Nordmenn kan se nesten hva som helst av film, når som helst. Så hvorfor skal vi da velge å se norsk film?
Hvorfor skal vi velge norsk film?
For en liten stund siden snakket jeg med en norsk venninne i telefonen. Hun hadde sett Hjem til jul på kino, og vi drodlet litt rundt norske filmer hun hadde sett i det siste. Hun hadde sett flere, og det speiler på mange måter de positive tallene for norsk film på kino denne høsten. At Norge i år er blant de høyeste i Europa hva angår lokal markedsandel er virkelig noe å gi seg selv et klapp på skulderen for. Samtidig skal vi ikke ta det norske publikum for gitt, og nettopp dette var det min venninne var så oppgitt over da hun brøt ut: ”Hvorfor tror dere norske filmfolk at vi er så dumme at vi ikke ser når skuespillerne er dårlige, og at dere har tatt enkle løsninger?”
Hva skulle jeg svare? Jeg hadde ingen trang til å forsvare. For er det ikke slik at denne typen kommentarer stikker litt i magen fordi de noen ganger er sanne?
Under de filminnspillingene jeg har arbeidet på har det jo mange ganger gått litt på hogg og belegg. Tiden blir alltid for knapp, pengene kommer alltid til kort og filmarbeiderne er ofte slitne. Regissørene får ikke tid til å jobbe med skuespillerne slik de skulle ønske, eller de ser rett og slett ikke at det burde blitt jobbet mer med det inni ruta fordi det er så utrolig mye annet som må tenkes på samtidig.
Vi nordmenn er nemlig svært internasjonaliserte og krevende kulturkonsumenter. Vi har aldri praktisert dubbing i Norge, så teksting er ikke en utfordring så lenge en er eldre enn tretten år. Vi snakker godt engelsk, vi forstår svensk og dansk og mange snakker i tillegg tysk, fransk eller spansk. Nordmenn kan se nesten hva som helst, når som helst. Hele verdens filmmarked er jo bare et lite museklikk unna. Så hvorfor skal vi da velge å se Norsk film?
Hvorfor opplever den generelle norske filmgjenger ofte at han eller hun ikke blir tatt på alvor av norske filmskapere?
Det kan selvsagt være at vi er blitt bortskjemte av mer påkostede Hollywoodfilmer og forventer samme produksjonskvalitet av norske filmer. Men det kan også ha noe å gjøre med at rytmen i norske filmer ikke alltid er helt på plass. Det kan også ha noe med at vi føler det blir merkelig når skuespillerne snakker norsk, fordi de snakker så dårlig norsk foran kamera. Norsk språk på film blir ofte veldig stakkato.
Jeg tror en vesentlig årsak til at publikum opplever at de ikke blir tatt på alvor bunner i manusforfatternes middelmådige kunnskap om hvordan folk faktisk snakker, samt den utbredte bruken av teaterskuespillere og uprofesjonelle aktører foran kamera. Castingen er ofte for dårlig og tilfeldig, og da viser jeg spesielt til tendensen med å bruke en eller annen underbetalt produksjonsassistent som castingansvarlig.
Det er internasjonale storselgere norske filmer konkurerer mot, ikke bare når det kommer til festival og prisnominasjoner, men hver dag på kino.
Norske filmskapere må altså lage filmer som møter publikum på et høyt internasjonalt nivå, til tross for de økonomiske og tidsmessige produksjonsrammene norsk film må holde seg innenfor. Det gjør selvfølgelig utfordringen stor, men desto viktigere er det at filmskaperne, som er så privilegerte at de faktisk kan leve av å lage film, må forstå at det er viktig å ta publikum på alvor slik at publikum ikke føler seg snytt når de først er kommet inn i kinosalen.
Filmens viktigste oppgave er å underholde andre, noe jeg har inntrykk av ofte blir sett på som sekundært i filmkretser. Men vi kommer aldri unna det faktum at norsk filmproduksjon aldri kan tillate seg å bli en statlig finansiert selvrealiseringkunst. Filmstøtten er basert på premisset om at det skal være kunst for folket, og folket skal få se god norsk film. Dermed er det viktig at det ikke tas enkle løsninger, verken på valg av skuespillere, dialog, scenografi, foto, rekvisitter, kostymer og så videre.
