Som bok har kjærlighetshistorien om tiåringene Anne og Jørgen vært populær blant flere generasjoner barn. Også regissør Anne Sewitsky kjente den godt.

– Jeg leste den selv da jeg var ti år. Det er kanskje en av de bøkene jeg husker best. Da jeg fikk tilbud om å lage filmen var jeg spent på å lese manuset, for det kunne jo ødelegge alle minnene. Men det var et helt fantastisk manus.

Filmen utmerker seg både gjennom fine rolletolkninger fra ungene og det lekne filmspråket. Sewitsky bruker virkemidler fra ulike sjangere, både romantisk komedie og mørkere filmtyper som grøsser, ridderfilm og thriller. Allerede fra begynnelsen er det gjort dristige valg, blant annet i form av en fem minutter lang prolog.

– Vi kjempet hardt for å få beholde starten, både i manusform og i klippen. Prologen er lang og handler om mange karakterer, og før dette er det en kortere start med riddere og storslått Braveheart-musikk… Mange mente vi burde vurdere en mer vanlig og streit begynnelse.

Hovedpersonen er Anne Lunde, 9 1/2 år, som forelsker seg i den nyinnflyttede gutten Jørgen. Rivalen hennes er ei mer pyntesyk jente i samme klasse.

– Anne er ei guttejente med sterk vilje. Den andre jenta er mer dollete. Men egentlig er alle venner. De har bare forskjellige roller i gjengen.

I filmens tagline sies det at noen voksne ikke tror du kan bli forelsket når du bare går i femte klasse – men det kan du. Hvordan er en forelskelse mellom barn?

– Dette er første kjærlighet. Annes første kjærlighet er Jørgen, men det kunne kanskje like gjerne vært Ole eller Karl eller Trond… Likevel er det ordentlig alvorlig.

Enkelte virkemidler er hentet fra sjangeren romantisk komedie, som nær klipping på øyne og slow motion når Anne og Jørgen møtes for første gang.

– Vi ville forsterke det første vendepunktet. Det er en klassisk kjærlighetshistorie, og da er det viktig å legge som premiss at hun forelsker seg med en gang. Etter det handler filmen om veien for å få ham.

For å innføre et mørke i barneuniverset, hvor det emosjonelle fikk en sterkere plass, er det skrevet inn en parallellhistorie med et spøkelseshus hvor barna tror ei ung jente er murt inne i veggen.

– Hun er murt inne i en vegg fordi hun ble gal av kjærlighet. Barna tror faren drepte henne fordi han ikke klarte å kontrollere henne, og for å skjule forbrytelsen murte han henne inne. Det er en grotesk historie.

Under testvisningene var voksne engstelige for at barna skulle syntes filmen var for skummel, pga thrillerreferansene.

– Vi har testet den på både barn og voksne, og voksne synes den er mer grotesk enn barn. Barn under sju år synes innimellom at det er litt skummelt, men de klarer seg. Da jeg var liten så jeg mye film jeg… sikkert ikke skulle ha sett. Jeg skjønte ikke alt, men jeg husker følelsen, for eksempel av Twin Peaks. Jeg tror at barn har lyst til å strekke seg, og synes det er spennende.
 

Se hele intervjuet på Blått Lerret Web-TV:

Del 1

Del 2