Under Kortfilmfestivalen i Grimstad ble det holdt en paneldebatt om dokumentarfilmens fremtid. Panelet besto av Morten Daae fra Dokumentaristene, Hilde Skofteland fra Skofteland Film, Torstein Grude fra Piraya Film, Tone Grøttjord fra Sant & Usant og dokumentarfilmkonsulent i NFI Stig Andersen. Ivar Køhn, avdelingsdirektør i Utviklings- og produksjonsavdelingen ved NFI var moderator for debatten.

– I løpet av de årene 12-13 årene jeg har jobbet med dokumentarfilm har det blitt utrolig mye vanskeligere å lage dokumentarfilm, sier Torstein Grude.

Han trekker frem at da han produserte Velkommen hjem(2002) brukte han et halvt år på finansieringen, det var 4 forskjellige finansiører på prosjektet, i tillegg til at de stilte med 50.000 i egenkapital. Da han 5 år senere begynte arbeidet med Yodok Stories måtte de få utviklingsmidler fra fire forskjellige fond og produksjonsmidler fra 14 forskjellige finansiører. Finansieringsprosessen tok fem år og da hadde de til slutt fått finanisert 85% av filmen.

– I idretten har man en stor og god rekruttering gjennom breddeidretten. En rekrutterer unge mennesker for å finne de flinkeste og noen av dem går videre til eliteserien. Hvis du ser på dokumentaristene, så er gjennomsnittsalderen ganske lav i forhold til fiksjonsfilm. Det er det en grunn til. I likhet med breddeidretten drives også dokumentarfilmen mye på dugnad og frivillig arbeid. Det vi salderer er lønna vår over mange år. Vi har ikke per i dag penger til en eliteserie innenfor dokumentar, mener Morten Daae.

Daae sier at det selvfølgelig er vanskelig å definere hvordan en eliteserie innen dokumentaren skulle fungere. Men han mener det må prioriteres i større grad de som har vist at de kan levere god film.

– Nå er det slik at de som har laget to-tre produksjoner opplever det som like vanskelig hver gang. Det virker litt rart at man ikke skal kunne se på en track record, sier Daae.

NFI har i dag et budsjett på 30 millioner til dokumentarfilm, det utgjør 9% av det totale budsjettet.

– Jeg synes de 30 millionene skal gå til bredden og at NFI må omstrukturere sine budsjetter, eller ha en ny offensiv mot departementet i forhold til å skaffe friske midler om man skal ha en elitesatsning innen dokumentaren. Det å ta fra bredden skaper en veldig dårlig eliteserie, sier Grøttjord.

Grude mener det bør satses mer på de sterke produsentene.

– Det er mange program for å satse på regissørene, men hvis det er noen som sørger for kontinuitet i bransjen og et hjem for regissørene, så er det produsentene. Har du svake produsenter så har du heller ingen sterke regissører.

Grude kommer med et konkret forslag til en ordning han mener ville hjelpe bransjen.

– Jeg jobber i et firma som har vært veldig forskjellig i ulike faser. Vi har til tider vært 10 personer, men i all hovedsak har vi vært to. Størrelse har ikke hatt noen sammenheng med effektivitet, men et stort savn for oss har vært å ha et tredje bein å stå på. Vi har lett etter produsenter, men i Stavanger er det ikke så mange som jobber med dette. Det vi veldig gjerne skulle hatt er en praktikantløsning. Slik at en produsent som har lyst til å satse på å jobbe med dokumentar kunne komme å jobbe for oss et år og få det dekket. På den måten kunne vi vokst som firma og sørget for kontinuitet.

Hilde Skofteland er enig i at det trengs mer ressurser på produsent-siden og synes en slik praktikantløsning kunne vært et godt tiltak.

– Det er ikke så mange produsenter som ikke er regissører. Det hadde vært fint å få produsenter som har lyst til å jobbe i et allerede etablert miljø og som satser på å bli produsenter for dokumentar. Det tar lang tid å lære seg å bli en god produsent. Det har jeg selv skjønt at dette var mye vanskeligere enn det jeg trodde.

Stig Andersen sier han tror NFI vil gå i en retning av at det vil bli gitt mer penger til færre produksjoner.

– I det ligger det et ønske om å bringe fram flere talenter og større og viktigere produksjoner. Når man ser på mange av filmene som vises her så er det faktisk mange som tar opp vesentlige temaer. Jeg kunne ofte tenke meg at man spisset det noe mer. Det er jo det som ofte kjennetegner internasjonale dokumentarer, at man tør å gå lenger både i form og i måten temaet behandles på. Dette handler ikke bare om mer penger, det handler også om holdninger til det å lage film og forståelsen av hva som kommuniserer og blir god film. Det er ikke sikkert at den erfaringen som det krever alltid er til stede i det norske produsent- og regissørmiljøet.

Han sier han har hatt en del kontakt med danske konsulenter og at de forteller om en noe annen arbeidsprosess enn det vi har i Norge.

– De har mange flere utviklingsrunder enn det vi har. Produsentene har også mulighet til å søke penger etter filmen har kommet i klippen. De følger prosjektene mye tettere.

Andersen mener det er et problem at dokumentarfilmen får så lite i forhold til fiksjonsfilmen.

– Til syvende og sist er dokumentaren offer for en prioritering som svært mange føler er feil. Dokumentaristene engasjerer kanskje halvparten av det norske filmmiljøet og omsetter for nokså store beløp. Dette må bli noe som NFI sentralt må se på. Man kan ikke løse dette med økte bevilgninger alene. Hvis vi skal gjøre noe for bransjen så må den prosent-andelen opp med et par poeng.