Til tross for en nærsynt og tendensiøs lesning av min kommentar, kan Skjoldbjærgs innlegg heldigvis by på interessante betraktninger rundt Nokas, svarer Kjetil Lismoen.
Nærsynt av Skjoldbjærg
Jeg skulle nesten ønske at Erik Skjoldbjærg hadde trukket pusten et par ganger og lest min kommentar på nytt før han skrev innlegget. Han ser ting som ikke står der. Men på den annen side: da er det ikke sikkert vi hadde fått dette innlegget, som i det minste berører interessante problemstillinger.
Som jeg ettertrykkelig slår fast i min kommentar: Nokas er ingen Heat. Jeg har ikke satt meg fore å ”fremstille hensikten med filmspråket i Nokas”. Den påstanden er riv ruskende gal.
Jeg anvender Nokasfilmen som en inngang til en generell kommentar om filmer om ransmiljøer og ran, og fremhever hvordan Nokas er annerledes. Ja, jeg problematiserer nettopp de fallgruvene som en hver filmskaper som ønsker å spekulere i denne typen levd liv vil møte på og som Skjoldbjærg selv har ønsket å problematisere.
Han skriver: ”Lismoens ønske om å bli forført av den kriminelle…”
Men jeg skriver da vitterlig:
”… vi må også se i øynene de forlokkelsene det kriminelle livet kan by på. Vi bør komme såpass under huden på forbryterne at vi forstår hvorfor de lar seg forføre av livsstilen, ja, vi må risikere å bli forført av dem.”
Og da er det nettopp ikke Skjoldbjærgs film jeg omtaler.
Så hva er problemet?
Det er åpenbart at Skjoldbjærg ikke liker å bli sitert på at han lot seg påvirke av kritikken mot Nokas. Han synes også redd for at filmen skal trekkes inn i en kontekst som går utenfor den han selv har definert for den. Og det er ikke vanskelig å forstå.
Men det som forundret meg er at han ikke kan se at jeg kun anvender hans film som utgangspunkt for å skrive om en helt annen type film – en film som gjør hva Kjetil Østlis bok ”Politi og røver” gjør med denne typen ransmiljø, en film som forteller oss hva slags mennesker som befinner seg bak finlandshettene.
Jeg skrev kommentaren opprinnelig fordi jeg opplevde de innledende protestene mot Nokas som altfor restriktive, om enn forståelige. Jeg mener vi må ha større takhøyde overfor denne typen prosjekter, også de som spekulerer i levd liv. Jeg savner flere slike filmer, og tok til orde for at vi ikke må være redde for å forstå det kriminelle element, selv om vi risikerer å bli forført av det.
Å skrive drama basert på råstoff fra virkeligheten innebærer å te seg som en blodhund, har Siri Senje så treffende skrevet i sin omtale av debatten rundt NRK-serien Harry & Charles. Å lage film av Nokasranet er også å be om bråk, og jeg tror ikke det er mulig å gjøre det på noen spesiell skånsom måte, men ser at Skjoldbjærg tappert har forsøkt det så godt han kan.
Men når man lager film av en så opprivende og omstridt hendelse som har festet seg i offentlighetens bevissthet, så er det nesten nytteløst å sette opp en ramme for en korrekt lesning av filmen. Det finnes ikke én vei inn til denne filmen, temaet er for stort og rikt til det, og det tror og håper jeg at Skjoldbjærg heller ikke mener. Men han befinner seg fortsatt i skyttergravene etter å ha måttet forsvare filmen overfor offentligheten i snart et par år, og ser ut til å lide av enkelte krigsskader. La oss håpe at denne debatten kan hele ham!
I likhet med norske filmskapere bruker Skjoldbjærg mye tid på å forklare hva filmen hans ikke handler om. Så la meg forklare hva jeg ikke har skrevet, men som han feilaktig oppfatter kommentaren som, nemlig en anmeldelse:
Hadde jeg skrevet en anmeldelse hadde jeg selvsagt gått mer inn på filmens egne premisser og konsentrert meg utelukkende om den. Da ville jeg kanskje skrevet at filmen har mye til felles med flere av Paul Greengrass sine filmer; da jeg så Nokas fikk jeg noen ganger samme følelsen som da jeg så Bloody Sunday, særlig i forhold til den ubønnhørlige framdriften i dramaet og det raffinerte og dynamiske kameraarbeidet. Jeg kunne kanskje også ha nevnt Dardennebrødrene, for å brife litt med name droppingen og være politisk korrekt, selv om sammenlikningen utover realismen og det håndholdte fort kan bli litt søkt, for den eksistensielle nakenheten og de ”metafysiske overtonene” i deres filmer er vi langt unna i Nokas.
