jo med å skrive på siste versjon av Bastøy og regner med at den endret seg en del fra du ga den penger?
Er det ikke slik med film at konsulenten må gi penger til et prosjekt som ikke er ferdig og så ha tillit til de som lager det?
Man kan jo ikke ha kontroll med en film på samme måte som man har med prosa? Veldig mye skjer jo på opptak, det vet jo du som var med på Øyenstikker bla.
I år støttes jo bare få filmer av konsulenter, alle de fileme som er utenfor systemet virker ikke særlig mer populære, dype eller fantastiske.
Om feks produsentene skulle få penger, hvem skulle de være? Og hvordan skulle vi unngå at all film bare ble super kommers?
Vi har jo allerede markedsordningen som er nokså rar med tanke på at kulturpenger burde gå til folk med andre ambisjoner enn kremmerne.
Konsulentene ved NFI sitter på et enormt ansvar. Den betydningen de har for hvilke prosjekter som blir laget eller ikke, er mildt sagt betydningsfull. Å lese dette innlegget fra Frobenius er bare veldig trist. Det er trist å høre på en mann som ikke tar ansvar for egne vurderinger, vurderinger som har potensielt sett har årelange virkninger på norsk film. Det er trist at å få bekreftet at avgjørelser om produksjonstilskudd gjennom den nåværende konsulentordningen ikke baseres på rene kunstneriske vurderinger, men er gjenstand for andre påvirkninger fra miljøet rundt og i NFI. Det er trist å se konturene av et system som har såpass stor tillit, og tilsynelatende liten sjanse til å fungere etter intensjonen. Film er en av nasjonens viktigste kulturprodukt, og NFI den viktigste institusjonen i å utvikle denne. Dette innlegget synliggjør prosesser, mekanismer og holdninger i NFI som bør sette igang diskusjonen om dens eksistensberettigelse. En institusjon med et så stort kulturellt og økononisk ansvar som NFI, kan ikke leve med denne typen press mot egne konsulenter, ELLER disse konsulentenes unndragelse av ansvar. NFI ser ifølge dette innlegget ut for å være sårbar for et konstitusjonelt press, en uheldig bedriftskultur og en ensidig påvirkning. En iøyenfallende løsning ville være å splitte institusjonen i mindre enheter, aller helst med en regional fordeling.
Hadde vært interessant å få lese manuset som utløste støtten, for så å kunne sammenligne med den ferdige filmen.