14. juni ble Liv Ullmann-symposiet Performing Reflection arrangert på Filmens Hus. Symposiet var kulturdepartementets gave til Ullmanns 70-årsdag og ble arrangert av NFI. Et av arrangementene under symposiet var Actor to Auteur – Auteur to Actor hvor Liv Ullmann, Petter Næss, Sara Johnsen, Ghita Nørby, Jasmila Zbanic og Jan Troell møttes på scenen til samtale om arbeidet mellom skuespiller og regissør, auteur-rollen, skuespillere som går over i regi-yrket og mye mer. Peter Cowie, som har skrevet flere bøker om nordisk film ledet samtalen.

– Jeg hadde egentlig ingen drøm om å regissere, forteller Liv Ullmann.

– Jeg begynte å bli lei av ansiktet mitt og meg selv som skuespiller. Jeg regisserte en kortfilm, og det likte jeg, men det var fem dagers innspilling. Jeg tenkte at dette er ikke noe jeg kan gjøre over lengre tid.

Hun ble spurt om å skrive manuset til Sofie, basert på en dansk roman. Da produsenten senere spurte om hun ville regissere filmen ble hun overrasket.

– Jeg var veldig nervøs den første uken av innspillingen. Så sakte mens jeg jobbet skjønte jeg; det er dette jeg har lyst til å gjøre nå.

ARBEIDET MED SKUESPILLERNE

Ullmann sier hun visste mye av hva hun ikke skulle gjøre som regissør av erfaring fra å ha jobbet så lenge som skuespiller.

– De dårlige regissørene prater mye og tråkker ned fantasien din til du ikke kan gjøre noen ting. Jeg lærte fra Ingmar Bergman å lytte, og la det beste i de du jobber med få blomstre.

Jan Troell sier han aldri har kommet over sin usikkerhet overfor skuespillere.

– Jeg er veldig sjenert overfor skuespillere, fordi jeg vet ikke hvordan de gjør det. På en måte tenker jeg slik: Hvis jeg har en rørlegger hjemme for å reparere noe, da står ikke jeg og forteller ham hva han skal gjøre. Jeg må bare stole på ham.

Troell har regissert Ullmann i blant annet Utvandrarna, Nybyggarna og Zandy’s Bride.

– Jeg har lest flere intervjuer med kjente filmregissører i det siste, som til min overraskelse sier lignende ting. De sier at da de var unge var de redde for å jobbe med skuespillerne og forsøkte å gjøre så lite som mulig.

Jasmila Zbanic vant Gullbjørnen i Berlin for filmen Grbavica i 2006. Hun mener hun har lært mye om skuespillerarbeid fra da hun tidligere jobbet med dokumentarfilm.

– På filmskolen lærte vi at vi som regissører skulle være vokterne på settet. Det er helt motsatt av hvordan det er i det virkelige liv. I dokumentarer får du lov til å reagere, til å være åpen, til å virkelig føle virkeligheten. Spesielt i Bosnia hvor det er en kultur av menn som regisserer er det en veldig annerledes atmosfære på sett. Skuespillerne venter på at regissøren skal fortelle dem akkurat hva du skal gjøre. Det blir feil. Du som regissør er der for å samle et team som vet bedre enn deg selv. Du skaper teamet og så virker det selv.

Foto: Sigurd Moe Hetland

Ullmann sier hun unngår å øve for mye med skuespillerne før opptak.

– Film i motsetning til teater handler også om å fange et øyeblikk. Du må ha stor tillit til at skuespillerne kan manus. Ingmar hatet når skuespillere likte å diskutere og spørre mye om manus. Han ga oss manuset og trodde på at vi kom til å lese og forstå det.

Petter Næss har i likhet med Ullmann jobbet både som skuespiller og regissør, og blir spurt av Cowie hva han synes er vanskeligst.

– Vel, jeg er ikke skuespiller lenger, så det er åpenbart å være skuespiller, spøker han.

– Hver gang jeg har muligheten går jeg tilbake til skuespill, bare for å minne meg selv som regissør på hvor vanskelig det er å være skuespiller. Jeg liker å regissere fordi du har mer kontroll. Det er kanskje derfor mange skuespillere ønsker å regissere. Og du kan unngå dårlige regissører, du kan være en selv i stedet.

Liv Ullmann sier hun unngår å instruere seg selv fordi hun føler det blir en uheldig dobbelt-rolle.

– Vi er forfengelige og hvis du sitter i klipperommet og ser at du er bra i en tagning, men kanskje ikke den andre skuespilleren er på sitt beste, kanskje du heller mer mot deg selv. Slike tanker vil dukke opp.

AUTEUR-BEGREPET

Cowie stiller spørsmål om fokuset på auteuren setter skuespillerne i skyggen.

– Det går begge veier. Et tiår er det skuespilleren det fokuseres på, et annet er det regissøren. Det er ikke så mange auteurer nå som det pleide å være. Men selv i tiden med Fellini, Antonioni og så videre, så var jo ikke skuespillerne anonyme. Tenk hva Fellini hadde vært uten Giulietta Masina, sier Ullmann.

