Hva har den norske underholdningsbransjens ambisjoner om å hente hjem en Emmy med den amerikanske langrennsdelegasjonens sjanser i VM å gjøre. Sindre Kartvedt gir deg her svaret.

Hva har den norske underholdningsbransjens ambisjoner om å hente hjem en Emmy med den amerikanske langrennsdelegasjonens sjanser i VM å gjøre. Sindre Kartvedt gir deg her svaret.
Fra romjulen til vinterferien går det knapt en dag uten at den amerikanske underholdningsbransjen hyller sin egen fortreffelighet med TV-overførte prisutdelinger, alt akkompagnert av en kakafoni av hype og blendende glitter, inntil det hele altså topper seg med Oscar-utdelingen i slutten av februar. Om det er noe den amerikanske underholdningsbransjen fortsatt gjør bedre enn noen, er det å få gjennomslag for et verdensbilde der disse troféne figurerer som det gjeveste og viktigste som finnes.
Hollywoods hypemaskin har f. eks. fått veldig mange til å tro – seg selv inkludert – at Oscar-overføringen blir sett av en milliard mennesker verden over. Et tall de har kommet fram til ved å legge sammen innbyggertallene i alle land de har solgt TV-rettighetene til, og som i praksis da er like absurd som det var for Michael Jackson å påstå at Michael Jackson var kongen av pop. Sannheten er snarere at engasjementet i disse prisene avtar i takt med avstanden til Los Angeles – slik interessen for Ski-VM, et samtidig fesjå for regional spisskompetanse, vel avtar i takt med avstanden og tilknytningen til Holmenkollen.
Og den norske underholdningsbransjens ambisjoner om å hente hjem glitrende isenkram fra den andre siden av Atlanteren kan i neste omgang sidestilles med den amerikanske langrennsdelegasjonens sjanser i VM. Riktignok har den uttalte ambisjonen om å vinne en Emmy for norske TV-produksjoner gått ut på dato nå, men før man setter seg nye mål, kan det være lurt å vurdere den reelle avkastningen en slik gevinst ville gitt. Haken ved den amerikanske gleden over å strø om seg med priser til gud, hvermann og broren hans er selvsagt at det fort går inflasjon i det. En Emmy for ”beste utenlandske etellerannet” gir omtrent samme prestisje som en Grammy for beste polkaplate; det ytterst lukrative amerikanske markedet er i praksis stengt for alle som ikke snakker Homer Simpsons morsmål. Etter et kvart århundre i USA, har jeg fortsatt ikke sett en ikke-engelskspråklig produksjon på TV her.
Dermed vil den norske bransjens eventuelle amerikanske ambisjoner handle mer om en form for ytre bekreftelse enn noen sunn forretningsmodell eller kreative/kommersielle framskritt. Og ønsket om en slik form for bekreftelse ligger dypt i det moderne Norge – uten at vi på noe vis er alene om det. De fleste små nasjoner i verdens utkantstrøk har tilsvarende mindreverdighetskomplekser omkring sin rolle, eller mangel på sådan, i internasjonale fora. Og det har ikke bare med fysisk størrelse å gjøre: Russland er verdens største land, men er også verdens største utkantstrøk, og kan dermed skilte med verdens største mindreverdighetskompleks. (Dette er et langt større problem for Georgia enn for Norge; under NATOs toppmøte i Portugal i november, introduserte den georgiske delegasjonen et åtti-talls prostituerte til de beslutningsdyktige deltagerne – bare for å se at det bare var nabolandet Armenia som benyttet seg av tilbudet. Så urettferdig kan verden være: Armenia vil ikke være med i NATO engang.)
