Bekymringen vår etter å ha lest Gunnar Iversen om den ”myke dokumentaren” var at innlegget hans skulle bli stående som en faglig ytring fra en kompetent person der det settes likhetstegn mellom myk i form og uvesentlig i innhold. Vi frykter virkningen av slike likhetstegn om de ikke blir drøftet. Derfor ønsket vi oss, kanskje ikke en bastant konklusjon, men en antydning fra Iversens side som svar på det vesentlige spørsmålet han reiser.

I sitt tilsvar 2. desember kaller han ”De endeløse nettene” en ”hard dokumentar” og med det øker vår forvirring. Dessverre, for vi ønsker ikke å være dårlige lesere. Vårt spørsmål er om Iversen med ”myk” kun tenker på filmer som er myke innholdsmessig, mens de som er myke i formen og har vesentlig innhold er ”harde”? Dreier brukene av ordene ”Myk” og ”hard” seg da egentlig om innhold? Vi lurer fortsatt på det.

Når vi bruker ”featuredokumentar” som en betegnelse på vår tilnærming, vår form og metode, så gjør vi det uten at det karakteriserer innholdets ”hardhetsgrad”. Vesentlighet er et begrep vi finner klargjørende, og er et krav vi gjerne støtter opp om stilles til hele dokumentarmiljøet.

Vi innser at vi har forskuttert Iversens konklusjon ved å skrive som om vi er angrepet, og at vi grep til blomstrende vendinger i vårt innlegg. Vi ønsket oss et svar fra Iversen og det har vi nå fått.

Vi ser at i innhold er vi enige, for Iversen skriver at han ”selvsagt er enig i at valget av temaer er det viktigste i denne sammenheng”.

Vi deler også Iversens ønske om at flere norske dokumentarer bør oppleves som vesentlige og nødvendige fortellinger fra vår samtid, fortalt på harde og myke måter. Så lever vi greit med uenigheten om hvorvidt ”De som bygger landet”og Nor-stat episoden lyktes med dette.

Olav Njaastad
Cathrine Wik

Les innleggene:

Soft documentary – en ny type norsk dokumentar?

– Drep oss, herr Iversen, men ikkje med graut

Retorisk forsvar eller diskusjon?