Tor Fosse (festivalleder Bergen internasjonale filmfestival):

– Jeg synes ikke noen av de store festivalene har hatt mange gode filmer i år – det har vært mye middelmådig årgangsfilm parallellført med vin, for å si det slik.

– Berlin skuffet stort i år, likeså Cannes. Men flere av mine kolleger mente Venezia var bra –  men ikke jeg. Darren Aronofsky skuffet med sin Black Swan, men var lang fra verst, selv om den balanserte farlig nær kalkunterritoriet. Sofia Coppola vant sikkert ufortjent pris, jeg gikk fra forestillingen. Jeg gikk også fra Antony Cordiers Happy Few. Vincent Gallos film var en ren provokasjon, så den forlot jeg også. Skolimowskis Essential Killing var for så vidt interessant, men hvordan Gallo kunne vinne pris for beste mannlige hovedrolle er meg en gåte når han ikke sa et ord i hele filmen og ansiktet var dekket med skjeggvekst, så mimikken var usynlig.

– Julian Schnabels Miral kunne ha vært bedre, men interessant om palestinske motsetninger. Primtallene fikk jeg dessverre ikke med meg, og Tom Tykwers siste Drei ble vist for sent for min del.

– De tingene jeg vil fremheve er vel Alex de la Iglesias Balada triste de trompeta, som var en skikkelig berg-og-dalbane-opplevelse som man sent glemmer. En voldskomedie tror jeg Iglesa selv kalte den. Dessuten ville jeg vel gitt Gulløven til Tran Anh Hung for Norwegian Wood.  Likte også til dels Post Mortem av Pablo Larrain og Silent Souls av Aleksei Fedorchenko. Og så må vi jo vise La Passione i Bergen, siden historien svinger innom Bryggen og Norges vakreste by.

– Utenfor konkurranse fant man Affleck-brødrenes The Town og I’m Still Here. Sistnevnte har fått en del oppmerksomhet allerede og det har tatt Casey Affleck lang tid å følge Joaquin Phoenix i rolletolkningen – det må ha vært en belastning for dem begge. Ben Afflecks The Town var lang, men spennende nok.  Jeg hadde veldig sansen for Gianfranco Giagnis portrett av scenografen Dante Ferretti – et must for alle som jobber med art og set design og den slags!

– Og så er det jo denne burleske kultregissøren Shion Sono, som tidligere har laget Love Exposure, som ble vist på TIFF og nå på BIFF. Han har regissert Cold Fish, som også kanskje skal vises på BIFF. Men min favorittfilm er laget av to ukjente italienere – Marco De Angelis og Antonio Di Trapani – og filmen heter Tarda Estate eller "Sensommer". Den må du til BIFF i oktober for å se. Den handler om en aldrende japansk journalist som får i oppdrag å dra tilbake til Japan (fra Roma) for å skrive en reportasje om hvordan ting har endret seg på de årene han har vært borte fra landet. Den var fascinerende og jeg tok meg ofte i å tenke: Akkurat slik ville jeg ha laget den selv! Det er sjelden kost for en som har sett mye film.

– Festivalen i Venezia kjemper mot Toronto film festival som har befestet seg som stedet den internasjonale bransjen drar til – ikke til Venezia any more. Men kanskje kommer festivalen mer på banen om to år når det nye festivalpalasset innvies? Problemet til Venezia er at det ikke finnes naturlige møtesteder for festivaldeltakerne, bransjen og media. Utrolig nok, siden alt foregår på et svært avgrenset område. Det finnes ikke noe kjernested og det er svært få restauranter å møtes på. Dessuten er italienerne i Venezia ikke særlig imøtekommende – de er for blaserte av for mange turister.

Svend B. Jensen (daglig leder i Arthaus):

– Jeg synes årets festival i Venezia var av de bedre. Mens Cannes kan skilte med de best kjente regissørene, trekker heller Venezia fram solide filmer fra de mer uetablerte. Og der Berlin ønsker å være politisk og Cannes kunstnerisk, legger Venezia vekt på den mer eksperimenterende eller utfordrende filmen i sitt sideprogram Orizzonti (Horisonter) der juryen ble ledet av kunstneren Shirin Neshat (Kvinner uten menn).

– Årets trend var spektakulære kampsportfilmer fra Asia: Legend of the Fist: The Return of Chen Zhen av Andrew Lau, Reign of Assassins av Su Chao-Pin og John Woo, Detective Dee and the Mystery of the Phantom Flame av Tsui Hark og 13 Assassins av Takashi Miike. Alle festelige filmer, men det spørs om ikke disse filmene kun blir festivalfilmer i Norge, før de slippes på DVD.

– Jeg så ikke filmene som allerede hadde sikret seg norsk distribusjon: Black Swan, Essential Killing, Somewhere, The Town og Miral.

– Min favoritt var den strålende russiske filmen Silent Souls fra Russland som både vant pris for beste foto og Filmkritikerprisen (og som Arthaus har kjøpt inn til Norge. Red.anm.).

– Jeg likte også svært godt Kelly Reichards ”kvinnewestern” Meek’s Cutoff med Michelle Williams, Casey Afflecks innfallsrike dokumentar I’m still here om og med Joaquin Phoenix og ikke minst søttitallskoloritten og de fantastiske skuespillerne i Francois Ozons Potiche. Denis Villeneuve (Polytechnique) har laget en sterk film med røtter i borgerkrigen i Libanon med tittelen Incendies og den burleske spanske filmregissøren Alex de la Iglesia tok publikum (og juryen) med storm med sine ekstremklovner i Francos Spania i filmen Balada triste de trompeta. Dessverre rant det over mot slutten av filmen som kanskje best kan beskrives som Fellini på syre… Det nordiske bidraget Svinalängorna (Beyond) av Pernilla August med Noomi Rapace i hovedrollen er en gripende oppvekstskildring.

– Jeg hadde store forventninger til to av mine favorittregissører Abdellatif Kechiche (The Secret of the Grain) og Tran Anh Hung (Cyclo). Det er mulig at forventningene var for høye: Begge to leverte solide og interessante filmer, men jeg fikk ikke helt godfølelsen av å se et mesterverk verken av Black Venus (Kechiche) eller Norwegian Wood (Tran). Men dette er to filmer langt over gjennomsnittet som begge fortjener norsk kinodistribusjon.