Norge er videre medlem av en annen klubb med store komplekser, nemlig oljeprodusenter. Så der Georgia bare kan slå i bordet med fire snes horer, kan bananrepublikker som Russland og Qatar usjenert kjøpe den ene kulturbegivenheten som faktisk blir sett av en milliard mennesker, fotball-VM, og se det som en god investering rent prestisjemessig – vi ere en nasjon, vi med, om vi er en anelse små eller ikke. Det ligger et skrikende behov for både oppmerksomhet og legitimitet bak de massive økonomiske utleggene vi observerer i petroligaen for tiden; både Dubai og Abu Dhabi har bestilt et knippe overdimensjonerte kunstmuseer fra vestens ledende arkitekter, på lisens fra vestlige kanonforvaltere som Guggenheim og Louvre. Ethvert emirat med respekt for seg selv har likeledes opprettet filialer av vestlige kunnskapsformidlere som Harvard og Oxford, idet man forsøker å finne en ærbar vei ut av paradokset med islamsk steinalderpedagogikk i en global økonomi.
Men mest av alt handler dette om shopping – om merkevarer som kulturbærende legitimitet, hovedsaklig til innvortes bruk; det er russerne Putin vil imponere med Bør Børson-stuntet sitt, ikke Hollywood eller det franske akademiet. Akkurat som det er den arabiske verden Qatar/Abu Dhabi/Dubai/Ali Baba vil nå med sitt budskap om at de ikke hører hjemme i steinalderen lenger – de har jo AmEx i platina, for faen. (Det gjenstår jo å se om ikke de nydelige stadionanleggene også lar seg anvende til offentlige halshugginger?.)
At Norge er den snilleste gutten i petroligaen har vi vel avfunnet oss med for lengst. Vi setter pengene i banken, later som ingenting, investerer vår nasjonale stolthet i Ole Einar Bjørndalens meritter, og gleder oss over at Renee Zellweger er halvt norsk. Ikke at oljepengene ville kommet oss særlig til gode vis-a-vis Oscar & Emmy heller; jeg tør ikke påstå at Hollywood har mer integritet enn FIFA, IOC eller Louvre-museet – det er snarere et spørsmål om at man allerede har det man trenger av cash, dop og horer her.
Men amerikanerne har massive mindreverdighetskomplekser, de også. Det er dermed nyttig å forstå både Irak-invasjonen og Oscarutdelingen i samme lys som det like overdimensjonerte Guggenheim-museet i Dubai; dette er til innvortes bruk, en salve som skal lindre innfødte gnagsår og ego – det finnes egentlig ikke noe slikt som amerikansk utenrikspolitikk; det er bare innenrikspolitikken som renner over. Det Norge er flinke til – eller Frankrike eller Japan eller India eller Brasil – faller dermed på sin egen fortreffelighet når det skal gjennom det amerikanske tollvesenet. Selv noe så (for nordmenn) folkelig og universellt som ”Elling” deiser i dørken på Broadway, et offer for sin iboende fremmedart på et språk som ikke har noe ord for noe så urnorsk som ”attføring”.
Det amerikanske markedet er dermed i praksis like introvert og internt, rent kulturelt, som disse underlige oljeoasene i Gulfen; du kommer ingen vei her med mindre du konverterer, og tar mål av deg til å bli den neste Jon Favreau. (Den mest vesentlige forskjellen er at Allah bare vil ha forhuden din, mens Hollywood vil ha ryggraden også.) Skal den norske film og TV-bransjen prøve å imponere noen, er det nok mer å hente på kontinentet, der Norge, verdens ledende stormakt i skiskyting, oppleves som både eksotisk og sjarmerende eksentrisk. Forutsatt at du finner tilstrekkelig mange sør for Kiels fergehavn som vet hvor og hva Norge er, og at det til og med arrangeres ”VM” i nasjonalsporten vår.
Sindre Kartvedt er forfatter og skribent, og tidligere kurator ved Kosmorama film festival. Han skriver fast for magasinutgaven av Rushprint.
Tidligere innlegg:
De asosiale nettverkenes gudfar
Er Mark Zuckerberg i The Social Network en Michael Corleone for vår virtuelle tidsalder? Framstillingen av ham har klare trekk fra klassiske amerikanske arketyper og mytologier, mener Sindre Kartvedt.
