Er enighet det viktigste?

En kritisk åpenhet gir oss ikke bare bedre filmer, men også bedre prosesser rundt filmene våre, skriver Finn Gjerdrum i sitt svar til Stine Helgeland.
 

Stine Helgeland, som er leder av den norske Oscarkomitéen, skriver i sitt motsvar til mitt innlegg at hun vil imøtegå mine kommentarer. Det setter jeg pris på, fordi jeg nettopp med mitt innlegg ønsker debatt om disse utvelgelsene, at de ikke bare foretas av komiteer og juryer i lukkede fora. Jeg mener at diskusjon, åpenhet og kritisk stillingstagen vil være med å løfte norsk film fremover.

Dette er en metode som både kan brukes til å lage bedre filmer, men også for å forbedre sammenhengene og prosessene rundt filmene – i alt fra måten vi utdanner våre filmkunstnere på, hvordan vi lanserer dem, hvordan kinoen plasserer filmene i salene, hvordan vi fronter norsk film i mediene osv.
 
Stine Helgeland antyder at jeg er en skuffet taper, fordi jeg er produsent av en av de andre filmene som var med på oppløpsiden. Jeg gratulerte selvfølgelig Engelens produsent umiddelbart med kandidaturet, og ønsket ham lykke til med kampanjen som fører frem til en eventuell nominasjon. Intet vil være bedre for norsk film enn om vi igjen fikk en Oscarnominasjon.

Sist gang det skjedde var jo starten på et løft og en finfin medvind for hele bransjen som vi fortsatt seiler i. Jeg skriver eventuell nominasjon fordi jeg vet at det er et knallhardt race om de få nominasjonene og uansett hvilken film som er den norske kandidaten, så trenger den all hjelp og støtte den kan få. Jeg håper man vil nyttiggjøre seg av dette.

Helgeland presiserer at Norsk Filminstitutt og Lanseringsavdelingen ikke har noe generelt mandat eller rolle når det gjelder sammensetningen av komiteer og juryer i filmbransjen. Men i slike sammenhenger mener jeg at Norsk Filmnstitutt spiller en viktig rolle for å være initiativtaker og pådriver for debatter og diskusjoner, og ikke bare en forsvarer av de beslutninger som er tatt og det bestående system. Det er lov å stille seg kritisk til egne valg og egne beslutningsmåter. Fungerer det tilfredsstillende slik det er i dag?

Jeg stusser derfor når hun trekker frem enigheten i komitéen som det viktigste argumentet for beslutningen, og at det er på denne måten hun imøtegår min kommentarer. Er det slik at enighet alltid fører til de beste beslutningene? Har ikke historien, og ikke minst filmhistorien, motbevist dette flere ganger?

Finn Gjerdrum
Produsent i Paradox
 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Er enighet det viktigste?

En kritisk åpenhet gir oss ikke bare bedre filmer, men også bedre prosesser rundt filmene våre, skriver Finn Gjerdrum i sitt svar til Stine Helgeland.
 

Stine Helgeland, som er leder av den norske Oscarkomitéen, skriver i sitt motsvar til mitt innlegg at hun vil imøtegå mine kommentarer. Det setter jeg pris på, fordi jeg nettopp med mitt innlegg ønsker debatt om disse utvelgelsene, at de ikke bare foretas av komiteer og juryer i lukkede fora. Jeg mener at diskusjon, åpenhet og kritisk stillingstagen vil være med å løfte norsk film fremover.

Dette er en metode som både kan brukes til å lage bedre filmer, men også for å forbedre sammenhengene og prosessene rundt filmene – i alt fra måten vi utdanner våre filmkunstnere på, hvordan vi lanserer dem, hvordan kinoen plasserer filmene i salene, hvordan vi fronter norsk film i mediene osv.
 
Stine Helgeland antyder at jeg er en skuffet taper, fordi jeg er produsent av en av de andre filmene som var med på oppløpsiden. Jeg gratulerte selvfølgelig Engelens produsent umiddelbart med kandidaturet, og ønsket ham lykke til med kampanjen som fører frem til en eventuell nominasjon. Intet vil være bedre for norsk film enn om vi igjen fikk en Oscarnominasjon.

Sist gang det skjedde var jo starten på et løft og en finfin medvind for hele bransjen som vi fortsatt seiler i. Jeg skriver eventuell nominasjon fordi jeg vet at det er et knallhardt race om de få nominasjonene og uansett hvilken film som er den norske kandidaten, så trenger den all hjelp og støtte den kan få. Jeg håper man vil nyttiggjøre seg av dette.

Helgeland presiserer at Norsk Filminstitutt og Lanseringsavdelingen ikke har noe generelt mandat eller rolle når det gjelder sammensetningen av komiteer og juryer i filmbransjen. Men i slike sammenhenger mener jeg at Norsk Filmnstitutt spiller en viktig rolle for å være initiativtaker og pådriver for debatter og diskusjoner, og ikke bare en forsvarer av de beslutninger som er tatt og det bestående system. Det er lov å stille seg kritisk til egne valg og egne beslutningsmåter. Fungerer det tilfredsstillende slik det er i dag?

Jeg stusser derfor når hun trekker frem enigheten i komitéen som det viktigste argumentet for beslutningen, og at det er på denne måten hun imøtegår min kommentarer. Er det slik at enighet alltid fører til de beste beslutningene? Har ikke historien, og ikke minst filmhistorien, motbevist dette flere ganger?

Finn Gjerdrum
Produsent i Paradox
 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY