Kjetil Lismoen etterlyser regissørenes stemme i det offentlige rommet. Her svarer regissør Eva Dahr og tar til orde for en oppgradering av regissørens status innen norsk filmproduksjon.
Regissørens stemme
Kjetil Lismoen (Aftensposten og Rushprint) etterlyser regissørenes stemme i det offentlige rommet. Her kommer et svar: Vi regissørene er en hyper-individualistisk gruppe , dypt engasjert i våre aktuelle prosjekter innen spillefilm, tv-drama, dokumentar , og kortfilm, hele tiden kjemper vi for å få realisert våre filmer, og å få gjort verket best mulig. Her er produsentene, våre nærmeste allierte.
De siste årene har Norsk Filminstitutt (NFI) fokusert sin støtte mot produsentene. Produsentene skal forvalte støtten og være Statens garanti for at verket produseres innenfor sine rammer, sitt ambisjonsnivå og i tråd med den statlige filmpolitikken. Dette har profesjonalisert produsentstanden og det er bra. Men det har fratatt regissøren muligheten til å representere prosjektet overfor tilskuddsgiver NFI, tale dets sak med sin stemme og forklare valg og prioriteringer. NFI ønsker rett og slett ikke å møte regissøren for de spillefilmprosjektene de vurderer å gi støtte. Underlig, i dette møtet kunne det komme frem verdifull informasjon om prioriteringer og vesentlige vei-valg, både økonomiske og kunstneriske.
Regissørene har ved flere anledninger tatt dette opp med NFI, men får det samme svaret, at NFI kun ønsker å forholde seg til produsentene når det gjelder spillefilm og tv-drama. Denne praksis svekker regissørens posisjon, vårt ansvarsforhold og vår stemme.
For å minske denne avstanden ønsker vi nå å kunne få tilliten og muligheten til å motta prosjektutviklingsmidler direkte fra NFI, altså ikke bare via en produsent. Vi mener at noen prosjekter, der regissør og eventuell manusforfatter er ”de første beveger”, bør kunne få motta utviklingsmidler (ikke produksjonsstøtte) og utvikle seg i en fase der produsent enda ikke er definert. Når vi søker med våre filmprosjekter gjennom en produsent, har produsenten overtatt rettighetene til materialet. Vi har da solgt filmretten. Dette kan oppleves som forsert, burde prosjektet fått utviklet seg mer på sine premisser, før en produsent fikk rettigheten til det? Kanskje en annen type produsent med annen erfaring, eller en annen portefølje ville kunne forløse dette prosjektet bedre?
Vi ønsker å komme i en posisjon der vi kan få utviklet filmprosjektet også uten å binde oss til produsent.
En annen sak vi regissører møter som en stor utfordring er manglende forhandlingsposisjon når det gjelder vår egen kontrakt. Når prosjektet skal realiseres møter vi et konglomerat av forskjellige kontrakts formularer. Siste årene har jeg vært engasjert i 2 spillefilmer (Mars og Venus og Appelsinpiken) og 2 tv-serier (Himmelblå og Stikk!). Kontraktene har variert fra 12 sider til 4 sider, og av helt varierende innhold. Det er klart at prosjektene er forskjellige, innholder forskjellige utfordringer og forskjellig økonomi. Men mangelen på felles kjøreregler og rammer gjør at regissøren nesten alltid begynner på et svakt nivå og må bruke mye tid og krefter på å forhandle opp sin egen individuelle kontrakt, hver gang.
Norske Filmregissører tilbyr juridisk assistanse til sine medlemmer, slik at regissør og produsent til en viss grad kan forhandle som likeverdige parter ved kontraktsinngåelse. Dette bidrar også til at man får færre konflikter angående forståelsen av kontrakten i etterkant.
Sånn ser altså hverdagen ut for en regissør når vi da ikke er så heldige at vi står på settet, har et fantastisk manus i hånden, en utrettelig produsent i ryggen, dyktige skuespillere foran kamera, en inspirert fotograf og lyd og lys og alt det spennende som skal til for å fortelle en historie på en unik, gripende og underholdene måte.