Kaosteorier i drømmefabrikken
Den uventede suksessen til Inception har skapt kaos i Hollywood. Et eller annet sted gliser Heath Ledger fra øre til øre, mener Sindre Kartvedt.
Produksjonsdesign som verdensbilde
Det er produksjonsdesignerne som har formet våre forestillinger om Los Angeles, skriver Sindre Kartvedt i dette utdraget fra hans nye bok ”La-La-Land”.
Les mer
Festivalismens forbannelse
I mars går Kosmorama av stabelen uten meg som annet enn moralsk støttespiller, hvilket setter meg i stand til å ta det berømmelige bladet fra munnen.
Les mer
Kjære filmstudenter…
Før pensum legger for mye beslag på tankevirksomheten håper jeg avgangsklassen 2012 ved Den norske filmskolen ser Kathryn Bigelows The Hurt Locker og Michael Manns Public Enemies .
Les mer
Krigsreportasjer for feiginger
Apparatet rundt filmstjerner har de siste tjue årene redusert ”journalistens” rolle til en dårlig betalt horejobb hvem som helst kan gjøre, skriver Rushprints faste spaltist Sindre Kartvedt.
Les mer
Hva har den norske underholdningsbransjens ambisjoner om å hente hjem en Emmy med den amerikanske langrennsdelegasjonens sjanser i VM å gjøre. Sindre Kartvedt gir deg her svaret.
Fra romjulen til vinterferien går det knapt en dag uten at den amerikanske underholdningsbransjen hyller sin egen fortreffelighet med TV-overførte prisutdelinger, alt akkompagnert av en kakafoni av hype og blendende glitter, inntil det hele altså topper seg med Oscar-utdelingen i slutten av februar. Om det er noe den amerikanske underholdningsbransjen fortsatt gjør bedre enn noen, er det å få gjennomslag for et verdensbilde der disse troféne figurerer som det gjeveste og viktigste som finnes.
Hollywoods hypemaskin har f. eks. fått veldig mange til å tro – seg selv inkludert – at Oscar-overføringen blir sett av en milliard mennesker verden over. Et tall de har kommet fram til ved å legge sammen innbyggertallene i alle land de har solgt TV-rettighetene til, og som i praksis da er like absurd som det var for Michael Jackson å påstå at Michael Jackson var kongen av pop. Sannheten er snarere at engasjementet i disse prisene avtar i takt med avstanden til Los Angeles – slik interessen for Ski-VM, et samtidig fesjå for regional spisskompetanse, vel avtar i takt med avstanden og tilknytningen til Holmenkollen.
Og den norske underholdningsbransjens ambisjoner om å hente hjem glitrende isenkram fra den andre siden av Atlanteren kan i neste omgang sidestilles med den amerikanske langrennsdelegasjonens sjanser i VM. Riktignok har den uttalte ambisjonen om å vinne en Emmy for norske TV-produksjoner gått ut på dato nå, men før man setter seg nye mål, kan det være lurt å vurdere den reelle avkastningen en slik gevinst ville gitt. Haken ved den amerikanske gleden over å strø om seg med priser til gud, hvermann og broren hans er selvsagt at det fort går inflasjon i det. En Emmy for ”beste utenlandske etellerannet” gir omtrent samme prestisje som en Grammy for beste polkaplate; det ytterst lukrative amerikanske markedet er i praksis stengt for alle som ikke snakker Homer Simpsons morsmål. Etter et kvart århundre i USA, har jeg fortsatt ikke sett en ikke-engelskspråklig produksjon på TV her.
