Kritikerne mener norske filmer er for like. Kanskje burde man se nærmere på stillingsbeskrivelsen til de to mannlige filmkonsulentene for å dyrke fram flere stemmer, undrer Sara Johnsen og Eva Sørhaug.
Kritikerne mener norske filmer er for like. Kanskje burde man se nærmere på stillingsbeskrivelsen til de to mannlige filmkonsulentene for å dyrke fram flere stemmer, undrer Sara Johnsen og Eva Sørhaug.
På slutten av hvert år dukker det opp unge menn med skarpe penner som klager over årets dårlige norske filmer. Filmfolk blir så stående ydmyket og tause på vei inn i det nye året.
Filmbransjen minner om en bikkje som alltid blir banket opp etter å ha fått ros. Uansett hva denne skamfulle bikkja prøver på, så er den unge mannen sint.
Vi står heller ikke på forfatterkontoret vårt med begge armene i været over kvaliteten på norsk film, men skulle ønske oss tidvis mer saklige og inspirerende kritikker, om hensikten er å få bransjen til å lytte.
I år har vi fått gjennomgå i Vagant og i Morgenbladet. Også de nye kritikerne i Montages, som må ses på som en del av bransjen, ønsker forandring og ikke minst; de ønsker selv å lage film!
Disse kritikerne har en stor grad av selvtillit om at deres mening har høy verdi. De er ikke redde for å skape motsetninger der det ikke finnes, eller skrive nedlatende og spydig.
Derfor prøver vi oss også:
Det ligger for lite kunnskap bak beskyldningene mot bransjen. Her er noen fakta:
Vi forholder oss til et filminstitutt som tilsynelatende alltid er underlagt en regel som gjør at de må endre reglene og det er veldig få som vet hvordan finansieringen foregår.
Det som gjør at det lages ok film her – vi sier ok – er at det finnes enkeltmennesker, ofte fagfolk som fotografer og klippere som jobber veldig veldig mye for å lage så bra film som mulig. De er ikke passive lønnsmottakere som det skrives om i Vagant. Alle vi kjenner til som arbeider kreativt, er ansatt på prosjekter og jobber freelance.
Det er nok heller ikke slik, som Morgenbladets anmelder synes å tro, at filmer som Upperdog, Engelen og De Usynlige anses som trygge og like prosjekter. Tvert om! Upperdog ble sett på som en økonomisk risiko; uklar genre, ukjente skuespillere, usympatisk hovedkarakter etc).
Generellt er vi enig i kritikken om at mange norske filmer etterlater en form for lik emosjonell opplevelse (det finnes heldigvis unntak; Nokasfilmen gir en annen form for emosjonell opplevelse. Ellers mener vi at Bård Breiens Kunsten å tenke negativt har en distinktiv annerledes stemme)
Skal man få dyrket frem andre stemmer må man kanskje se på stillingsbeskrivelsene til de to hardt prøvede mannlige konsulentene. Vi er glad vi ikke har den jobben, men vi etterlyser større spredning i alder og ønsker en dame inn i miksen. Kanskje det ville hjelpe på saken?
Vi i bransjen tvinges til å forholde oss til at filmer skal kommunisere med et publikum og markedsføres. Vi er avhengige av at noen er villige – noen som da ikke er norsk filminstitutt! – til å investere penger i filmen, ofte ca 50 prosent. Vi må finansiere og søke støtte ute i Europa. Kanskje dette gjør at en del filmer får noe likt preg over selv, altså fordi disse fondene/instituttene og utenlandske produsentene vil ha mye av det samme. Slik veldig mange produkter i kulturen er like, så gjelder dette over hele verden og ikke bare i Norge. Om kritikerne er interessert kan de sette seg inn i søknadskravene til f.eks Eurimage.
Som filmskapere vet vi at det finnes en risk for at filmen kan gå til helvete. Petter Næss er en respektert regissør, han satset på Maskeblomstfamilien og har ifølge Aftenposten laget den mest mislykkede filmen i år. Og her kommer en revolusjonerende tanke: Det hender gode regissører lager dårlige filmer. Kan hende han om noen år ønsker å sette seg selv i gapestokken for å få hint og råd om hvordan han burde ha regissert filmen sin. Men rett etter å ha levert et stykke arbeid du har brukt år av livet på å fullføre, blir det en mindre fristende øvelse. Vi prøver å se for oss seansen med en Montages-kritiker med dirrende pekefinger og Janteloven under armen.
Adaptasjoner kan være bra eller dårlige, ingen vil vel finne på å klage på at Gudfaren, Brokeback Mountain. Lust Caution, No Country for old men etc ble laget. Man kan ikke si noe generellt imot adaptasjoner, men heller etterlyse mer skriving fra de kreative sinte unge menn om hvordan et manus kan bli god film.
Alle lengter etter at norske filmer skal ble bedre, de som lengter mest skriver manus, andre skaper seg en karriere ved å rakke ned på andre.