Jeg kjenner ingen norske regissører som sier at den beste filmen de noen gang har sett er laget av en annen norsk filmregissør. Jeg tviler også ofte på at norske filmregissører velger norsk når de skal slappe av på sofaen. Er det egentlig ikke sant at norske filmarbeidere kun ser norsk film først og fremst når det er en anledning, som premiere, festival eller lignende, ofte akkompagnert med fest og champagne?
Hvis ikke norske filmarbeidere velger å se norsk film, hvorfor skulle andre gjøre det? Hvorfor skal en vanlig nordmann velge å bruke sin dyrebare ”pause i tidsklemma” på å se nettopp den filmen du har laget?
Til helgen skal jeg se norsk film på italiensk kino når Tornando a casa per Natale, altså Hjem til jul, har premiere her. Det blir spennende å se om filmen vil tåle italiensk språkdrakt, i et annet kinomørke.
Les Henriette Sæthers tidligere innlegg:
Henriette Sæther har avsluttet en masteroppgave om metodisk kreativitet. Hun er også filmarbeider og styreleder i Filmforbundet i Bergen. Hun skriver fast for Rushprint.no.
4 kommentarer til Hvorfor skal vi velge norsk film?
Legg igjen en kommentar
Hvorfor skal vi velge norsk film?
Nordmenn kan se nesten hva som helst av film, når som helst. Så hvorfor skal vi da velge å se norsk film?
For en liten stund siden snakket jeg med en norsk venninne i telefonen. Hun hadde sett Hjem til jul på kino, og vi drodlet litt rundt norske filmer hun hadde sett i det siste. Hun hadde sett flere, og det speiler på mange måter de positive tallene for norsk film på kino denne høsten. At Norge i år er blant de høyeste i Europa hva angår lokal markedsandel er virkelig noe å gi seg selv et klapp på skulderen for. Samtidig skal vi ikke ta det norske publikum for gitt, og nettopp dette var det min venninne var så oppgitt over da hun brøt ut: ”Hvorfor tror dere norske filmfolk at vi er så dumme at vi ikke ser når skuespillerne er dårlige, og at dere har tatt enkle løsninger?”
Hva skulle jeg svare? Jeg hadde ingen trang til å forsvare. For er det ikke slik at denne typen kommentarer stikker litt i magen fordi de noen ganger er sanne?
Under de filminnspillingene jeg har arbeidet på har det jo mange ganger gått litt på hogg og belegg. Tiden blir alltid for knapp, pengene kommer alltid til kort og filmarbeiderne er ofte slitne. Regissørene får ikke tid til å jobbe med skuespillerne slik de skulle ønske, eller de ser rett og slett ikke at det burde blitt jobbet mer med det inni ruta fordi det er så utrolig mye annet som må tenkes på samtidig.
Vi nordmenn er nemlig svært internasjonaliserte og krevende kulturkonsumenter. Vi har aldri praktisert dubbing i Norge, så teksting er ikke en utfordring så lenge en er eldre enn tretten år. Vi snakker godt engelsk, vi forstår svensk og dansk og mange snakker i tillegg tysk, fransk eller spansk. Nordmenn kan se nesten hva som helst, når som helst. Hele verdens filmmarked er jo bare et lite museklikk unna. Så hvorfor skal vi da velge å se Norsk film?
Hvorfor opplever den generelle norske filmgjenger ofte at han eller hun ikke blir tatt på alvor av norske filmskapere?
Det kan selvsagt være at vi er blitt bortskjemte av mer påkostede Hollywoodfilmer og forventer samme produksjonskvalitet av norske filmer. Men det kan også ha noe å gjøre med at rytmen i norske filmer ikke alltid er helt på plass. Det kan også ha noe med at vi føler det blir merkelig når skuespillerne snakker norsk, fordi de snakker så dårlig norsk foran kamera. Norsk språk på film blir ofte veldig stakkato.
Jeg tror en vesentlig årsak til at publikum opplever at de ikke blir tatt på alvor bunner i manusforfatternes middelmådige kunnskap om hvordan folk faktisk snakker, samt den utbredte bruken av teaterskuespillere og uprofesjonelle aktører foran kamera. Castingen er ofte for dårlig og tilfeldig, og da viser jeg spesielt til tendensen med å bruke en eller annen underbetalt produksjonsassistent som castingansvarlig.
Det er internasjonale storselgere norske filmer konkurerer mot, ikke bare når det kommer til festival og prisnominasjoner, men hver dag på kino.
Norske filmskapere må altså lage filmer som møter publikum på et høyt internasjonalt nivå, til tross for de økonomiske og tidsmessige produksjonsrammene norsk film må holde seg innenfor. Det gjør selvfølgelig utfordringen stor, men desto viktigere er det at filmskaperne, som er så privilegerte at de faktisk kan leve av å lage film, må forstå at det er viktig å ta publikum på alvor slik at publikum ikke føler seg snytt når de først er kommet inn i kinosalen.
Filmens viktigste oppgave er å underholde andre, noe jeg har inntrykk av ofte blir sett på som sekundært i filmkretser. Men vi kommer aldri unna det faktum at norsk filmproduksjon aldri kan tillate seg å bli en statlig finansiert selvrealiseringkunst. Filmstøtten er basert på premisset om at det skal være kunst for folket, og folket skal få se god norsk film. Dermed er det viktig at det ikke tas enkle løsninger, verken på valg av skuespillere, dialog, scenografi, foto, rekvisitter, kostymer og så videre.
Jeg kjenner ingen norske regissører som sier at den beste filmen de noen gang har sett er laget av en annen norsk filmregissør. Jeg tviler også ofte på at norske filmregissører velger norsk når de skal slappe av på sofaen. Er det egentlig ikke sant at norske filmarbeidere kun ser norsk film først og fremst når det er en anledning, som premiere, festival eller lignende, ofte akkompagnert med fest og champagne?
Hvis ikke norske filmarbeidere velger å se norsk film, hvorfor skulle andre gjøre det? Hvorfor skal en vanlig nordmann velge å bruke sin dyrebare ”pause i tidsklemma” på å se nettopp den filmen du har laget?
Til helgen skal jeg se norsk film på italiensk kino når Tornando a casa per Natale, altså Hjem til jul, har premiere her. Det blir spennende å se om filmen vil tåle italiensk språkdrakt, i et annet kinomørke.
Les Henriette Sæthers tidligere innlegg:
Henriette Sæther har avsluttet en masteroppgave om metodisk kreativitet. Hun er også filmarbeider og styreleder i Filmforbundet i Bergen. Hun skriver fast for Rushprint.no.
Les også
- Odd Ween er gått bort.
- Maja Holand debuterer med svartmetall-dokumentar.
- Egennavnet som ble fellesnavn: Erik Poppe om «Quislings siste dager». (+)
- Nicolas Philibert med mesterklasse under Nordic Docs.
- «Store filmer åpner døren for de mindre .» (+)
- «Kjærlighet» og andre høydepunkter fra Venezia.
- Henny Moan (1936 -2024).
- Venezia: Gulløven til Pedro Almodóvar.
- NRK snur og avpubliserer «Team Ingebrigtsen».
- «Jeg vil absolutt si at det er en skeiv film.» (+)
4 Responses to Hvorfor skal vi velge norsk film?
-
Du skriver at man ikke må undervurdere publikum. Filmskaperne må ikke ta enkle løsninger. Men så skriver du videre at det gjelder scenografi, skuespiller valg o.sv. Jeg er helt enig, men jeg syntes ikke at det er produksjonsverdier som svikter. Det er det at de fleste norske filmer, ikke makter å si noen ting om norge i dag. «Den gode historien» er som regel en middelmådig katarisis historie om ti personer som møtes iløpet av 90 min. Å hvem bryr seg om det? Hva er vitsen med alle disse flettverkshistoriene, der man ikke får formidlet noen av historiene godt nok. Norsk film har ingenting å si om mennesker, samfunnet, verden. Jeg syntes de beste filmene i verden er der hvor man føler man faktisk blir opplyst om noe, eller satt inn i en vanskelig problemstilling, og det fortsatt igjennom å være underholdende. Jeg liker psykologi og mennesker, men blir ofte truffet i bakhodet av en film som undervurderer publikum via å gi dem papp-kartong. Man burde ikke være redd for at folk skal kjede dritten ut av seg, det er den største undervurderingen av dem alle. Jeg skjonner at en produsent trenger pengene sine tilbake, men kulturarven vår på film er nesten ikke-eksisterende.
