Historien handler om Frank Chambers som ankommer et gatekjøkken etter en haiketur, får jobb av den greske eieren, innleder et forhold til hans vakre kone, og dreper ektemannen i konspirasjon med henne, for siden bittert å erkjenne at det er umulig å unnslippe konsekvensene av egne valg og handlinger.

De to arresteres etter drapet. For å få overtak på aktoratet, og for å få Cora frikjent, så spiller advokaten hennes et råttent spill. Chambers tilstår drapet til det han tror er en politimann, men som viser seg å være advokatens medhjelper. De to frikjennes mot alle odds, men befinner seg nå splittet, fordi hans tilståelse fikk dem begge til å innse hvor flyktig den sanne kjærligheten er, og hvor nært sviket lurer om hjørnet.

Motvillig starter de på det nye livet, stadig bundet til hverandre, men nå gjennom forbrytelsen – ikke gjennom kjærlighet. Allikevel gifter de seg, for å unngå folkesnakk. Det går bra en stund, inntil advokatmedhjelperen dukker opp igjen og de to henter virkemidler langt nede i rennesteinen for å fri seg fra mannens klør. Kjærligheten har små kår i et slikt landskap, men de to klarer den kneiken allikevel. Nede på bånn finner de hverandre nok en gang. Og det er da at skjebnen velger å ramme dem igjen, nådeløst.

Beretningen til Chambers er kanskje den mest berømte romanen til James M. Cain. Det er en fille av en bok, knapt hundre sider lang, men den er skrevet i et hardkokt, minimalistisk språk som ikke noen senere forfatter har evnet å vise make til. Dette språket bærer selvsagt tonen i fortellingen, den er illusjonsløs, kynisk, men samtidig også naken og desperat.

Fortellingen som ble utgitt som billig pulp under depresjonen, står i dag som en av USAs store litterære merkesteiner, og er for lengst trykket til brystet som stor kunst av etternølende intellektuelle, samt borgerskapet for øvrig.

La det straks være sagt at ingen av de to filmene evner å matche Cain på bok. De to filmene evner mer å bruke deler av fortellingen til å billedgjøre sin egen tid – og det er litt pussig, i og med at begge filmene legges til amerikansk trettitall. Men på samme måte som Lana Turner i rollen som Cora lyser av etterkrigstidens Hollywood-glam og porselenaktig sensualitet, så oser Jessica Lange av sex, en ørliten tanke mer syttitallsfrivol og påklistret – enn odiøst besettende – slik som Cains egen Cora framstår i hans tekst. Og dermed blir det damene og deres seksualitet som på mest iøynefallende måte preger forskjellen på filmene.

Scenene fra bilturen der ektemann Nicky skal dø, er i 46-versjonen en estetisk nytelse. Der sitter Lana Turner som en hvit engel, med et ansikt verdt å dø for, et ansikt sminket og stashet for ukeblader, for nattklubber og for slitne soldaters fantasier. Mot henne, i skyggene, anes Franks mørke hensikter og Nickys (Cecil Kellaway) stupide figur som hanrei.

I den siste filmversjonen er disse scenene laget påtakelig lojale mot romanen. Jessica Lange billedgjør nærmest masochistisk sanselighet, idet hun først nyter Frank gi seg juling før hun egger ham til å knulle seg i fjellsiden, ved siden av bilen med død ektemann (John Colicos).

I 1946 er det John Garfield som spiller Chambers, i 81 er det Jack Nicholson. Sistnevnte trives alltid godt i roller preget av macho begjær, dette å ta seg en jobb for å få kona til sjefen i senga, passer godt Nicholsons framtoning. Men Nicholsons begresninger tydeliggjør også hvilken stor skuespiller Garfield var på sitt beste. Når advokathjelperen dukker opp, forsøker Nicholson å kopiere stuntet han tok mot Mulverhill i filmen Chinatown, om enn noe blekt, mens Garfield eksploderer slik det er en hobo verdig.

Når Cora iskald og avvisende reiser hjem til familien for en ukes tid, så reiser selvfølgelig Frank på vift. I 81-versjoenen blir Nicholson sittende som i et maskeradeball – utkledd som en korny egypter – foran en uskjønn og malplassert Anjelica Huston og en mengde pumaer. I 1946 suser Garfield avgårde med ei rype til Mexico, noe som virker mer troverdig.

Synd er det også at Rafalson i 1981 kuttet kuttet den siste tvisten i plottet. Når dette skjer, taper versjonen noe, fordi melodramaet som utspiller seg mellom Frank og Cora på det eksisteniselle plan, er noe av det som gjør Cains roman til mer enn en antropologisk studie over trettitallets white trash. Tilfeldighetenes nådeløshet og mannens grenseløse følelser for og begjær etter Cora, gjør at Frank Chambers uten å vite det, og muligens uten egentlig å ville det, løper inn en blindvei som ikke kan løpes tilbake. Underveis klamrer han seg til vissheten om at de klaprende hælene han hører ved siden av seg tilhører Cora, og ikke djevelen. Men han kan ikke være sikker. Like lite som hun kan være sikker. De bygger jo sin felles framtid på et bestialsk mord.

Dramaet mellom Frank og Cora, som utspilles i grenselandet mellom lojaltitet, kjærlighet, svik og kampen for et verdig liv, er som skapt for Garfield. Filmen fra 46 styres av hans voice-over, noe som muliggjør fokus på dilemmaenes kvaler, like mye som utgangen av dem. I denne filmversjonen er kjærligheten mellom Nick og Cora like mye en kamp på det følelsesmessige plan – som handlingen i 81-versjonen virker styrt av jakten på orgasme og kinky spenning. Allikevel skal regissør av 81-versjonen berømmes for å gjøre denne filmen så heit som den faktisk er, uten å vise nakenhet. Typisk nok finner Garfield og Lana Turner til slutt sammen ute på havet, etter en svømmetur som tapper dem fullstendig for krefter, og hvor de to elskende symbolsk må klynge seg til hverandre for å komme tilbake til land.

To ulike, men svært gode filmopplevelser. Den som vil ha alt på ett brett– må lese romanen.

Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.
 

Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:

Vår suverene film noir-diva