Eva Dahr, film og tv-regissør og styremedlem i Norske Filmregissører
10 kommentarer til Regissørens stemme
Legg igjen en kommentar
Regissørens stemme
Kjetil Lismoen etterlyser regissørenes stemme i det offentlige rommet. Her svarer regissør Eva Dahr og tar til orde for en oppgradering av regissørens status innen norsk filmproduksjon.
Kjetil Lismoen (Aftensposten og Rushprint) etterlyser regissørenes stemme i det offentlige rommet. Her kommer et svar: Vi regissørene er en hyper-individualistisk gruppe , dypt engasjert i våre aktuelle prosjekter innen spillefilm, tv-drama, dokumentar , og kortfilm, hele tiden kjemper vi for å få realisert våre filmer, og å få gjort verket best mulig. Her er produsentene, våre nærmeste allierte.
De siste årene har Norsk Filminstitutt (NFI) fokusert sin støtte mot produsentene. Produsentene skal forvalte støtten og være Statens garanti for at verket produseres innenfor sine rammer, sitt ambisjonsnivå og i tråd med den statlige filmpolitikken. Dette har profesjonalisert produsentstanden og det er bra. Men det har fratatt regissøren muligheten til å representere prosjektet overfor tilskuddsgiver NFI, tale dets sak med sin stemme og forklare valg og prioriteringer. NFI ønsker rett og slett ikke å møte regissøren for de spillefilmprosjektene de vurderer å gi støtte. Underlig, i dette møtet kunne det komme frem verdifull informasjon om prioriteringer og vesentlige vei-valg, både økonomiske og kunstneriske.
Regissørene har ved flere anledninger tatt dette opp med NFI, men får det samme svaret, at NFI kun ønsker å forholde seg til produsentene når det gjelder spillefilm og tv-drama. Denne praksis svekker regissørens posisjon, vårt ansvarsforhold og vår stemme.
For å minske denne avstanden ønsker vi nå å kunne få tilliten og muligheten til å motta prosjektutviklingsmidler direkte fra NFI, altså ikke bare via en produsent. Vi mener at noen prosjekter, der regissør og eventuell manusforfatter er ”de første beveger”, bør kunne få motta utviklingsmidler (ikke produksjonsstøtte) og utvikle seg i en fase der produsent enda ikke er definert. Når vi søker med våre filmprosjekter gjennom en produsent, har produsenten overtatt rettighetene til materialet. Vi har da solgt filmretten. Dette kan oppleves som forsert, burde prosjektet fått utviklet seg mer på sine premisser, før en produsent fikk rettigheten til det? Kanskje en annen type produsent med annen erfaring, eller en annen portefølje ville kunne forløse dette prosjektet bedre?
Vi ønsker å komme i en posisjon der vi kan få utviklet filmprosjektet også uten å binde oss til produsent.
En annen sak vi regissører møter som en stor utfordring er manglende forhandlingsposisjon når det gjelder vår egen kontrakt. Når prosjektet skal realiseres møter vi et konglomerat av forskjellige kontrakts formularer. Siste årene har jeg vært engasjert i 2 spillefilmer (Mars og Venus og Appelsinpiken) og 2 tv-serier (Himmelblå og Stikk!). Kontraktene har variert fra 12 sider til 4 sider, og av helt varierende innhold. Det er klart at prosjektene er forskjellige, innholder forskjellige utfordringer og forskjellig økonomi. Men mangelen på felles kjøreregler og rammer gjør at regissøren nesten alltid begynner på et svakt nivå og må bruke mye tid og krefter på å forhandle opp sin egen individuelle kontrakt, hver gang.
Norske Filmregissører tilbyr juridisk assistanse til sine medlemmer, slik at regissør og produsent til en viss grad kan forhandle som likeverdige parter ved kontraktsinngåelse. Dette bidrar også til at man får færre konflikter angående forståelsen av kontrakten i etterkant.
Sånn ser altså hverdagen ut for en regissør når vi da ikke er så heldige at vi står på settet, har et fantastisk manus i hånden, en utrettelig produsent i ryggen, dyktige skuespillere foran kamera, en inspirert fotograf og lyd og lys og alt det spennende som skal til for å fortelle en historie på en unik, gripende og underholdene måte.
Eva Dahr, film og tv-regissør og styremedlem i Norske Filmregissører
Les også
- – En lysets mester.
- «Drømmer» til hovedkonkurransen i Berlin.
- Fra arkivet: David Lynch redux
- Prisvinnere på TIFF.
- Filmklubbprisen til Mona Hoel.
- Filmsamtalen: Det filmpolitiske året 2024.
- David Lynch (1946-2025).
- Det norske dramaåret 2024.
- Året da konkurransereality slo tilbake.
- Nye norske spillefilmprosjekter luftes i Gøteborg.
10 Responses to Regissørens stemme
-
Du gir med dette innlegget inntrykk av at konsulentene ikke er i dialog med regissørene. Dette er helt fullstendig feil. Vi legger stor vekt på regissørene i behandlingen av søknadene og har møter med de hele tiden, og så ofte de måtte ønske det.
Det eksisterer også et VIP-stipend som gis direkte til regissører, uavhengig av produsent.
Imidlertid ser jeg ikke helt for meg at norske regissører blir mer engasjert i det offentlige rom bare de får prosjektutvikling direkte til seg.
-
Thomas Konsulent; det er nok ikke «helt fullstendig feil» at registanden i Norge opplever å ha lite eller ingen kontakt verken med deg eller med NFI. Du er i dialog først og fremst med filmprodusenter og de regissører de velger – ikke omvendt. Poenget ditt om å ta denne debatten ut i det offentlige rom
-
….burde jo tilsi at vi ikke skulle føre den her så smått og lokalt som nå. Jeg synes du skulle si høyt i pressen [det du selv sier] at du «legger stor vekt på regissørene». Det hadde vært noe !
-
Hvis deler av den norske registanden opplever det sånn, så er det synd . Riktignok må det foreligge en søknad fra produksjonsselskap før vi kan starte vurderingen av et konkret prosjekt, men det betyr selvfølgelig ikke at vi aldri snakker med regissører. Det gjør vi svært ofte. Vi legger som sagt stor vekt på regissørene i vurdering av søknader. Dette er noe vi har uttalt lenge og gjør det gjerne igjen. At Staten ønsker at produksjonsmidlene forvaltes av registrerte aksjeselskaper er nok noe vi må leve med. At produsentene velger prosjekter og regissører (og vice versa) før de går til NFI er naturlig for å unngå at vi konsulentene inntar en rolle som statlig produsent.
-
Men er ikke regissørens stemme noe annet enn å forhandle med produsentene? Vi kan se Hamers stemme, lynne, høre susen…. Og jeg så Gunnar goes God som hadde en stemme som fortalte noe om å være middelklasseborger i Norge… Så det finnes stemmer…. Men det er ikke lett å se og høre dem…. Men de kommer… toreseverin
-
… Thomas Konsulent : så lenge «Staten ønsker at produksjonsmidlene forvaltes av registrerte aksjeselskaper» så behøver du vel strengt tatt ikke forholde deg til problemstillingen i det hele tatt. Hvilket du heller ikke gjør. Poenget er fremdeles at søknadene ikke kan komme fra regissører! Muligens litt vanskelig å forstå for en statsansatt produsent.
ps NFR starter til høsten kurs for regissører i hvordan bli registrerte aksjeselskap 🙂
-
‘Arrester meg gjerne om jeg tar feil, men hva har dette motinnlegget med hovedpoenget i Lismoen’s innlegg ‘Tom registol’ å gjøre? Hvorfor er ikke norske regissører engasjerte eller i det minste viser tegn til en slags interesse for hva som skjer i verden? Er svaret på dette fordi de ikke kan søke om prosjektutviklingsmidler direkte fra NFI?
Utad så gir det signaler om at regissørene er som de fleste andre nyrike nordmenn: opptatt av seg selv.
Selv kjente regissører og aktører fra Hollywood, som den norske filmbransjen på mange måter ser opp til har uttalt seg ved flere anledninger og markert sin misnøye om det som skjer med deres kollegaer i Iran.
Slik jeg ser på det så avhenger ikke lidenskap og engasjement for menneskelige verdier om prosjektutviklingsmidler direkte fra NFI. Må innrømme at jeg blir noe flau over å lese et slikt innlegg. Det er tegn på en usunn og selvsentrert holdning i forhold til regissørens rolle som en kunstner med en egen stemme, det være seg med direkte pengestøtte fra NFI eller ikke. For de fleste mennesker så holder det å tenke, »tenk om det var jeg som fikk 6 års fengselsstraff, og måtte sone i Evin, som er et av de mest beryktede fengslene i verden og i tillegg fikk 20-års arbeidsforbud». Flere av mine venner som ikke er regissører eller filmskapere deltok på markeringen. De hadde et brennende ønske om å sympatisere og vise sitt standpunkt i saken. De hadde rett og slett en dose med empati for et annet mennseke i en vanskelig situasjon. En så enkel gest klarte tydeligvis ikke mange norske regissører å få seg selv til å gjøre.
Kanskje de satt hjemme og deppet over at de ikke får prosjektutviklingsmidler direkte fra NFI?
Om de norske regissørene som Eva Dahr representerer viser at de kanskje har en eller annen form for en naturlig autoritet i form av et engasjement som strekker seg utover seg selv og som har et større nedlagsfellt en Dronningens gate 16 så vil de også kanskje automatisk få mere respekt og større gjennomslagskraft for sine ønsker i forhold til byråkratiets pengesekk.
-
Jeg har bakgrunn like mye som regissør, Lars, og har ofte jobbet med andre produsenter. Jeg tror faktisk ikke regissørens posisjon svekkes av at man ikke er sin egen produsent og kan søke selv – tvert i mot. Bent Hamer (som produserer sine egne filmer) er faktisk et unntak selv i internasjonal sammenheng. Mitt poeng er bare at regissøren er svært viktig i vurderingen av søknader selv om disse kommer via et produksjonsselskap. Jeg forholder meg til regissører hver eneste dag på jobben, minst like mye som til produsentene. Forøvrig enig i innlegget fra Ali Parandian.
-
Jeg er veldig enig med Ali Parandian her. Eva Dahrs innlegg ovenfor bør ikke være representativt for alle oss filmregissører, det kan jeg skrive under på. Når Lismoen etterlyser større engasjement fra norske filmregissører i offentligheten, og rettmessig så, er det veldig pussig at Dahr svarer med å se seg selv i speilet i stedet for å se ut av vinduet. Hva tjener det å messe om at vi regissører ikke har mulighet til å søke NFI eller snakke med konsulenter direkte men kun gjennom produsenter. Hva i alle dager har det med saken å gjøre?? Det er jo en helt annen debatt.
Muligens med unntak av Margareth Olins engasjement for narkomane og Lars Daniel Krutzkoff Jacobsens engasjement mot kriminalisering av horekunder, og nå nylig Ulrik Imtiaz Rolfsens deltakelse i NRKs Debatten vedr ekteskap mellom søskenbarn — er norske spillefilmregissører stort sett totalt fraværende i det offentlige ordskiftet. Det er tankevekkende! Jeg har jeg undret meg over dette mang en gang. Hvorfor vi er så ekstremt navlebeskuende.
Men å legge skylden på manglende engasjement på at man er «hyperindividualistisk» (hyperegoistisk?), blir altfor enkelt. Det vitner om en arrogant holdning overfor andre yrkesgrupper. Er virkelig regissørens arbeid så viktig og krevende i forhold til annet arbeid at vi kan be oss fri fra å engasjere oss? Nei, det er det fanden meg ikke.
Dahr er nylig innvalgt styremedlem i Norske filmregissører. Hvis det er slik vi andre regissører skal representeres i tida framover, som gnålende hjelpeløse vesener som ikke har tid og energi til å ytre våre meninger om viktige tema i samfunnet, så vil jeg ha meg det frabedt.