Hilsen Sara Johnsen og Eva Sørhaug, filmregissører
Kritikerne mener norske filmer er for like. Kanskje burde man se nærmere på stillingsbeskrivelsen til de to mannlige filmkonsulentene for å dyrke fram flere stemmer, undrer Sara Johnsen og Eva Sørhaug.
På slutten av hvert år dukker det opp unge menn med skarpe penner som klager over årets dårlige norske filmer. Filmfolk blir så stående ydmyket og tause på vei inn i det nye året.
Filmbransjen minner om en bikkje som alltid blir banket opp etter å ha fått ros. Uansett hva denne skamfulle bikkja prøver på, så er den unge mannen sint.
Vi står heller ikke på forfatterkontoret vårt med begge armene i været over kvaliteten på norsk film, men skulle ønske oss tidvis mer saklige og inspirerende kritikker, om hensikten er å få bransjen til å lytte.
I år har vi fått gjennomgå i Vagant og i Morgenbladet. Også de nye kritikerne i Montages, som må ses på som en del av bransjen, ønsker forandring og ikke minst; de ønsker selv å lage film!
Disse kritikerne har en stor grad av selvtillit om at deres mening har høy verdi. De er ikke redde for å skape motsetninger der det ikke finnes, eller skrive nedlatende og spydig.
Derfor prøver vi oss også:
Det ligger for lite kunnskap bak beskyldningene mot bransjen. Her er noen fakta:
Vi forholder oss til et filminstitutt som tilsynelatende alltid er underlagt en regel som gjør at de må endre reglene og det er veldig få som vet hvordan finansieringen foregår.
Det som gjør at det lages ok film her – vi sier ok – er at det finnes enkeltmennesker, ofte fagfolk som fotografer og klippere som jobber veldig veldig mye for å lage så bra film som mulig. De er ikke passive lønnsmottakere som det skrives om i Vagant. Alle vi kjenner til som arbeider kreativt, er ansatt på prosjekter og jobber freelance.
Det er nok heller ikke slik, som Morgenbladets anmelder synes å tro, at filmer som Upperdog, Engelen og De Usynlige anses som trygge og like prosjekter. Tvert om! Upperdog ble sett på som en økonomisk risiko; uklar genre, ukjente skuespillere, usympatisk hovedkarakter etc).
Generellt er vi enig i kritikken om at mange norske filmer etterlater en form for lik emosjonell opplevelse (det finnes heldigvis unntak; Nokasfilmen gir en annen form for emosjonell opplevelse. Ellers mener vi at Bård Breiens Kunsten å tenke negativt har en distinktiv annerledes stemme)
Skal man få dyrket frem andre stemmer må man kanskje se på stillingsbeskrivelsene til de to hardt prøvede mannlige konsulentene. Vi er glad vi ikke har den jobben, men vi etterlyser større spredning i alder og ønsker en dame inn i miksen. Kanskje det ville hjelpe på saken?
Vi i bransjen tvinges til å forholde oss til at filmer skal kommunisere med et publikum og markedsføres. Vi er avhengige av at noen er villige – noen som da ikke er norsk filminstitutt! – til å investere penger i filmen, ofte ca 50 prosent. Vi må finansiere og søke støtte ute i Europa. Kanskje dette gjør at en del filmer får noe likt preg over selv, altså fordi disse fondene/instituttene og utenlandske produsentene vil ha mye av det samme. Slik veldig mange produkter i kulturen er like, så gjelder dette over hele verden og ikke bare i Norge. Om kritikerne er interessert kan de sette seg inn i søknadskravene til f.eks Eurimage.
Som filmskapere vet vi at det finnes en risk for at filmen kan gå til helvete. Petter Næss er en respektert regissør, han satset på Maskeblomstfamilien og har ifølge Aftenposten laget den mest mislykkede filmen i år. Og her kommer en revolusjonerende tanke: Det hender gode regissører lager dårlige filmer. Kan hende han om noen år ønsker å sette seg selv i gapestokken for å få hint og råd om hvordan han burde ha regissert filmen sin. Men rett etter å ha levert et stykke arbeid du har brukt år av livet på å fullføre, blir det en mindre fristende øvelse. Vi prøver å se for oss seansen med en Montages-kritiker med dirrende pekefinger og Janteloven under armen.
Adaptasjoner kan være bra eller dårlige, ingen vil vel finne på å klage på at Gudfaren, Brokeback Mountain. Lust Caution, No Country for old men etc ble laget. Man kan ikke si noe generellt imot adaptasjoner, men heller etterlyse mer skriving fra de kreative sinte unge menn om hvordan et manus kan bli god film.
Alle lengter etter at norske filmer skal ble bedre, de som lengter mest skriver manus, andre skaper seg en karriere ved å rakke ned på andre.
Hilsen Sara Johnsen og Eva Sørhaug, filmregissører
«Alle lengter etter at norske filmer skal ble bedre, de som lengter mest skriver manus, andre skaper seg en karriere ved å rakke ned på andre. »
Dette blir for barnslig, dere. If you can’t stand the heat…
Barnslig kommentar over. Bra innlegg.
Tjo ho!
