Rapport fra Tv-dramakonventet, 2011 Losby, av Monica Boracco

Vi har for lengst vent oss til korte filmede nyhetsoppdateringer i tilknytning til teksten på de største avisenes nettsider. Nytt er imidlertid at VG-tv nå i økende grad skal satse på underholdning og serier som ”styrker profilen”. – Altså som får folk til å vende tilbake til nettsiden deres. Samtidig som dette skjer, har TV-Norge lagt ned sin nyhetsavdeling og med den nye reklameloven for tv, ønsker de nå å bruke de sparte nyhetskronene på nye norske serier – som styrker profilen.

Reklameavbruddsdramaturgi
Dette må vi ta innover oss som dramatikere. At vi skriver for markedssegmenter. Reklameavbrudd flere ganger i episoden eller filmen, produktplassering som en del av finansieringen. HM og Loreal vil ha serier som gir dem størst mulig tilgang til damer i riktig og kjøpesterk alder. Hovedpersonen din bør ikke være eldre enn 30, da skifter de kanal.

Og glem ikke å bestille et kurs i reklameavbruddsdramaturgi fra USA. I en halvtimes-slot vil det si at etter 11 minutter må du ha en cliffhanger. Da er det tid for reklame i en ti minutters tid. Så er du på igjen, og da gjelder det å minne publikum litt om hvor du var i historien, sjansen er stor for at de har glemt det hvis de ikke har skiftet kanal. Så når du har brukt et par minutter på det, har du ca 9 minutter på deg til å få episoden i land før rulleteksten, som går i splitscreen med kanalens egenreklame.

Som tv-seer på nettet, er man vant til å se kortere formater med reklame – gjerne i bevegelse på siden og eller i overkant av bildet. Og som han sa, redaktøren i VG-tv, det har sine absolutte fordeler. For dem er det ikke så risikabelt å prøve ut nye tv-konsepter. Reklamen ruller og går på siden av bildet og programmet er ikke i veien for noe annet og potensielt bedre. Her er det jo seeren som bestemmer hva han skal se og når. Og her er nett-tv i front. Når flere og flere får tv-systemer som tillater at man spoler over reklamen, er splitscreen snart eneste måte å nå seeren (forbrukeren) på. Eller som NRK Super gjorde ukene og dagene i forkant av MGP jr: En blinkende reklame for showet i hjørnet der kanallogoen sitter, med få minutters mellomrom.

Hvem bestemmer innholdet?
”Ut over at det skal være en god historie, skal det også alltid være en overordnet historie av etiske og sosiale dimensjoner”, sier Ingolf Gabold, Direktør i DR Drama, om historiene som utvikles hos ham. Uttalelsen skinner av fordums prakt og verdighet. Litt som Theatercafèen, eksklusiv, konservativ, den eneste i sitt slag. Dinosaurisk.

For ”Hvem er de reelle redaktørene når det er annonsørene som har makten til å velge programmer som er verdifulle for dem?”, spør Anne Ekerholmen i en signert spalte i Romerikes blad. Da snakker vi nok snarere om McDonaldsverdier enn Theatercaféen. Og hun er ikke den eneste som stiller dette spørsmålet eller trekker konklusjonen for den del.

De to professorene Foros og Kind ved Norges Handelshøyskole trekker den samme konklusjonen i en kronikk i Aftenposten. De legger til at NRK vil bli den store vinneren i omleggingen fordi 80% av befolkningen ikke liker eller ønsker reklame, og forskning tilsier at økt reklametid gir proporsjonalt færre seere.

Resesjonsdrama
Det var innpakningen, men hva med innholdet? Hvordan skal de kommersielle tv-kanalene vinne tilbake reklameflyktningene? Den eneste måten å gjøre det på er å lage bedre og uimotståelige programmer og serier. Mer penger må ofte til for å få dette til, og da vil det vel si at de økte reklameinntektene må pumpes direkte tilbake til produksjonsmiljøene.

Den britiske tv-analytikeren Helen Cooper som besøkte Losby på torsdag, mener å se at den dominerende sjangeren i tv-drama, krimmen, er på vikende front. Publikum har nådd et metningspunkt for vold og drap, sier hun. Den globale resesjonen og usikkerheten som følger med den, har skapt et behov for serier som trøster og beroliger. Det, sier hun, er årsaken til at en serie som Downton Abbey er den mest kjøpte tv-serien i England akkurat nå.

Men i Skandinavia steamer krimtoget frem som om ingenting hadde hendt. Og vi har jo vært mer beskyttet fra nedgangstidene enn for eksempel England. To serier, en norsk og en svensk, viser at nye barrierer skal krysses for å holde på publikums interesse. I Sverige får de nå en serie om en pedofil massemorder som voldtar og dreper småjenter i 6-7 års alderen. I Norge får vi spesialenheten, om etterforsking av barnedødsfall. Jeg har ingen grunn til å tvile på de norske serieskapernes gode intensjoner. Derimot var klippet vi fikk se fra den svenske serien, intet mindre enn – ja hvordan skal jeg si det pent… Smakløst?
Adapsjoner

Men vi har mye å glede oss til. NRKs storsatsing Erobreren etter Jan Kjærstads roman kan bli noe virkelig stort og skal man dømme etter Olav Øens begeistring over sitt prosjekt, kommer Halvbroren til å erobre like mange av oss. Olav Øen startet for øvrig sin presentasjon med å uttrykke sin store respekt for forfatteren av boken, Lars S. Christensen og sin store beundring og nærmest forelskelse i manusforfatteren, Mette Bølstad, som ifølge ham er et geni. Det burde gi et godt utgangspunkt for den produksjonen! Well spoken, Øen – og her var han ganske alene.

For det er ikke forfatterne som er i fokus når tv-dramaet skal diskuteres. Under debatten om hva en regissør trenger når han/hun skal jobbe for tv, hadde vi vært igjennom det meste fra tillit og oppmuntring til riktig klipper og fotograf, da Arne Berggren høstet latter for spørsmålet – om det hendte at de jobbet med forfattere i blant og…?

Det gjør de naturligvis, og stadig oftere er det to forfattere kreditert. Det er tett mellom adapsjonene. En av de jeg gleder meg mest til på vegne av alle som ser barne-tv, er NRKs adapsjon av Maria Parrs vidunderlige barneroman Vaffelhjarte. For som produsenten uttalte, endelig skal vi ut av Oslo 3 og spille inn på location på spektakulære Runde på Sunnmøre. Lykke til med det!

Monica Boracco er forfatter.

Dette innlegget er opprinnelig publisert på dramatiker.no