En gang i løpet av 1960-tallet begynner dokumentarfilm å handle om homser. Eller om negre. Eller om arbeidsløse, bygdeoriginaler og stoffmisbrukere. Dokumentarfilmen begynner å handle om de mennesker som faller utenfor storsamfunnet og folkeflertallet og den patriotiske filmavis i kraft av deres individualitet. Folk som skaper kontrast.
     

I dag er dette persongalleriet så mainstream at ”de som bygger landet” i sammenligning fremstår som en småironisk kuriositet i den norske nåtidsdokumentar. Til gjengjeld kryr det samtidig av sosiale unntagelsestilfeller. Her er noen nylige filmeksempler: Uteliggernes sang (Mali F. Nøren), Snøhulemannen (Fridjof Kjæreng, uteligger i fjellheimen), De fredløse (Westad og Larsen, om motorsykkelbanden Outlaws), Exil – der virkeligheten ikke teller, Erlend E. Hanssen, om ekstreme onlinespillere),  Strengt hemmelig (Benedicte M. Orvung, om nazisten som historiens førsteforbryter), Prøvetid (Thor Bekkavik, om eks-fanger på rehabilitering), Et vakkert liv (Ole J. Andersen, om et handikappet barn), Kabal i hjerter (Øyvind Sandberg, om folk med Downs Syndrom) eller Rune Denstad Langlos 99% Ærlig (om innvandrerungdom).
  

Disse filmer forsyner oss med viktig informasjon om avvikere og ofre, idet de samtidig minner oss om det allmenne i det spesielle. ”Følelsene er de samme”, som det het i en berømt homsedokumentar i min ungdoms Danmark.  Men noen er mere mennesker enn andre, tilføyes det i denne humanistiske tradisjonen: Noen er hardere rammet, mer ute på kanten, tross alt trassige.

Det paradoksale i denne outsidergenren er imidlertid at den nesten alltid tar utgangspunkt i et insidersynspunkt. Genren siger: ”velkommen skal du være!” Den inkluderende holdningen på samfunnets vegne omfatter ikke bare outsiderne selv, men også mediegenrens insidere, dvs. dokumentarens egne tilskuere.  Alle ”oss”, som bruker dokumentargenren til å føle oss som engasjerte borgere og følsomme medmennesker og som derfor – som VGs anmelder – kaller innvandrerdokumentaren 99% Ærlig for ”99% vellykket”, selv om filmen muligens er 20% uærlig.
     

Det er altså grunn til å stille seg en smule undrende til all denne sosialfilmatiske mildhet. Hvorfor fortoner outsider-dokumentaren seg ofte som SV’erens feelgood movie? Hva skal til før outsiderdokumentaren matcher den eksistensielle radikaliteten i sin tematikk? Hvis det er det som skal til?

Vil du lese hele artikkelen? Tegn abonnement og få denne siste utgaven tilsendt gratis: ABONNEMENT