Skjoldbjærg påpeker ganske riktig at det eksisterer romantiske forestillinger rundt gangstere på film. Men å tilskrive vår fascinasjon for Sopranos og Michael Manns Heat kun denne romantiske tilbøyeligheten, er en grov forenkling. Jeg mener det her er stor forskjell på norsk og amerikansk kultur (det Skjoldbjærg kaller ”vår kultur”): mens vi er svært forsiktige med å bruke råstoff og stereotyper fra vår egen virkelighet, bruker amerikansk film og tv-serier dem for alt de er verdt, på godt og vondt.
Jeg skulle for min del gjerne sett et eksistensielt norsk drama om et ransmiljø der filmskaperne ikke er vegrer seg for å skildre ranerne som sympatiske, som ikke er redd for å tråkke offentligheten på tærne. Ja, for helvete, jeg ville sikkert satt pris på en romantiserende norsk gangsterfilm med et drøss av stereotypier, også, om jeg var i det rette humøret.
Men som både jeg og Erik har påpekt i denne litt merkelige, men kanskje ikke helt unyttige utvekslingen, så er det en helt annen film enn Nokas.
Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint
Les hele vår omfattende dekning av filmen om Nokas-ranet:
Unusual Suspects
Erik Skjoldbjærg valgte bevisst ukjente fjes til alle rollene i Nokas. Rushprint har snakket med sju av filmens unusual suspects.
Jakten på Nokas-ranet
Det ble tidlig klart at det som ikke fungerte i Nokas-filmen var det jeg hadde funnet på, skriver Christopher Grøndahl om prosessen med å feste det tragiske ranet til lerretet.
Nokas på Blått Lerret Web-TV
– Jeg har aldri gjort en film før, hvor jeg har gjort så mye research, sier Erik Skjoldbjærg om arbeidet med filmen om Nokas-ranet på Blått Lerret Web-TV.
Den kriminelle forførelsen
Filmen om Nokas-ranet utløste tidlig frykt for at filmskaperne skulle forherlige ranerne. Men hva ville vel filmen vært uten de forførelsene det kriminelle livet kan by på?
LES MER
Nokas trekker fulle hus
I løpet av åpningshelga har 53 047 personer sett Nokas.
På grunn av useriøse anonyme kommentarer som ikke ser ut til å opphøre, har vi foreløpig stengt kommentarfeltet. Har du noe på hjertet i form av en kommentar eller et innlegg, vær vennlig å send det til [email protected] og [email protected] slik at vi kan publisere det.
Nærsynt av Skjoldbjærg
Til tross for en nærsynt og tendensiøs lesning av min kommentar, kan Skjoldbjærgs innlegg heldigvis by på interessante betraktninger rundt Nokas, svarer Kjetil Lismoen.
Jeg skulle nesten ønske at Erik Skjoldbjærg hadde trukket pusten et par ganger og lest min kommentar på nytt før han skrev innlegget. Han ser ting som ikke står der. Men på den annen side: da er det ikke sikkert vi hadde fått dette innlegget, som i det minste berører interessante problemstillinger.
Som jeg ettertrykkelig slår fast i min kommentar: Nokas er ingen Heat. Jeg har ikke satt meg fore å ”fremstille hensikten med filmspråket i Nokas”. Den påstanden er riv ruskende gal.
Jeg anvender Nokasfilmen som en inngang til en generell kommentar om filmer om ransmiljøer og ran, og fremhever hvordan Nokas er annerledes. Ja, jeg problematiserer nettopp de fallgruvene som en hver filmskaper som ønsker å spekulere i denne typen levd liv vil møte på og som Skjoldbjærg selv har ønsket å problematisere.
Han skriver: ”Lismoens ønske om å bli forført av den kriminelle…”
Men jeg skriver da vitterlig:
”… vi må også se i øynene de forlokkelsene det kriminelle livet kan by på. Vi bør komme såpass under huden på forbryterne at vi forstår hvorfor de lar seg forføre av livsstilen, ja, vi må risikere å bli forført av dem.”
Og da er det nettopp ikke Skjoldbjærgs film jeg omtaler.
Så hva er problemet?
Det er åpenbart at Skjoldbjærg ikke liker å bli sitert på at han lot seg påvirke av kritikken mot Nokas. Han synes også redd for at filmen skal trekkes inn i en kontekst som går utenfor den han selv har definert for den. Og det er ikke vanskelig å forstå.
Men det som forundret meg er at han ikke kan se at jeg kun anvender hans film som utgangspunkt for å skrive om en helt annen type film – en film som gjør hva Kjetil Østlis bok ”Politi og røver” gjør med denne typen ransmiljø, en film som forteller oss hva slags mennesker som befinner seg bak finlandshettene.
Jeg skrev kommentaren opprinnelig fordi jeg opplevde de innledende protestene mot Nokas som altfor restriktive, om enn forståelige. Jeg mener vi må ha større takhøyde overfor denne typen prosjekter, også de som spekulerer i levd liv. Jeg savner flere slike filmer, og tok til orde for at vi ikke må være redde for å forstå det kriminelle element, selv om vi risikerer å bli forført av det.