-
Prøysen skreiv først på bokmål og ette mange år tok han fram dialektå. Da blei det refleksjon i indentiteten (a). Så skriv meir på dialekt. Vamp har erobra heile Norge med sin Haugesynnsdialekt og me burde få meir av det på film óg! ToreSeverin
-
Hvorfor se norsk film? Er et veldig viktig spørsmål.
Jeg tror det fortsatt er mange som skammer seg over hvor ujevnt og svakt norske filmer er, ikke bare kontra USA, men også oppmot våre små naboer Sverige og Danmark. Det handler ikke om at skuespillerne og replikkene er så dårlige i Norge, men at både i Danmark og Sverige er det filmskapere som tør å gå ukonvensjonelle veier med historiene deres og filmspråket. De er dristigere, mer vågale og virker å ha en mye større kunnskap om mennesker, samfunn, dilemmaer og verden, enn det som vises her. Alle mennesker og derfor filmskapere har helt unike sider ved seg, og erfaringer, og verdier som BURDE ha endt opp med en film som formidlet nettopp dette. Istedet oppleves de fleste filmer som minste felles multiplum, og virker strippet for personlighet, nyskaping og vidd. Man må gjerne inn i norsk litteratur for å finne nettopp dette. Hvorfor? Kanskje fordi vi har et system som i altfor liten grad tør å tro på filmkunstnerens visjoner. Jeg vet godt selv at jeg ofte står med ideer som ikke er så lett å formidle, og sånn sett lett å knuse av feks. produsenter som vil ha det sånn og sånn. Det virker som makten har blitt overlevert til produsentene og i mange tilfeller er det nærmest de som er manusforfattere. Jeg vet om flere som har plukket både her og der fra kjente kommersielle filmer, og lappet det sammen selv og hivd på en manusforfatter som skal få det til å funke. Men mistilliten kommer nok ikke bare fra produsenter, men fra konsulenter og andre filmsynsere, at til slutt er nesten produktet dømt til å bli en Frankenstein av 1000 meninger… Jeg er redd for at ideen om sosialdemokrati ikke er så forenelig med den store film-magien. Som ofte skapes av sterke og visjonære filmskapere. Kanskje norske regissører har seg selv å takke, men det er uansett ingen grunn til at norske filmskapere skal være svakere stilt enn våre naboer. Men de har kanskje skjønt viktigheten av nødvendig «diktatur».
Penger og tid har absolutt ingenting med kvaliteten på filmene våre. Hvis vi ikke er i stand til å lage god film under gitt tid og budsjett, så er det bare å kutte ned på stab og gjøre produksjonsformen på andre måter. Det er ikke noe poeng i seg selv at vi må skyte på DV, men heller bra film på DV enn dårlig film for 30 millioner skutt på film.
Jeg er også veldig enig i kommentaren til V.I. her. Det er ingen fellesnevner at norske filmer med «prod.ass» castere er svakere enn proff-castede filmer. Dette med dialog og skuespillerprestasjoner kommer langt ned på listen over nødvendige tiltak for å bedre norsk film. Essensen som V.I. er innom handler om å kunne formidle en historie som kan berike publikum på nye måter gjennom sin unike vinkel, sin unike form, språk, kunnskap osv. De fleste filmer spiller ikke bare på velkjente historier, men velger konvensjonelt språk/lingo, konvensjonelle karakterer (gjerne stereotypiske). Virker ikke som noen filmer har noe på hjertet.
-
Jeg er jo ingen filmspesialist, men grunnen til at jeg ikke ser på norsk film er at historiene ikke er interessante. De mest populære norske filmene: Flåklypa Grand Prix, Olsenbanden og Max Manus var enten morsomme eller spennende. Andre norske regissører prøver hele tiden og være Ingmar Bergman eller Tarkovsky, og det blir ofte en film som er enkel, men fryktelig ambisiøs i sin psykologi. Publikum kjeder seg helt enkelt ihjel.
Så mangler norsk film mange ting som f. eks fransk eller amerikansk film har. Vi har ingen Jean Paul Belmondo i Norge, som har glimt i øyet og publikumstekke. Vi har ingen som kan spille helt slik som han kunne. Vi har mange scenarioer som vi aldri ser på norsk film også. Vi har ingen norsk romfilm som viser nordmenns møte med fremmede planeter. Vi har ingen norsk swashbuckler heller slik som Fanfan La Tulipe in Frankrike eller Pirates of the Caribean.
Vi burde ta noen av de spennende fortellingene i norsk historie, og skape drama på norsk som betyr noe for nordmenn. Vi mangler jo en norsk gjenskaping av store Vikingeslag slik som slaget i Hafsfjord eller det på Stiklestad eller Tordenskjolds slag under den store nordiske krigen. Det viktige er å vise at nordmenn har opplevet eventyr, dramatikk og store ting eller kan oppleve slike ting om omstendighetene er riktige. I dag er norsk filmverden, med et par unntak, ofte en verden «uten drømmer». Så må vi slutte å være så fordømt politisk korrekte hele tiden. Man burde lage film av Øvre Richter Frichs Jonas Fjeld bare fordi han er en av de få norske forfatterne som driter i det politisk korrekte, og som underholder. Bare se på Steffen Kvernelands tegneserieversjon av «De Knyttede never». (Eller lag en film av John Bings fortellinger om stjerneskipet Alexandria.) Vell, dette er min mening som publikum. Jeg håper bare at man legger fra seg de egoistiske ambisjonene om å lage filmer med dyp psykologi. Først må man tjene penger, så kan man ta av det overskuddet den virksomheten gir til å lage en og annen slik film. Det er bedre å være god håndtverker og tjene penger enn å være «misfortsått geni».
Du skriver at man ikke må undervurdere publikum. Filmskaperne må ikke ta enkle løsninger. Men så skriver du videre at det gjelder scenografi, skuespiller valg o.sv. Jeg er helt enig, men jeg syntes ikke at det er produksjonsverdier som svikter. Det er det at de fleste norske filmer, ikke makter å si noen ting om norge i dag. «Den gode historien» er som regel en middelmådig katarisis historie om ti personer som møtes iløpet av 90 min. Å hvem bryr seg om det? Hva er vitsen med alle disse flettverkshistoriene, der man ikke får formidlet noen av historiene godt nok. Norsk film har ingenting å si om mennesker, samfunnet, verden. Jeg syntes de beste filmene i verden er der hvor man føler man faktisk blir opplyst om noe, eller satt inn i en vanskelig problemstilling, og det fortsatt igjennom å være underholdende. Jeg liker psykologi og mennesker, men blir ofte truffet i bakhodet av en film som undervurderer publikum via å gi dem papp-kartong. Man burde ikke være redd for at folk skal kjede dritten ut av seg, det er den største undervurderingen av dem alle. Jeg skjonner at en produsent trenger pengene sine tilbake, men kulturarven vår på film er nesten ikke-eksisterende.
Prøysen skreiv først på bokmål og ette mange år tok han fram dialektå. Da blei det refleksjon i indentiteten (a). Så skriv meir på dialekt. Vamp har erobra heile Norge med sin Haugesynnsdialekt og me burde få meir av det på film óg! ToreSeverin
Hvorfor se norsk film? Er et veldig viktig spørsmål.
Jeg tror det fortsatt er mange som skammer seg over hvor ujevnt og svakt norske filmer er, ikke bare kontra USA, men også oppmot våre små naboer Sverige og Danmark. Det handler ikke om at skuespillerne og replikkene er så dårlige i Norge, men at både i Danmark og Sverige er det filmskapere som tør å gå ukonvensjonelle veier med historiene deres og filmspråket. De er dristigere, mer vågale og virker å ha en mye større kunnskap om mennesker, samfunn, dilemmaer og verden, enn det som vises her. Alle mennesker og derfor filmskapere har helt unike sider ved seg, og erfaringer, og verdier som BURDE ha endt opp med en film som formidlet nettopp dette. Istedet oppleves de fleste filmer som minste felles multiplum, og virker strippet for personlighet, nyskaping og vidd. Man må gjerne inn i norsk litteratur for å finne nettopp dette. Hvorfor? Kanskje fordi vi har et system som i altfor liten grad tør å tro på filmkunstnerens visjoner. Jeg vet godt selv at jeg ofte står med ideer som ikke er så lett å formidle, og sånn sett lett å knuse av feks. produsenter som vil ha det sånn og sånn. Det virker som makten har blitt overlevert til produsentene og i mange tilfeller er det nærmest de som er manusforfattere. Jeg vet om flere som har plukket både her og der fra kjente kommersielle filmer, og lappet det sammen selv og hivd på en manusforfatter som skal få det til å funke. Men mistilliten kommer nok ikke bare fra produsenter, men fra konsulenter og andre filmsynsere, at til slutt er nesten produktet dømt til å bli en Frankenstein av 1000 meninger… Jeg er redd for at ideen om sosialdemokrati ikke er så forenelig med den store film-magien. Som ofte skapes av sterke og visjonære filmskapere. Kanskje norske regissører har seg selv å takke, men det er uansett ingen grunn til at norske filmskapere skal være svakere stilt enn våre naboer. Men de har kanskje skjønt viktigheten av nødvendig «diktatur».