Er man en auteur om man ikke selv har skrevet manus, spør Cowie.

– Du kan være en auteur selv med noen andres manus, fordi det handler om at du må være virkelig involvert i historien og fortelle den fra ditt ståsted, mener Sara Johnsen.

– Min erfaring er at det ikke er så stor forskjell på å skrive og regissere. Det handler om det samme –  å fortelle en historie. Det er altfor mange som tror de bare kan gjøre en av tingene. ”Jeg kan bare skrive, jeg kan ikke regissere fordi en regissør er sånn og sånn.” Kan du drømme opp en historie og har en visjon, kan du også regissere den.

– Jeg er ikke så interessert i tittelen, regissør eller auteur. Jeg er mer interessert i det ferdige resultatet, sier Petter Næss.
 

KJØNNSFORSKJELLER I REGI

Zbanic forteller om hvordan Ullmann har vært en inspirasjon for henne som kvinnelig filmskaper.

– Det var fantastisk å se dette kosmos av kvinnelige følelser og spørsmål, alt det ville vært helt annereledes om det var  spilt av en annen. Hun ga meg så mye å identifisere meg med som kvinnelig publikummer.

Et tema som gikk igjen flere ganger i løpet av arrangementet, var forskjellene på kvinnelige og mannlige regissører.

– Om det er en forskjell på mannlige og kvinnelige regissører, og det tror jeg kanskje det er, så er det at en mann alltid vil se på en kvinne med nysgjerrighet. En kvinne vil alltid se på en kvinne med gjenkjennelse, og med nysgjerrighet på menn, mener Ullmann.

Hun bruker Hans Petter Molands En ganske snill mann som eksempel.

– Han har gjort noe fantastisk med skildringen av menn, hvordan de omfavner hverandre. Som en kvinnelig regissør kunne jeg også gjort det, og vist hvordan jeg ser menn når de omfavner hverandre litt keitete. Men han kjenner det, og måten han gjør det er ut i fra personlig kunnskap, ikke observasjon.

ARVEN FRA BERGMAN

Siden Bergman går igjen som en referanse gjennom samtalen blir det spurt fra publikum hva de tror arven etter Bergman kommer til å være.

– Da min generasjon filmskapere var unge var det mange som var i opposisjon til Ingmar fordi han representerte det etablerte, sier Troell.

– Det var helt naturlig, som tenåringer som går til opprør mot sine foreldre. Men jeg gjorde aldri opprør mot mine foreldre og aldri mot Ingmar heller. For meg har Ingmar Bergman alltid vært en inspirasjon. Han var tilstrekkelig mye eldre enn meg til at jeg aldri så på ham som en konkurrent. Jeg kom aldri til å nå hans nivå allikevel.

Ghita Nørby spilte i en teateroppsetning av Misantropen som Bergman regisserte.

– For meg ble det en stor forandring fordi han trodde jeg var bedre enn det jeg var, og da vokste jeg. Den tilliten vi følte, måten han tok imot oss som om vi var de beste skuespillerne i verden på det tidspunkt, det hadde en stor innflytelse på våre liv, sier Nørby.

Ullmann forteller at Bergmans hjem på Fårö nå blir gjort om til et kultur-senter hvor alle slags kunstnere kan komme å øve, jobbe, studere og så videre.

– Riksteateret som jeg jobber med nå med Lang dags ferd mot natt, var de første til å dra dit. Jeg var litt bekymret fordi jeg har bodd der og har mange minner knyttet til huset. Det kom til å bli så merkelig å dra dit med andre kuntsnere. Men det skjedde noe fantastisk mens vi var der. Etter å ha sittet rundt bordet og snakket, etter å ha sett noen andre sitte i stolen hvor han brukte å sitte å tenke, etter å ha vært i kinoen han bygde, så ser jeg nå annerledes på stedet. Ja, Ingmar vil alltid være med oss og alltid være en innflytelse på oss som jobbet med ham, men da jeg forlot stedet tenkte jeg ikke lenger på fremtiden, men på hvordan han lot oss fortsette i sitt sted, å bli inspirert, å fortsette å gå nye veier, sier Ullmann.

Hun forteller en historie fra Fårö og Bergmans 60-årsdag.

– Min datter var der i hans bursdagsselskap. Hun var rundt seks år gammel. Det var mange folk der og stor feiring. De to gikk ned til stranden, og han spurte henne hva hun skulle gjøre når hun fylte 60. Hun svarte, “Jeg kommer til å være her og ha en stor fest. Min mor kommer til å være der og være pinlig og forferdelig. Det kommer til å bli en fantastisk fest.” Så ble de stille og han spurte “Og hva med meg?” Hun så på ham og sa “Vel, da kommer jeg til å gå fra festen og ned hit til stranda og der på bølgene kommer du til å danse mot meg.” Og nå da vi var der var han der og danset, men vi fortsetter i nye og forskjellige retninger.