Veldig bra innlegg som dessverre skjemmes av at man betrakter verden gjennom de gode gamle kjønnsbrillene. Dere er inne på viktige ting her så hvorfor legge opp til en debatt mellom sure damer og sinte menn?
Jeg klødde meg i hodet opptil flere ganger etter å ha lest denne artikkelen. Jeg kjenner rett og slett ikke igjen virkeligheten dere beskriver. Sinte, unge menn som skaper seg en karriere ved å rakke ned på andre? Hvor da? Hva mener dere med dette, rent konkret?
At det finnes kritikere som faktisk er engasjerte nok til å komme med sin oppriktige mening, er i mine øyne utelukkende stimulerende og inspirerende for den norske filmbransjen. På sett og vis burde en kritiker være som en bestevenn – en person som faktisk bryr seg, og som derfor er dønn ærlig, og som tør å si fra. Som man kan stole på, med andre ord.
Det har i desember gått en grundig debatt omkring norsk filmkritikk som vel i høyeste grad påviser at det finnes et ektefølt engasjement blant såvel unge menn (sinte eller ikke) og damer i alle aldre.
Hvis dere ønsker å se god, konstruktiv kritikk av en adaptasjon, vil jeg foreslå Eirik Smidesang Slåens sak om Kongen av Bastøy (på Montages). Samme kritiker var ikke like begeistret for Maskeblomstfamilien, nei. Det er helt på sin plass, mener jeg.
Dere virker forøvrig litt uenige med dere selv angående hvilket tidspunkt dere godtar at en evt. negativ kritikk av en film kan komme. Ikke i etterkant av at den har fått ros, skal man tro innledningen. Men altså heller ikke idet den kommer ut, for å skåne filmskaperen. Tror dere virkelig ikke Petter Næss tåler å høre at noen synes Maskeblomstfamilien var en mislykket film? Hva har dette med janteloven å gjøre? Som sagt, selv om man ønsker det beste for hverandre, må man vel kunne komme med innspill som ikke alltid består i klapp på skulderen?
Til info: Jeg er en ung dame som smiler mye og skriver om film på Montages.
Det norske filmreportoaret reflekterer i stor grad de søknadene vi mottar. Hvis filmene er for like, så er det fordi vi mottar for like søknader. Nye stemmer må skapes i miljøet, de kan ikke og skal ikke skapes av konsulentene, men vi gir selvfølgelig tilskudd der vi ser potensial og i 2010 har det blitt bevilget mer til utvikling enn noen gang tidligere, noe som betyr at mange nye stemmer har fått sjansen til å konkurrere om de relativt knappe produksjonsmidlene konsulentene rår over.
Spillefilm støttes imidlertid ikke bare av to (for tiden mannlige) konsulenter, men også av markedsordningen og etterhåndsstøtten. Reportoaret styres med andre ord i mindre grad av konsulentene enn man kanskje tror. Neste år kommer det ca. 40 filmer på kino, kun 7-8 av disse har fått tilskudd fra konsulentene.
Når det gjelder kjønnsbalansen, så mottar vi (konsulentene) ca. 20% søknader fra kvinnelige regissører og støtter ca. 30% . (Støtteprosenten var forøvrig ikke noe høyere da NFI hadde kvinnelige konsulenter). I markedsordningen er antall kvinnelige søkere mye lavere og blant de filmene som kommer neste år uten forhåndsstøtte tror jeg ikke det er en eneste kvinnelig regissør. Problemet ligger m.a.o. i den ekstremt lave søknadsmassen fra kvinner og ikke hos NFI.
Alder har vi ennå ikke begynt å ta med i betraktningen. Når man mottar 120 søknader på halvannet år og har midler til 8 prosjekter, så er ikke alder blant kriteriene man velger ut fra. («Bra prosjekt, men sorry, du er for ung/gammel»).
Det vi legger vekt på er hvert enkelt prosjekt potensial til å lykkes i forhold til sine egne ambisjoner. I denne vurderingen er regissør, manus og produsent/produksjonsselskap de viktigste elementene.
Vi har ingen preferanser hva gjelder sjanger eller innhold, ei heller hva som er en «viktig» film eller ikke. Dette må naturligvis være opp til filmskaperne. Vår jobb er å velge det presumtivt beste blant flere gode prosjekter.
Imidlertid er det nå så tøff konkurranse om midlene at vi er i gang med en diskusjon om å få lavbudsjett spillefilmer inn i Nye Veier-ordingen, slik at flere talenter får anledning til å prøve det lange formatet – med friere tøyler. Forhåpentlig vil dette sikre enda større variasjon i reportoaret.
Thomas: «Hjelp, vi er i filmbransjen» kommer til neste år. Den har kvinnelig regissør, jeg tror faktisk du kjenner henne …
hei, bra med info Thomas. Det er mye rykter !
Type; Fondet er tomt, det finnes ingen penger å lage film for i 2011?
Andre synes å tro at man får laget film ved å kjenne de riktige folka eller ta en øl med noen på byen.