Å skrive drama basert på råstoff fra virkeligheten innebærer å te seg som en blodhund, har Siri Senje så treffende skrevet i sin omtale av debatten rundt NRK-serien Harry & Charles. Å lage film av Nokasranet er også å be om bråk, og jeg tror ikke det er mulig å gjøre det på noen spesiell skånsom måte, men ser at Skjoldbjærg tappert har forsøkt det så godt han kan.
Men når man lager film av en så opprivende og omstridt hendelse som har festet seg i offentlighetens bevissthet, så er det nesten nytteløst å sette opp en ramme for en korrekt lesning av filmen. Det finnes ikke én vei inn til denne filmen, temaet er for stort og rikt til det, og det tror og håper jeg at Skjoldbjærg heller ikke mener. Men han befinner seg fortsatt i skyttergravene etter å ha måttet forsvare filmen overfor offentligheten i snart et par år, og ser ut til å lide av enkelte krigsskader. La oss håpe at denne debatten kan hele ham!
I likhet med norske filmskapere bruker Skjoldbjærg mye tid på å forklare hva filmen hans ikke handler om. Så la meg forklare hva jeg ikke har skrevet, men som han feilaktig oppfatter kommentaren som, nemlig en anmeldelse:
Hadde jeg skrevet en anmeldelse hadde jeg selvsagt gått mer inn på filmens egne premisser og konsentrert meg utelukkende om den. Da ville jeg kanskje skrevet at filmen har mye til felles med flere av Paul Greengrass sine filmer; da jeg så Nokas fikk jeg noen ganger samme følelsen som da jeg så Bloody Sunday, særlig i forhold til den ubønnhørlige framdriften i dramaet og det raffinerte og dynamiske kameraarbeidet. Jeg kunne kanskje også ha nevnt Dardennebrødrene, for å brife litt med name droppingen og være politisk korrekt, selv om sammenlikningen utover realismen og det håndholdte fort kan bli litt søkt, for den eksistensielle nakenheten og de ”metafysiske overtonene” i deres filmer er vi langt unna i Nokas.
Skjoldbjærg påpeker ganske riktig at det eksisterer romantiske forestillinger rundt gangstere på film. Men å tilskrive vår fascinasjon for Sopranos og Michael Manns Heat kun denne romantiske tilbøyeligheten, er en grov forenkling. Jeg mener det her er stor forskjell på norsk og amerikansk kultur (det Skjoldbjærg kaller ”vår kultur”): mens vi er svært forsiktige med å bruke råstoff og stereotyper fra vår egen virkelighet, bruker amerikansk film og tv-serier dem for alt de er verdt, på godt og vondt.
Jeg skulle for min del gjerne sett et eksistensielt norsk drama om et ransmiljø der filmskaperne ikke er vegrer seg for å skildre ranerne som sympatiske, som ikke er redd for å tråkke offentligheten på tærne. Ja, for helvete, jeg ville sikkert satt pris på en romantiserende norsk gangsterfilm med et drøss av stereotypier, også, om jeg var i det rette humøret.
Men som både jeg og Erik har påpekt i denne litt merkelige, men kanskje ikke helt unyttige utvekslingen, så er det en helt annen film enn Nokas.
Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint
Les hele vår omfattende dekning av filmen om Nokas-ranet:
Unusual Suspects
Erik Skjoldbjærg valgte bevisst ukjente fjes til alle rollene i Nokas. Rushprint har snakket med sju av filmens unusual suspects.
Jakten på Nokas-ranet
Det ble tidlig klart at det som ikke fungerte i Nokas-filmen var det jeg hadde funnet på, skriver Christopher Grøndahl om prosessen med å feste det tragiske ranet til lerretet.
Nokas på Blått Lerret Web-TV
– Jeg har aldri gjort en film før, hvor jeg har gjort så mye research, sier Erik Skjoldbjærg om arbeidet med filmen om Nokas-ranet på Blått Lerret Web-TV.
Den kriminelle forførelsen
Filmen om Nokas-ranet utløste tidlig frykt for at filmskaperne skulle forherlige ranerne. Men hva ville vel filmen vært uten de forførelsene det kriminelle livet kan by på?
LES MER
Nokas trekker fulle hus
I løpet av åpningshelga har 53 047 personer sett Nokas.
På grunn av useriøse anonyme kommentarer som ikke ser ut til å opphøre, har vi foreløpig stengt kommentarfeltet. Har du noe på hjertet i form av en kommentar eller et innlegg, vær vennlig å send det til [email protected] og [email protected] slik at vi kan publisere det.
Les også
- Rollebesetningen på «Lakseøya» er klar.
- Fjerner Liv Ullmann fra «Persona».
- «Det stygge skal skinne» (+)
- Forfatterstreiken kan få sin løsning denne uken.
- WIFTI-pris til Anne-Lajla Utsi.
- «Fedrelandet» er norsk Oscar-kandidat.
- Noen høringsinnspill på tampen.
- «Filmkrafts største søkerbunke noensinne».
- «Det er en film, en egen verden.»
- Nina Ellen Ødegård tildelt pris i Seoul.