Dermed vil den norske bransjens eventuelle amerikanske ambisjoner handle mer om en form for ytre bekreftelse enn noen sunn forretningsmodell eller kreative/kommersielle framskritt. Og ønsket om en slik form for bekreftelse ligger dypt i det moderne Norge – uten at vi på noe vis er alene om det. De fleste små nasjoner i verdens utkantstrøk har tilsvarende mindreverdighetskomplekser omkring sin rolle, eller mangel på sådan, i internasjonale fora. Og det har ikke bare med fysisk størrelse å gjøre: Russland er verdens største land, men er også verdens største utkantstrøk, og kan dermed skilte med verdens største mindreverdighetskompleks. (Dette er et langt større problem for Georgia enn for Norge; under NATOs toppmøte i Portugal i november, introduserte den georgiske delegasjonen et åtti-talls prostituerte til de beslutningsdyktige deltagerne – bare for å se at det bare var nabolandet Armenia som benyttet seg av tilbudet. Så urettferdig kan verden være: Armenia vil ikke være med i NATO engang.)
Norge er videre medlem av en annen klubb med store komplekser, nemlig oljeprodusenter. Så der Georgia bare kan slå i bordet med fire snes horer, kan bananrepublikker som Russland og Qatar usjenert kjøpe den ene kulturbegivenheten som faktisk blir sett av en milliard mennesker, fotball-VM, og se det som en god investering rent prestisjemessig – vi ere en nasjon, vi med, om vi er en anelse små eller ikke. Det ligger et skrikende behov for både oppmerksomhet og legitimitet bak de massive økonomiske utleggene vi observerer i petroligaen for tiden; både Dubai og Abu Dhabi har bestilt et knippe overdimensjonerte kunstmuseer fra vestens ledende arkitekter, på lisens fra vestlige kanonforvaltere som Guggenheim og Louvre. Ethvert emirat med respekt for seg selv har likeledes opprettet filialer av vestlige kunnskapsformidlere som Harvard og Oxford, idet man forsøker å finne en ærbar vei ut av paradokset med islamsk steinalderpedagogikk i en global økonomi.
Men mest av alt handler dette om shopping – om merkevarer som kulturbærende legitimitet, hovedsaklig til innvortes bruk; det er russerne Putin vil imponere med Bør Børson-stuntet sitt, ikke Hollywood eller det franske akademiet. Akkurat som det er den arabiske verden Qatar/Abu Dhabi/Dubai/Ali Baba vil nå med sitt budskap om at de ikke hører hjemme i steinalderen lenger – de har jo AmEx i platina, for faen. (Det gjenstår jo å se om ikke de nydelige stadionanleggene også lar seg anvende til offentlige halshugginger?.)
At Norge er den snilleste gutten i petroligaen har vi vel avfunnet oss med for lengst. Vi setter pengene i banken, later som ingenting, investerer vår nasjonale stolthet i Ole Einar Bjørndalens meritter, og gleder oss over at Renee Zellweger er halvt norsk. Ikke at oljepengene ville kommet oss særlig til gode vis-a-vis Oscar & Emmy heller; jeg tør ikke påstå at Hollywood har mer integritet enn FIFA, IOC eller Louvre-museet – det er snarere et spørsmål om at man allerede har det man trenger av cash, dop og horer her.
Men amerikanerne har massive mindreverdighetskomplekser, de også. Det er dermed nyttig å forstå både Irak-invasjonen og Oscarutdelingen i samme lys som det like overdimensjonerte Guggenheim-museet i Dubai; dette er til innvortes bruk, en salve som skal lindre innfødte gnagsår og ego – det finnes egentlig ikke noe slikt som amerikansk utenrikspolitikk; det er bare innenrikspolitikken som renner over. Det Norge er flinke til – eller Frankrike eller Japan eller India eller Brasil – faller dermed på sin egen fortreffelighet når det skal gjennom det amerikanske tollvesenet. Selv noe så (for nordmenn) folkelig og universellt som ”Elling” deiser i dørken på Broadway, et offer for sin iboende fremmedart på et språk som ikke har noe ord for noe så urnorsk som ”attføring”.