Et faktum er at mange sier de venter lenge på svar på søknadene og savner en konsulent til, slik at dere ble tre.
(Vi mente spredning ikke i alder hos de som mottar prosjekter, men hos de som er konsulenter)
Vi svarer på søknader om prosjektutvikling innen 4-6 uker. Når det gjelder produksjonsmidler har vi nå satt to frister i året for oss selv på å ta avgjørelsene. Dette betyr ikke at det er frist for søkerne, men en dialog mellom filmskaperne og konsulent frem til avgjørelsen. Det stemmer at produksjonsmidlene for 2011 nå er lovet bort, men dette har produsentene vært klar over lenge og hadde alle mulighet til å presentere prosjektene frem mot avgjørelsene ble tatt. Tidligere kunne midlene være lovet bort uten at alle visste når dette skjedde.
Grunnen til at vi deler ut midler såpass tidlig er for å gi filmene 8-10 måneders forarbeid for å få på plass finansiering, casting osv. Vi tror dette ville høyne kvaliteten på de filmene som blir valgt. Så lenge alle vet når midlene deles ut, bør dette ikke være noe problem. Tidligere levde man i stedet i usikkerhet til svært tett opp mot opptaksstart og vi tror mange filmer har lidd under for kort forarbeid.
Ellers kan man regne det som svært sikkert at de neste konsulentene vil bli andre typer og kjønn enn de som er nå. Det som er enda mer interessant er om ikke vil skal utvikle og forbedre konsulentrollen, slik at den oppleves mer forutsigbar og mindre personavhengig. Dette jobber vi med hele tiden.
Pga den nye pakkefinansieringensordningen som gir regissører/produsenter mulighet til å lage 2-3 filmer uten konsulent, er det ikke midler nok til å ha tre konsulenter lenger. Da vil hver konsulent ha råd til ca. 2 filmer hver.
Innlegget til Sara og meg var et resultat av en kaffepause hvor vi delte hjertesukk over filmkritikker/kronikker /kommentarer vi finner uinspirerende. Det gikk en kule varmt, vi fyrte oss opp og her er vi.
Det som gjorde at jeg satte kaffen i morgenstrupen var når Ingunn Økland i aftenposten tar Eirik Smidesang Slåens på alvor og foreslår at dersom man skal få bedre filmer i Norge bør man sette en av de mislykkede under lupen. DET synes jeg rett og slett er en dårlig ide. Om jeg har forstått forslaget riktig skulle dette gjøres ETTER filmkritiker og anmeldere hadde fått sagt sitt i det offentlige fora. Jeg har liten tro på at dette vil gjøre en regissør bedre. Og tenker at dersom man fremmer et slikt forslag har man ikke mye erfaring med å få produsert en spillefilm. Og heri ligger et eksempel på kunnskapsløshet. Men som det fines gode regissører som kan lage dårlige filmer kan vel gode kritikere også komme med dårlige forslag? Jeg ønsker meg en mer kreativ kritikk. Å sette en film under lupen opplever jeg som reaktivt.
Jeg ønsker selvfølgelig filmkritikken velkommen og tidvis finner jeg den inspirerende. Et klapp på hode hører til hos bikkja. Men vet også at journalister/skribenter jobber under et godt tidspress før ting skal på trykk. Det klippes og lånes og sakses og siteres på kryss og tvers av alle medier som et resultat. Et godt dybdeintervju, en god filmanalyse et godt kritisk blikk inn i bransjen er ikke gjort på et par timer.
Som et svar til noe av kritikken av at Norsk film blir for lik, (som vi stiller oss bak) foreslo vi at man ser på konsulentordningen. Så langt jeg forstår deler de ut penger på flere nivåer, til bla vekst i prosjekt, talentutvikling og konsulentfilmer. Vi pekte også på krav utenfor Norge som en mulig årsak.
Og så er det slik at jeg opplever noen kritikere er mer kunnskapsrike enn andre, noen er mer nedlatende og spydigere enn andre. Og jeg mener å hevde de sistnevnte heller mot et flertall av unge menn. Om det var et sleivete spark og unødvendig kommentar kan jeg være enig i. Ikke så inspirerende kanskje. Men som sagt, det gikk en kule varmt, vi fyrte oss opp og her er vi.
Forøvrig må jeg gratulere Montages med suksessen siden har gjort. Dere skriver godt og blir tatt på alvor.
Med dette bukker jeg av debatten, må få skrevet ferdig et manus. Ha en fin helg.
