Senest i forrige uke, på en helt vanlig flytur, slo det meg igjen når et tjuetalls flatskjermer automatisk kom ned fra taket i kabinen at film er mer enn spillefilm.

Spillefilmen, dokumentarfilmen og kortfilmen har fått enorm plass i norsk filmpolitikk. Men hva med andre former for film? Hvor plasserer vi reklamefilmer, oppdragsfilmer og lignende produksjoner som vi kan kalle kommersiell film? Vi finner dem midt mellom kultur og næring, et sted mellom der Trond Giske var før og hvor Giske er nå. På et sted hvor den ene parten ikke har lyst, og hvor den andre ikke forstår?

Film er bilder, lyd, musikk og mye mer som settes sammen med fingerspissnøyaktighet for på den måten å skape den riktige følelsen hos publikum. En film skal fortelle noe og den sende et budskap. Film er kommunikasjon og kommunikasjon er overbevisning.

For mange norske filmselskaper er oppdragsfilm og reklamefilm gullkalven som skal gi penger i kassen. Det skal gi regissører og produsenter all den kreative frihet de drømmer om. Den kommersielle filmproduksjonen blir på den måten den rike onkelen ingen vil ha noe med å gjøre, men alle vil ha noe av. Det er nemlig ikke så kult å lage oppdragsfilm som å lage spillefilm. Det gir ikke nok ”cred”, som en norsk regissør en gang fortalte meg. Kommersielle produksjoner er noe mange føler de må gjøre for å tjene penger, ikke fordi det har egenverdi i seg selv.

Dette har bidratt til at utviklingen av nettopp denne formen for filmproduksjon på mange måter har stagnert. Det er påfallende hvor lite nyskaping vi ser når det kommer til film som virkemiddel for næringslivet. Det er oppsiktsvekkende at så få ser de mulighetene som filmmediet representerer, både som presentasjon og argumentasjon.

Norsk næringsliv er i endring.  Men det er ikke måten produksjonsselskapene tenker om reklame- og oppdragsfilm. Hvor lenge kan vi vente med å ta de kommersielle produksjonene til nye høyder?
 
Det er et behov for modernisering av måten norske bedrifter kommuniserer på, men er bedriftene klar over det selv? Det er faktisk svært interessant at respekterte næringslivstopper fortsatt bruker slide på slide for å presentere seg selv og sitt selskap. Mange har jo falt av før presentasjonen i det hele tatt har begynt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger det skulle vært deilig med en visuell kickstart på en presentasjon når taleren endelig har fått projektoren på.  

Filmnorge er avhengig av næringslivet som kommersiell melkeku, men næringslivet er også avhengig av oss. Alle kan ikke presentere en bedrift like godt. Med en film som argumentasjonshjelp kan alle de som representerer den samme bedriften fremheve de riktige poengene på riktig sted i en hvilke som helst sammenheng.

I et moderne kommunikasjonssamfunn spiller film en stadig viktigere rolle i vår hverdag. Den kommersielle filmen har få grenser, og det er vesentlig at vi slutter å tenke at norske filmselskaper bare lager reklamefilm og oppdragsfilm. Næringslivet kan bruke film på uendelig mange flere måter for å skille seg ut der mengden er stor og albuene spisse. Film kan fremheve, spesifisere og gjøre lettfattelig. Film kan skape godt omdømme, skape bevissthet og nysgjerrighet. Mange tunge rapporter burde kanskje hatt sine hovedpoenger representert i form av film. Mange entreprenører ville  kunne øke konkurransefortrinnet på sine anbud med å fremheve sine hovedpoenger med film. Film på internett er også i større grad en del av vår hverdag. Hvordan kan denne plattformen utvikles til fordel for næringslivet? Filmnorge må tenke nytt, være kreative og selge inn filmen som strategisk virkemiddel for  norsk næringsliv.

Den moderne måten å tenke på er ikke i form av bokstaver og ord, svart på hvitt på hundrevis av sider. Det er viktig å utvikle den kommersielle filmplattformen slik at norske bedrifter kan kommunisere på et konkurransedyktig vis. Det vil både filmbransjen og næringslivet ha godt av.

Tilbake på flyet er jeg takknemlig for at de pinlige sikkerhetsdemonstrasjoners tid er forbi, mens flyet lander og jeg er på vei til å lage film for norsk næringsliv.

Henriette Sæther har nettopp avsluttet en masteroppgave om metodisk kreativitet. Hun er også filmarbeider og styreleder i Filmforbundet i Bergen. Hun skal skrive fast for Rushprint.no.