Det amerikanske markedet er dermed i praksis like introvert og internt, rent kulturelt, som disse underlige oljeoasene i Gulfen; du kommer ingen vei her med mindre du konverterer, og tar mål av deg til å bli den neste Jon Favreau. (Den mest vesentlige forskjellen er at Allah bare vil ha forhuden din, mens Hollywood vil ha ryggraden også.) Skal den norske film og TV-bransjen prøve å imponere noen, er det nok mer å hente på kontinentet, der Norge, verdens ledende stormakt i skiskyting, oppleves som både eksotisk og sjarmerende eksentrisk. Forutsatt at du finner tilstrekkelig mange sør for Kiels fergehavn som vet hvor og hva Norge er, og at det til og med arrangeres ”VM” i nasjonalsporten vår.
Sindre Kartvedt er forfatter og skribent, og tidligere kurator ved Kosmorama film festival. Han skriver fast for magasinutgaven av Rushprint.
Tidligere innlegg:
De asosiale nettverkenes gudfar
Er Mark Zuckerberg i The Social Network en Michael Corleone for vår virtuelle tidsalder? Framstillingen av ham har klare trekk fra klassiske amerikanske arketyper og mytologier, mener Sindre Kartvedt.
Kaosteorier i drømmefabrikken
Den uventede suksessen til Inception har skapt kaos i Hollywood. Et eller annet sted gliser Heath Ledger fra øre til øre, mener Sindre Kartvedt.
Produksjonsdesign som verdensbilde
Det er produksjonsdesignerne som har formet våre forestillinger om Los Angeles, skriver Sindre Kartvedt i dette utdraget fra hans nye bok ”La-La-Land”.
Les mer
Festivalismens forbannelse
I mars går Kosmorama av stabelen uten meg som annet enn moralsk støttespiller, hvilket setter meg i stand til å ta det berømmelige bladet fra munnen.
Les mer
Kjære filmstudenter…
Før pensum legger for mye beslag på tankevirksomheten håper jeg avgangsklassen 2012 ved Den norske filmskolen ser Kathryn Bigelows The Hurt Locker og Michael Manns Public Enemies .
Les mer
Krigsreportasjer for feiginger
Apparatet rundt filmstjerner har de siste tjue årene redusert ”journalistens” rolle til en dårlig betalt horejobb hvem som helst kan gjøre, skriver Rushprints faste spaltist Sindre Kartvedt.
Les mer
Ja, at Amerikanerne lever i sitt eget univers og egentlig ikke bryr seg om ting utenfor landet, er mitt inntrykk også. Filmfolkets største sjanse til å slå igjennom med norsk film er i Europa, tror jeg. Vi har jo et broderfolk med ni og en halv millioner innbyggere som forstår norsk og som nesten ikke ser norske filmer. I tillegg har vi fem millioner dansker. Hadde vi fått våre nordiske naboer til å se norske filmer, hadde jo markedet for filmene blitt mye, mye større- ja nesten firedoblet. Om amerikanerne mot formodning skulle like en norsk film, så lager de bare en «cover versjon» slik som de gjorde med The Departed, og gir Oscaren til den. Så glemmer man fort at det finnes en utenlandsk original film.
Ja, at Amerikanerne lever i sitt eget univers og egentlig ikke bryr seg om ting utenfor landet, er mitt inntrykk også. Filmfolkets største sjanse til å slå igjennom med norsk film er i Europa, tror jeg. Vi har jo et broderfolk med ni og en halv millioner innbyggere som forstår norsk og som nesten ikke ser norske filmer. I tillegg har vi fem millioner dansker. Hadde vi fått våre nordiske naboer til å se norske filmer, hadde jo markedet for filmene blitt mye, mye større- ja nesten firedoblet. Om amerikanerne mot formodning skulle like en norsk film, så lager de bare en «cover versjon» slik som de gjorde med The Departed, og gir Oscaren til den. Så glemmer man fort at det finnes en utenlandsk original film.