Eva Sørhaug
Thomas Robsahm har oppdatert sine innlegg i et samlet svar-innlegg her: http://www.rushprint.no/2010/12/konsulentene-styrer-mindre
Hvordan finne filmgeniet er veldig enkelt? Hvert enkelt menneske er helt unikt og har helt unike evner, men utfordringen er om mennesket tør å vise hvem det egentlig er. De fleste mennesker er så redd for å ikke passe inn at de bruker mesteparten av tiden og energien sin på å passe inn i et fastlagt mønster som andre har satt. Folk bruker ikke sitt potensiale, for alle er så redd for hva folk vil si om dem hvis de gjør det. Det andre jeg vil si er at skal Norsk film bli…. ikke god og ikke bra men revolusjonerende i sin kvalitet, så må man skape film med verdi. Noe som vil gjøre stort inntrykk på mennesker, som kan få de til å tenke i nye bedre retninger, noe som vil forandre livene til det bedre, noe som forandrer menneskene etter å ha sett filmen… da vil Norsk film bli et varemerke i utlandet. Alle vil prate om Norsk Film… En tredje ting, konsulenter burde byttes ut med fire arbeidsteam fordelt på NordNorge, Vestlandet, SørNorge og Østlandet som i disse arbeidsteam avgjorde hvilke filmer som skulle bli laget i disse områdene. Filmene i Norge må bli på et lavt nivå, når det er to eller tre mennesker som avgjør hvilke filmer som skal produseres. Desto flere hoder som er med i en kreativ filmprosess, desto høyere kvalitet og flere unike filmer vil bli skapt!
For å si det rett ut. Du kan skrive 100 artikler om hvor dårlig norsk film er, og fabulere om hva slags film vi vil ha, om hvordan man skal dyrke frem genier etc.. Spør du meg er den eneste løsningen og gjøre det sjæl. Det har disse damene rett i, og all kudos til de som faktisk gjør noe, framfor og kun skrive om de som gjør noe. Dette burde alltid kritikerne ha i mente.
Jeg håper og tror at konsulentene velger et bra prosjekt når de ser det, tror heller det er mangel på bra prosjekter som sørger for den norske middelmådigheten.
Når det gjelder montages, er de et fantastisk friskt pust, og et spark i ræva til den ellers late og kunnskapsløse anmelderstanden. Nei de får ikke betaling for det de gjør, og det de skriver er så vidt meg bekjent ikke jobbsøknader til hovedstadsavisene. De lager dessuten film selv.
Det hele koker vel ned til at vi her i landet faktisk ER et «Apebjerg» og kulturelt/kunstnerisk tilbakestående. Og vi kan ikke artikkelskrive oss ut av det, vi må faktisk manusskrive oss ut av det.
Til Guro: Helt frem til begynnelsen av 90-tallet hadde vi produksjonsutvalg med fem personer som valgte filmene. Det fungerte ikke spesielt bra og ble derfor erstattet av konsulentsystemet etter modell fra Danmark. Det er høyst tvilsomt at særlig mange ønsker seg tilbake til et system der en gruppe skal forsøke å bli enige om hva som kan bli en bra film. Norsk film har da også blir betydlig bedre de siste 20 årene. Men selv om det er en konsulent som tar den endelige avgjørelsen, er dere flere som leser og vurderer prosjektene, både internt og noen ganger eksternt. Filmene som får støtte etter markedsvurdering blir innstilt av et panel med bransjefolk som endres for hver søknadsrunde.
Jeg kan ikke si at jeg syntes at filmene i år var så like. Problemet er jo om de er gode nok i sine sjangre. En av de flotte tingene de siste årene er nettopp at vi har fått flere sjangre. 1975-1985 var vell det mørkeste tiåret i norsk films historie. Da lagde man få, men veldig ambisiøse filmer. Før det hadde man jo gode krimfilmer som På Slaget Åtte, komedier som Fjolls til fjells og krigsfilmer. En av de hyggeligste tingene i norsk film i dag er jo at barnefilmen gjør det så bra. Det hadde vært fint om man tenkte slik at man ga støtte til ulike prosjekter hvert år slik at man hadde noen historiske filmer, noen action, noe komedie, kanskje en science fiction film (ikke sett ennå i Norge, hva med Jon Bings Stjerneskipet Alexandria?) Da ville de jo ikke konkurrere med hverandre. Jeg syntes ikke at man burde vente på en geni regissør a la Bergman i Norge. Folk av hans kaliber er så sjeldne at vi ville kjede oss ihjel mens vi ventet. I mellom tiden bør bransjen satse på å sikre sin egen økonomiske trygghet ved å finne fram til sjangre som publikum liker, og til varige og effektive støtteordninger som vil overleve et eventuelt blått-blått regjeringsskifte. Jeg er litt redd for hva som kan skje med norsk film i en FRp verden etter 2013. Men får man publikum på sin side så har man en alliert som er mektigere enn politikerne. Det finnes land som har bygget en film industri bare ved publikums støtte, f. eks Bollywood og Nollywood. Det er ikke sikkert at man bare må lage underholdnings filmer i Norge. Publikum liker alle filmer som er godt laget, tror jeg. Det viktige må jo være å bygge en slags tverrpolitiske enighet (som ihvertfall inkluderer Høyre) om kontinuitet i satsingen, og at man melker publikums potensialet for det den er verdt. Så får resten være opp til de enkelte filmskaperne selv. Ingen støtteordninger kan jo redde oss fra deres svakheter.
«Alle lengter etter at norske filmer skal ble bedre, de som lengter mest skriver manus, andre skaper seg en karriere ved å rakke ned på andre. »
Dette blir for barnslig, dere. If you can’t stand the heat…
Barnslig kommentar over. Bra innlegg.