En regissør arbeid er å være visjonær og å innlemme andre i ens visjon. Da er det på tide å løfte blikket opp fra navleloet i enhver sammenheng. -
Hei, min tanke med begrepet hyperindividualistisk, var at regissørene er en ikke-homogen gruppe, med forskjellig fokus og engasjement, og at det er en kvalitet.
Du gir med dette innlegget inntrykk av at konsulentene ikke er i dialog med regissørene. Dette er helt fullstendig feil. Vi legger stor vekt på regissørene i behandlingen av søknadene og har møter med de hele tiden, og så ofte de måtte ønske det.
Det eksisterer også et VIP-stipend som gis direkte til regissører, uavhengig av produsent.
Imidlertid ser jeg ikke helt for meg at norske regissører blir mer engasjert i det offentlige rom bare de får prosjektutvikling direkte til seg.
Thomas Konsulent; det er nok ikke «helt fullstendig feil» at registanden i Norge opplever å ha lite eller ingen kontakt verken med deg eller med NFI. Du er i dialog først og fremst med filmprodusenter og de regissører de velger – ikke omvendt. Poenget ditt om å ta denne debatten ut i det offentlige rom
….burde jo tilsi at vi ikke skulle føre den her så smått og lokalt som nå. Jeg synes du skulle si høyt i pressen [det du selv sier] at du «legger stor vekt på regissørene». Det hadde vært noe !
Hvis deler av den norske registanden opplever det sånn, så er det synd . Riktignok må det foreligge en søknad fra produksjonsselskap før vi kan starte vurderingen av et konkret prosjekt, men det betyr selvfølgelig ikke at vi aldri snakker med regissører. Det gjør vi svært ofte. Vi legger som sagt stor vekt på regissørene i vurdering av søknader. Dette er noe vi har uttalt lenge og gjør det gjerne igjen. At Staten ønsker at produksjonsmidlene forvaltes av registrerte aksjeselskaper er nok noe vi må leve med. At produsentene velger prosjekter og regissører (og vice versa) før de går til NFI er naturlig for å unngå at vi konsulentene inntar en rolle som statlig produsent.
Men er ikke regissørens stemme noe annet enn å forhandle med produsentene? Vi kan se Hamers stemme, lynne, høre susen…. Og jeg så Gunnar goes God som hadde en stemme som fortalte noe om å være middelklasseborger i Norge… Så det finnes stemmer…. Men det er ikke lett å se og høre dem…. Men de kommer… toreseverin
… Thomas Konsulent : så lenge «Staten ønsker at produksjonsmidlene forvaltes av registrerte aksjeselskaper» så behøver du vel strengt tatt ikke forholde deg til problemstillingen i det hele tatt. Hvilket du heller ikke gjør. Poenget er fremdeles at søknadene ikke kan komme fra regissører! Muligens litt vanskelig å forstå for en statsansatt produsent.
ps NFR starter til høsten kurs for regissører i hvordan bli registrerte aksjeselskap 🙂
‘Arrester meg gjerne om jeg tar feil, men hva har dette motinnlegget med hovedpoenget i Lismoen’s innlegg ‘Tom registol’ å gjøre? Hvorfor er ikke norske regissører engasjerte eller i det minste viser tegn til en slags interesse for hva som skjer i verden? Er svaret på dette fordi de ikke kan søke om prosjektutviklingsmidler direkte fra NFI?
Utad så gir det signaler om at regissørene er som de fleste andre nyrike nordmenn: opptatt av seg selv.
Selv kjente regissører og aktører fra Hollywood, som den norske filmbransjen på mange måter ser opp til har uttalt seg ved flere anledninger og markert sin misnøye om det som skjer med deres kollegaer i Iran.
