Norsk filmbransje lider under to paradoks:  Det er en bransje bestående av individualister som likevel er avhengige av å samarbeide, og det er en bransje som aldri har nok penger. Dette gir grobunn for konflikter, og alle som jobber med film vet at konfliktene innen sektoren er mange og sammensatte. Filmskolene kan bidra til å redusere antall konflikter gjennom å lære studentene produksjonsformer der man arbeider under en flatere struktur, og med fokus på økonomisk tenkning i alle ledd.

I min praksis som regissør/produsent og filmlærer blir jeg stadig konfrontert med en form for silotenkning hvor de ulike fagfunksjoner ikke har noen kunnskap og/eller interesse for hva den andre gjør.  At denne umodne holdningen forekommer hos studenter er kanskje ikke så overraskende. At det forekommer hos garvede filmfolk i alle typer fagfunksjoner er derimot mer alvorlig. Mangelen på forståelse for den totale prosessen (også det økonomiske) er den primære årsaken til brorparten av konfliktene som oppstår.

I en tidligere utgave av Rushprint understreker lyddesigner Erik Røed behovet for solide produsenter med erfaring og god økonomistyring. I det ligger krav om grunnleggende kunnskap om budsjettering, jus, markedsføring og finansieringssystemer. I  Aftenposten  12. mai hevder derimot professor i filmvitenskap Ove Solum at produsentene har fått for stor makt og at dette kveler kreativiteten til regissøren. Det gjør det betimelig å spørre om Solum faktisk kjenner nok til norsk filmbransjes økonomiske virkelighet, og vet han hva en produsent egentlig gjør?

Å lage god, norsk film krever mange ressurser og trygge aktører med en klar idé og retning. Det er hevet over enhver tvil at Filmforbundet, Regissørforbundet og Produsentforeningen har som mål å lage god, norsk film. Likevel dreier en svært stor andel av tvistene  seg om økonomi og kompensasjon i en eller annen form.  Om dette er pga. manglende økonomisk kompetanse og kontraktforståelse er usikkert.  Det er likevel helt på det rene at mye kunne vært avverget.

Under overskriften ”Filmskole for en ny tid” i Rushprint redegjør dekan Thomas Stenderup på Den norske filmskolen for skolens nye kurs: Den handler  om å insistere på at linjene skal ha mer med hverandre å gjøre, og at de skal holde seg til et felles opplegg, både faglig og pedagogisk. Jeg støtter Stenderups syn.  Han er helt klart inne på noe viktig og riktig: For å lykkes på filmsettet trenger man innsikt i prosess, og psykologi. Man må kommunisere mellom fagfunksjonene for å unngå konflikter. Å kjenne spillereglene når man jobber i team er en suksessfaktor for norsk film.

Det må være et uttalt mål at fremtidens filmskapere evner å se den store sammenhengen. De bør ha en felles forståelse for fagfunksjonene og et begrepsapparat som gir alle ledd eierskap til filmen.  I det ligger en anerkjennelse og respekt for de ulike aktørenes rolle.

Dagens filmstudenter er nødt til å tilegne seg kunnskap om den virkelighet som vil møte dem på det åpne markedet. Filmutdanningen må speile filmindustrien gjennom kunnskap og praktisk erfaring. Samtidig vil filmbransjen være tjent med en flatere struktur. Leddene i en filmproduksjon må være uttalt tydelig for alle involverte. Å være sikret innsikt i andres fagfelt vil gi en større helhetsforståelse for det arbeidet man gjør. Dette gjelder ikke bare produsenten men også, alle andre ledd som har sørget for den faglige kvaliteten: regi, foto, lyd, sminke, kostyme, manus, klipp, og visuelle effekter (VFX).

For noen år siden opprettet jeg og Arne Dahr vårt eget produksjonsselskap. Utviklingen av selskapet har vist seg å være en lærerprosess som i tur har tvunget frem noen pragmatiske løsninger.  Vi har av erfaring sett at skal vi overleve må vi definere en filmproduksjon som en prosess fra idé til distribusjon, og samtidig skaffe mest mulig innsikt i de ulike fagfunksjonene.

Nå som vi også har muligheten til å jobbe som filmlærere ser vi at dette er en modell det er naturlig å formidle videre. Dette fordi den gjør studentene best rustet til å klare seg i bransjen, ivareta egne interesser, og derfor også unngå konflikter underveis og etter en filmproduksjon.

Filmstudiet ved Norges Kreative Fagskole har i en årrekke hatt fokus på at de ulike fagprofesjonene har mye å lære av hverandre. Studentene forventes å være innom alle fagfunksjoner i løpet av det første året. Det andre året velger de hvilken fagretning de vil dyrke men får samtidig en innsikt i alle andre ledd.  I tilegg har vi faget ”produksjon”:  kunnskap om budsjettering og finansiering både i Norge og internasjonalt, og den økonomiske og praktiske realiteten rundt en filmproduksjon. En annen faktor som vi med dette faget belyser er at en film ikke er ferdig før den er ferdig lansert!  Dette er tradisjonelt et fag som tilskrives produsentrollen.  Vi forventer heller ikke at våre studenter skal være fiks ferdige produsenter når de er ferdig – men vi forventer at de har innsikt i produsentens arbeidsområde fordi det gjør dem til mer kompetente filmfolk, uansett hvilken fagfunksjon de velger.

Fremtidens filmstudenter, uavhengig av fagprofesjoner, skal jobbe med og ikke mot hverandre. Kort sagt handler det om å tenke bredere enn det som har vært vanlig tidligere. Det er på høy tid at det tas til orde for et felles faglig og pedagogisk opplegg i utdanningsinstitusjonene og  at man får i gang en dialog rundt dette.  Også Filminstituttet burde tilby kurs, i ikke bare tverrfaglig forståelse, men enda viktigere kontraktsforståelse og helhetlig økonomisk tenkning.

I dag synes den tidligere modellen basert på prinsippet ”den hellige treenighet”, samarbeidet mellom regissør, produsent og manus, å være svekket. Ser vi en dreining mot det som kan bli fremtiden for norsk filmbransje?

Finn McAlinden er regissør/produsent og studieleder ved Filmlinjen ved Norges Kreative Fagskole.