Tjo ho!
Veldig bra innlegg som dessverre skjemmes av at man betrakter verden gjennom de gode gamle kjønnsbrillene. Dere er inne på viktige ting her så hvorfor legge opp til en debatt mellom sure damer og sinte menn?
Jeg klødde meg i hodet opptil flere ganger etter å ha lest denne artikkelen. Jeg kjenner rett og slett ikke igjen virkeligheten dere beskriver. Sinte, unge menn som skaper seg en karriere ved å rakke ned på andre? Hvor da? Hva mener dere med dette, rent konkret?
At det finnes kritikere som faktisk er engasjerte nok til å komme med sin oppriktige mening, er i mine øyne utelukkende stimulerende og inspirerende for den norske filmbransjen. På sett og vis burde en kritiker være som en bestevenn – en person som faktisk bryr seg, og som derfor er dønn ærlig, og som tør å si fra. Som man kan stole på, med andre ord.
Det har i desember gått en grundig debatt omkring norsk filmkritikk som vel i høyeste grad påviser at det finnes et ektefølt engasjement blant såvel unge menn (sinte eller ikke) og damer i alle aldre.
Hvis dere ønsker å se god, konstruktiv kritikk av en adaptasjon, vil jeg foreslå Eirik Smidesang Slåens sak om Kongen av Bastøy (på Montages). Samme kritiker var ikke like begeistret for Maskeblomstfamilien, nei. Det er helt på sin plass, mener jeg.
Dere virker forøvrig litt uenige med dere selv angående hvilket tidspunkt dere godtar at en evt. negativ kritikk av en film kan komme. Ikke i etterkant av at den har fått ros, skal man tro innledningen. Men altså heller ikke idet den kommer ut, for å skåne filmskaperen. Tror dere virkelig ikke Petter Næss tåler å høre at noen synes Maskeblomstfamilien var en mislykket film? Hva har dette med janteloven å gjøre? Som sagt, selv om man ønsker det beste for hverandre, må man vel kunne komme med innspill som ikke alltid består i klapp på skulderen?
Til info: Jeg er en ung dame som smiler mye og skriver om film på Montages.
Det norske filmreportoaret reflekterer i stor grad de søknadene vi mottar. Hvis filmene er for like, så er det fordi vi mottar for like søknader. Nye stemmer må skapes i miljøet, de kan ikke og skal ikke skapes av konsulentene, men vi gir selvfølgelig tilskudd der vi ser potensial og i 2010 har det blitt bevilget mer til utvikling enn noen gang tidligere, noe som betyr at mange nye stemmer har fått sjansen til å konkurrere om de relativt knappe produksjonsmidlene konsulentene rår over.
Spillefilm støttes imidlertid ikke bare av to (for tiden mannlige) konsulenter, men også av markedsordningen og etterhåndsstøtten. Reportoaret styres med andre ord i mindre grad av konsulentene enn man kanskje tror. Neste år kommer det ca. 40 filmer på kino, kun 7-8 av disse har fått tilskudd fra konsulentene.
Når det gjelder kjønnsbalansen, så mottar vi (konsulentene) ca. 20% søknader fra kvinnelige regissører og støtter ca. 30% . (Støtteprosenten var forøvrig ikke noe høyere da NFI hadde kvinnelige konsulenter). I markedsordningen er antall kvinnelige søkere mye lavere og blant de filmene som kommer neste år uten forhåndsstøtte tror jeg ikke det er en eneste kvinnelig regissør. Problemet ligger m.a.o. i den ekstremt lave søknadsmassen fra kvinner og ikke hos NFI.
Alder har vi ennå ikke begynt å ta med i betraktningen. Når man mottar 120 søknader på halvannet år og har midler til 8 prosjekter, så er ikke alder blant kriteriene man velger ut fra. («Bra prosjekt, men sorry, du er for ung/gammel»).
Det vi legger vekt på er hvert enkelt prosjekt potensial til å lykkes i forhold til sine egne ambisjoner. I denne vurderingen er regissør, manus og produsent/produksjonsselskap de viktigste elementene.
Vi har ingen preferanser hva gjelder sjanger eller innhold, ei heller hva som er en «viktig» film eller ikke. Dette må naturligvis være opp til filmskaperne. Vår jobb er å velge det presumtivt beste blant flere gode prosjekter.
Imidlertid er det nå så tøff konkurranse om midlene at vi er i gang med en diskusjon om å få lavbudsjett spillefilmer inn i Nye Veier-ordingen, slik at flere talenter får anledning til å prøve det lange formatet – med friere tøyler. Forhåpentlig vil dette sikre enda større variasjon i reportoaret.
Thomas: «Hjelp, vi er i filmbransjen» kommer til neste år. Den har kvinnelig regissør, jeg tror faktisk du kjenner henne …
hei, bra med info Thomas. Det er mye rykter !
Type; Fondet er tomt, det finnes ingen penger å lage film for i 2011?
Andre synes å tro at man får laget film ved å kjenne de riktige folka eller ta en øl med noen på byen.
Et faktum er at mange sier de venter lenge på svar på søknadene og savner en konsulent til, slik at dere ble tre.
(Vi mente spredning ikke i alder hos de som mottar prosjekter, men hos de som er konsulenter)
Vi svarer på søknader om prosjektutvikling innen 4-6 uker. Når det gjelder produksjonsmidler har vi nå satt to frister i året for oss selv på å ta avgjørelsene. Dette betyr ikke at det er frist for søkerne, men en dialog mellom filmskaperne og konsulent frem til avgjørelsen. Det stemmer at produksjonsmidlene for 2011 nå er lovet bort, men dette har produsentene vært klar over lenge og hadde alle mulighet til å presentere prosjektene frem mot avgjørelsene ble tatt. Tidligere kunne midlene være lovet bort uten at alle visste når dette skjedde.
Grunnen til at vi deler ut midler såpass tidlig er for å gi filmene 8-10 måneders forarbeid for å få på plass finansiering, casting osv. Vi tror dette ville høyne kvaliteten på de filmene som blir valgt. Så lenge alle vet når midlene deles ut, bør dette ikke være noe problem. Tidligere levde man i stedet i usikkerhet til svært tett opp mot opptaksstart og vi tror mange filmer har lidd under for kort forarbeid.
Ellers kan man regne det som svært sikkert at de neste konsulentene vil bli andre typer og kjønn enn de som er nå. Det som er enda mer interessant er om ikke vil skal utvikle og forbedre konsulentrollen, slik at den oppleves mer forutsigbar og mindre personavhengig. Dette jobber vi med hele tiden.
Pga den nye pakkefinansieringensordningen som gir regissører/produsenter mulighet til å lage 2-3 filmer uten konsulent, er det ikke midler nok til å ha tre konsulenter lenger. Da vil hver konsulent ha råd til ca. 2 filmer hver.
Innlegget til Sara og meg var et resultat av en kaffepause hvor vi delte hjertesukk over filmkritikker/kronikker /kommentarer vi finner uinspirerende. Det gikk en kule varmt, vi fyrte oss opp og her er vi.
Det som gjorde at jeg satte kaffen i morgenstrupen var når Ingunn Økland i aftenposten tar Eirik Smidesang Slåens på alvor og foreslår at dersom man skal få bedre filmer i Norge bør man sette en av de mislykkede under lupen. DET synes jeg rett og slett er en dårlig ide. Om jeg har forstått forslaget riktig skulle dette gjøres ETTER filmkritiker og anmeldere hadde fått sagt sitt i det offentlige fora. Jeg har liten tro på at dette vil gjøre en regissør bedre. Og tenker at dersom man fremmer et slikt forslag har man ikke mye erfaring med å få produsert en spillefilm. Og heri ligger et eksempel på kunnskapsløshet. Men som det fines gode regissører som kan lage dårlige filmer kan vel gode kritikere også komme med dårlige forslag? Jeg ønsker meg en mer kreativ kritikk. Å sette en film under lupen opplever jeg som reaktivt.
Jeg ønsker selvfølgelig filmkritikken velkommen og tidvis finner jeg den inspirerende. Et klapp på hode hører til hos bikkja. Men vet også at journalister/skribenter jobber under et godt tidspress før ting skal på trykk. Det klippes og lånes og sakses og siteres på kryss og tvers av alle medier som et resultat. Et godt dybdeintervju, en god filmanalyse et godt kritisk blikk inn i bransjen er ikke gjort på et par timer.
Som et svar til noe av kritikken av at Norsk film blir for lik, (som vi stiller oss bak) foreslo vi at man ser på konsulentordningen. Så langt jeg forstår deler de ut penger på flere nivåer, til bla vekst i prosjekt, talentutvikling og konsulentfilmer. Vi pekte også på krav utenfor Norge som en mulig årsak.
Og så er det slik at jeg opplever noen kritikere er mer kunnskapsrike enn andre, noen er mer nedlatende og spydigere enn andre. Og jeg mener å hevde de sistnevnte heller mot et flertall av unge menn. Om det var et sleivete spark og unødvendig kommentar kan jeg være enig i. Ikke så inspirerende kanskje. Men som sagt, det gikk en kule varmt, vi fyrte oss opp og her er vi.
Forøvrig må jeg gratulere Montages med suksessen siden har gjort. Dere skriver godt og blir tatt på alvor.
Med dette bukker jeg av debatten, må få skrevet ferdig et manus. Ha en fin helg.