Slik jeg ser på det så avhenger ikke lidenskap og engasjement for menneskelige verdier om prosjektutviklingsmidler direkte fra NFI. Må innrømme at jeg blir noe flau over å lese et slikt innlegg. Det er tegn på en usunn og selvsentrert holdning i forhold til regissørens rolle som en kunstner med en egen stemme, det være seg med direkte pengestøtte fra NFI eller ikke. For de fleste mennesker så holder det å tenke, »tenk om det var jeg som fikk 6 års fengselsstraff, og måtte sone i Evin, som er et av de mest beryktede fengslene i verden og i tillegg fikk 20-års arbeidsforbud». Flere av mine venner som ikke er regissører eller filmskapere deltok på markeringen. De hadde et brennende ønske om å sympatisere og vise sitt standpunkt i saken. De hadde rett og slett en dose med empati for et annet mennseke i en vanskelig situasjon. En så enkel gest klarte tydeligvis ikke mange norske regissører å få seg selv til å gjøre.
Kanskje de satt hjemme og deppet over at de ikke får prosjektutviklingsmidler direkte fra NFI?
Om de norske regissørene som Eva Dahr representerer viser at de kanskje har en eller annen form for en naturlig autoritet i form av et engasjement som strekker seg utover seg selv og som har et større nedlagsfellt en Dronningens gate 16 så vil de også kanskje automatisk få mere respekt og større gjennomslagskraft for sine ønsker i forhold til byråkratiets pengesekk.
Jeg har bakgrunn like mye som regissør, Lars, og har ofte jobbet med andre produsenter. Jeg tror faktisk ikke regissørens posisjon svekkes av at man ikke er sin egen produsent og kan søke selv – tvert i mot. Bent Hamer (som produserer sine egne filmer) er faktisk et unntak selv i internasjonal sammenheng. Mitt poeng er bare at regissøren er svært viktig i vurderingen av søknader selv om disse kommer via et produksjonsselskap. Jeg forholder meg til regissører hver eneste dag på jobben, minst like mye som til produsentene. Forøvrig enig i innlegget fra Ali Parandian.
Jeg er veldig enig med Ali Parandian her. Eva Dahrs innlegg ovenfor bør ikke være representativt for alle oss filmregissører, det kan jeg skrive under på. Når Lismoen etterlyser større engasjement fra norske filmregissører i offentligheten, og rettmessig så, er det veldig pussig at Dahr svarer med å se seg selv i speilet i stedet for å se ut av vinduet. Hva tjener det å messe om at vi regissører ikke har mulighet til å søke NFI eller snakke med konsulenter direkte men kun gjennom produsenter. Hva i alle dager har det med saken å gjøre?? Det er jo en helt annen debatt.
Muligens med unntak av Margareth Olins engasjement for narkomane og Lars Daniel Krutzkoff Jacobsens engasjement mot kriminalisering av horekunder, og nå nylig Ulrik Imtiaz Rolfsens deltakelse i NRKs Debatten vedr ekteskap mellom søskenbarn — er norske spillefilmregissører stort sett totalt fraværende i det offentlige ordskiftet. Det er tankevekkende! Jeg har jeg undret meg over dette mang en gang. Hvorfor vi er så ekstremt navlebeskuende.
Men å legge skylden på manglende engasjement på at man er «hyperindividualistisk» (hyperegoistisk?), blir altfor enkelt. Det vitner om en arrogant holdning overfor andre yrkesgrupper. Er virkelig regissørens arbeid så viktig og krevende i forhold til annet arbeid at vi kan be oss fri fra å engasjere oss? Nei, det er det fanden meg ikke.
Dahr er nylig innvalgt styremedlem i Norske filmregissører. Hvis det er slik vi andre regissører skal representeres i tida framover, som gnålende hjelpeløse vesener som ikke har tid og energi til å ytre våre meninger om viktige tema i samfunnet, så vil jeg ha meg det frabedt.
En regissør arbeid er å være visjonær og å innlemme andre i ens visjon. Da er det på tide å løfte blikket opp fra navleloet i enhver sammenheng.
Hei, min tanke med begrepet hyperindividualistisk, var at regissørene er en ikke-homogen gruppe, med forskjellig fokus og engasjement, og at det er en kvalitet.