Penger og tid har absolutt ingenting med kvaliteten på filmene våre. Hvis vi ikke er i stand til å lage god film under gitt tid og budsjett, så er det bare å kutte ned på stab og gjøre produksjonsformen på andre måter. Det er ikke noe poeng i seg selv at vi må skyte på DV, men heller bra film på DV enn dårlig film for 30 millioner skutt på film.
Jeg er også veldig enig i kommentaren til V.I. her. Det er ingen fellesnevner at norske filmer med «prod.ass» castere er svakere enn proff-castede filmer. Dette med dialog og skuespillerprestasjoner kommer langt ned på listen over nødvendige tiltak for å bedre norsk film. Essensen som V.I. er innom handler om å kunne formidle en historie som kan berike publikum på nye måter gjennom sin unike vinkel, sin unike form, språk, kunnskap osv. De fleste filmer spiller ikke bare på velkjente historier, men velger konvensjonelt språk/lingo, konvensjonelle karakterer (gjerne stereotypiske). Virker ikke som noen filmer har noe på hjertet.
Jeg er jo ingen filmspesialist, men grunnen til at jeg ikke ser på norsk film er at historiene ikke er interessante. De mest populære norske filmene: Flåklypa Grand Prix, Olsenbanden og Max Manus var enten morsomme eller spennende. Andre norske regissører prøver hele tiden og være Ingmar Bergman eller Tarkovsky, og det blir ofte en film som er enkel, men fryktelig ambisiøs i sin psykologi. Publikum kjeder seg helt enkelt ihjel.
Så mangler norsk film mange ting som f. eks fransk eller amerikansk film har. Vi har ingen Jean Paul Belmondo i Norge, som har glimt i øyet og publikumstekke. Vi har ingen som kan spille helt slik som han kunne. Vi har mange scenarioer som vi aldri ser på norsk film også. Vi har ingen norsk romfilm som viser nordmenns møte med fremmede planeter. Vi har ingen norsk swashbuckler heller slik som Fanfan La Tulipe in Frankrike eller Pirates of the Caribean.
Vi burde ta noen av de spennende fortellingene i norsk historie, og skape drama på norsk som betyr noe for nordmenn. Vi mangler jo en norsk gjenskaping av store Vikingeslag slik som slaget i Hafsfjord eller det på Stiklestad eller Tordenskjolds slag under den store nordiske krigen. Det viktige er å vise at nordmenn har opplevet eventyr, dramatikk og store ting eller kan oppleve slike ting om omstendighetene er riktige. I dag er norsk filmverden, med et par unntak, ofte en verden «uten drømmer». Så må vi slutte å være så fordømt politisk korrekte hele tiden. Man burde lage film av Øvre Richter Frichs Jonas Fjeld bare fordi han er en av de få norske forfatterne som driter i det politisk korrekte, og som underholder. Bare se på Steffen Kvernelands tegneserieversjon av «De Knyttede never». (Eller lag en film av John Bings fortellinger om stjerneskipet Alexandria.) Vell, dette er min mening som publikum. Jeg håper bare at man legger fra seg de egoistiske ambisjonene om å lage filmer med dyp psykologi. Først må man tjene penger, så kan man ta av det overskuddet den virksomheten gir til å lage en og annen slik film. Det er bedre å være god håndtverker og tjene penger enn å være «misfortsått geni».