Eva Sørhaug
Thomas Robsahm har oppdatert sine innlegg i et samlet svar-innlegg her: http://www.rushprint.no/2010/12/konsulentene-styrer-mindre
Hvordan finne filmgeniet er veldig enkelt? Hvert enkelt menneske er helt unikt og har helt unike evner, men utfordringen er om mennesket tør å vise hvem det egentlig er. De fleste mennesker er så redd for å ikke passe inn at de bruker mesteparten av tiden og energien sin på å passe inn i et fastlagt mønster som andre har satt. Folk bruker ikke sitt potensiale, for alle er så redd for hva folk vil si om dem hvis de gjør det. Det andre jeg vil si er at skal Norsk film bli…. ikke god og ikke bra men revolusjonerende i sin kvalitet, så må man skape film med verdi. Noe som vil gjøre stort inntrykk på mennesker, som kan få de til å tenke i nye bedre retninger, noe som vil forandre livene til det bedre, noe som forandrer menneskene etter å ha sett filmen… da vil Norsk film bli et varemerke i utlandet. Alle vil prate om Norsk Film… En tredje ting, konsulenter burde byttes ut med fire arbeidsteam fordelt på NordNorge, Vestlandet, SørNorge og Østlandet som i disse arbeidsteam avgjorde hvilke filmer som skulle bli laget i disse områdene. Filmene i Norge må bli på et lavt nivå, når det er to eller tre mennesker som avgjør hvilke filmer som skal produseres. Desto flere hoder som er med i en kreativ filmprosess, desto høyere kvalitet og flere unike filmer vil bli skapt!
For å si det rett ut. Du kan skrive 100 artikler om hvor dårlig norsk film er, og fabulere om hva slags film vi vil ha, om hvordan man skal dyrke frem genier etc.. Spør du meg er den eneste løsningen og gjøre det sjæl. Det har disse damene rett i, og all kudos til de som faktisk gjør noe, framfor og kun skrive om de som gjør noe. Dette burde alltid kritikerne ha i mente.
Jeg håper og tror at konsulentene velger et bra prosjekt når de ser det, tror heller det er mangel på bra prosjekter som sørger for den norske middelmådigheten.
Når det gjelder montages, er de et fantastisk friskt pust, og et spark i ræva til den ellers late og kunnskapsløse anmelderstanden. Nei de får ikke betaling for det de gjør, og det de skriver er så vidt meg bekjent ikke jobbsøknader til hovedstadsavisene. De lager dessuten film selv.
Det hele koker vel ned til at vi her i landet faktisk ER et «Apebjerg» og kulturelt/kunstnerisk tilbakestående. Og vi kan ikke artikkelskrive oss ut av det, vi må faktisk manusskrive oss ut av det.
Til Guro: Helt frem til begynnelsen av 90-tallet hadde vi produksjonsutvalg med fem personer som valgte filmene. Det fungerte ikke spesielt bra og ble derfor erstattet av konsulentsystemet etter modell fra Danmark. Det er høyst tvilsomt at særlig mange ønsker seg tilbake til et system der en gruppe skal forsøke å bli enige om hva som kan bli en bra film. Norsk film har da også blir betydlig bedre de siste 20 årene. Men selv om det er en konsulent som tar den endelige avgjørelsen, er dere flere som leser og vurderer prosjektene, både internt og noen ganger eksternt. Filmene som får støtte etter markedsvurdering blir innstilt av et panel med bransjefolk som endres for hver søknadsrunde.
Jeg kan ikke si at jeg syntes at filmene i år var så like. Problemet er jo om de er gode nok i sine sjangre. En av de flotte tingene de siste årene er nettopp at vi har fått flere sjangre. 1975-1985 var vell det mørkeste tiåret i norsk films historie. Da lagde man få, men veldig ambisiøse filmer. Før det hadde man jo gode krimfilmer som På Slaget Åtte, komedier som Fjolls til fjells og krigsfilmer. En av de hyggeligste tingene i norsk film i dag er jo at barnefilmen gjør det så bra. Det hadde vært fint om man tenkte slik at man ga støtte til ulike prosjekter hvert år slik at man hadde noen historiske filmer, noen action, noe komedie, kanskje en science fiction film (ikke sett ennå i Norge, hva med Jon Bings Stjerneskipet Alexandria?) Da ville de jo ikke konkurrere med hverandre. Jeg syntes ikke at man burde vente på en geni regissør a la Bergman i Norge. Folk av hans kaliber er så sjeldne at vi ville kjede oss ihjel mens vi ventet. I mellom tiden bør bransjen satse på å sikre sin egen økonomiske trygghet ved å finne fram til sjangre som publikum liker, og til varige og effektive støtteordninger som vil overleve et eventuelt blått-blått regjeringsskifte. Jeg er litt redd for hva som kan skje med norsk film i en FRp verden etter 2013. Men får man publikum på sin side så har man en alliert som er mektigere enn politikerne. Det finnes land som har bygget en film industri bare ved publikums støtte, f. eks Bollywood og Nollywood. Det er ikke sikkert at man bare må lage underholdnings filmer i Norge. Publikum liker alle filmer som er godt laget, tror jeg. Det viktige må jo være å bygge en slags tverrpolitiske enighet (som ihvertfall inkluderer Høyre) om kontinuitet i satsingen, og at man melker publikums potensialet for det den er verdt. Så får resten være opp til de enkelte filmskaperne selv. Ingen støtteordninger kan jo redde oss fra deres svakheter.