Sigve Endresen og Hilde Skofteland mener det må satses mer på store produksjonsselskaper i stedet for at pengene til dokumentarfilm spres ut til mange små produsenter.
For mange små aktører
Det siste året har debatten gått om vilkårene for det norske dokumentarmiljøet, nå sist i NRK . Flere profilerte dokumentarfilmskapere melder at de vurderer å gå over til å jobbe med fiksjon fordi støtteordningene for dokumentar er for dårlige. Spesielt kritiseres NFI for en skjev fordeling av midlene mellom fiksjon og dokumentar. Fiksjonsfilmer støttes i snitt med 75% av budsjett, mens dokumentarer får i snitt bare 30%.
– Det vi trenger er at både TV-kanalene og NFI går inn med mer støtte for hvert prosjekt. Når filmene må finansieres fra så mange forskjellige aktører, bruker vi veldig mye tid og ressurser på å sitte og skrive søknader. Vi bruker rundt to år på å få finansiert et prosjekt. Det gjør jo også at prosjektene blir dyrere, og at det er en enorm risiko for produksjonsselskapene. Det burde ikke ta mer enn et halvt år, maks et år, å finansiere et prosjekt. Dessuten foregår temaene for dokumentarfilmen ofte her og nå, så hvis man må vente to år på å få startet opptak, kan det hele være over eller uaktuelt, mener Hilde Skofteland, produsent i Skofteland Film AS.
Regissør og produsent Sigve Endresen i Motlys sier at Motlys har kuttet ned på dokumentarsatsningen sin og bare unntaksvis produserer dokumentarer fordi det ikke går an å få det til å lønne seg økonomisk.
– Den siste dokumentaren vi gjorde, Livet er jævlig deilig, fikk vi bare finansiert halvparten av. Vi gjorde den allikevel fordi vi likte prosjektet. Det er noe man kan gjøre av og til, men det går ikke an å satse på det i lengden.
Endresen mener problemet er at de begrensede midlene spres ut i for mange små beløp.
– Det går an som et engangsprosjekt å lage en dokumentar billig fordi det først og fremst er arbeidskraften som koster penger. Det går an å lage billige prosjekter hvor folk jobber mye gratis, men en kan ikke bygge en bransje på den måten. I Norge har det vært for mange en-manns-band innenfor dokumentaren. Derfor har vi ikke hatt noen sterke produsenter. En kan sammenligne med Danmark, der har de satset mer på sterke produsenter, som igjen har skapt bedre rammer for dokumentar-miljøet.
Skofteland tror det er viktig at det ikke blir for mange små aktører i bransjen.
– Vi trenger også større fagmiljøer som kan jobbe med dokumentarfilm på et høyt profesjonelt nivå og hvor folk kan spesialisere seg innenfor de ulike fagfunksjonene. Dette betyr at NFI og TV-kanalene bør satse på noen større selskaper og ikke spre pengene ut som lommerusk til hundrevis av produsenter. Det er viktig at noen produksjonsmiljøer klarer å opprettholde kontinuitet i arbeidet slik at man kan bygge videre på erfaringer.
– Det er veldig mange flinke folk som selv utfører alle fagfunksjonene på filmene sine. Men det er synd hvis det er en konsekvens av at det ikke er nok penger til å hyre inn profesjonelle fagfolk til de forskjellige fagfunksjonene. Noen filmer passer for små team, men de aller fleste er tjent med større profesjonelle team. Det er jo også en fordel for at ikke filmskaperne skal bli helt utbrente, noe som ofte skjer i vår bransje. Det er kjedelig at det ikke skal være rom for noen storsatsninger innen dokumentarfilmen. Det burde vært mulig å gjøre en Max Manus innen dokumentar. En storsatsning som også kan gå stort internasjonalt.
Endresen mener totalbevillingene til dokumentar må økes, men at det må friske penger inn, slik at man unngår at det blir en krangel internt mellom sjangrene om hvem som skal ha pengene.
– Et annet problem er at mange velger å lage dokumentarene for kino i stedet for TV, fordi kino-dokumentaren støttes bedre. Det er klart at hvis du får et budsjett på en halv million for å gjøre en TV-dokumentar og 3 millioner for å gjøre den samme filmen for kino, så frister det å gå for kino. Det undergraver kinodokumentaren og gjør at det er vanskelig å få publikum til å gå å se filmene. Vi har et problem med å gjenoppbygge publikums tillit til kino-dokumentaren, mener Endresen.
Han mener at forskjellene i støtte må jevnes ut slik at TV-dokumentaren gis like mye støtte som kino-dokumentaren.
Endresen mener problemene til dokumentarfilmbransjen bunner ut i et holdningsproblem rundt det å lage dokumentar.
– Det er en generell innstilling at dokumentarbransjen skal fungere på et litt halvamatørisk vis. Det er et holdningsproblem. Vi kan ikke bare kritisere NFI og TV-kanalene for dette, vi må også se på oss selv som jobber med dokumentar. Det er et stort potensiale i det norske dokumentarmiljøet, men bransjen må bygges opp over tid og vi må ha en plan.
– Konsulentene og TV-kanalene har i lengre tid sagt at de ser at prosjektene må støttes med større andel av budsjett, men det er så langt lite som har forandret seg. Noen få prosjekter har fått mer støtte, men i det store og hele er det som før. Det blir mye prat og lite som faktisk skjer, sier Skofteland
19 kommentarer til For mange små aktører
Legg igjen en kommentar
For mange små aktører
Sigve Endresen og Hilde Skofteland mener det må satses mer på store produksjonsselskaper i stedet for at pengene til dokumentarfilm spres ut til mange små produsenter.
Det siste året har debatten gått om vilkårene for det norske dokumentarmiljøet, nå sist i NRK . Flere profilerte dokumentarfilmskapere melder at de vurderer å gå over til å jobbe med fiksjon fordi støtteordningene for dokumentar er for dårlige. Spesielt kritiseres NFI for en skjev fordeling av midlene mellom fiksjon og dokumentar. Fiksjonsfilmer støttes i snitt med 75% av budsjett, mens dokumentarer får i snitt bare 30%.
– Det vi trenger er at både TV-kanalene og NFI går inn med mer støtte for hvert prosjekt. Når filmene må finansieres fra så mange forskjellige aktører, bruker vi veldig mye tid og ressurser på å sitte og skrive søknader. Vi bruker rundt to år på å få finansiert et prosjekt. Det gjør jo også at prosjektene blir dyrere, og at det er en enorm risiko for produksjonsselskapene. Det burde ikke ta mer enn et halvt år, maks et år, å finansiere et prosjekt. Dessuten foregår temaene for dokumentarfilmen ofte her og nå, så hvis man må vente to år på å få startet opptak, kan det hele være over eller uaktuelt, mener Hilde Skofteland, produsent i Skofteland Film AS.
Regissør og produsent Sigve Endresen i Motlys sier at Motlys har kuttet ned på dokumentarsatsningen sin og bare unntaksvis produserer dokumentarer fordi det ikke går an å få det til å lønne seg økonomisk.
– Den siste dokumentaren vi gjorde, Livet er jævlig deilig, fikk vi bare finansiert halvparten av. Vi gjorde den allikevel fordi vi likte prosjektet. Det er noe man kan gjøre av og til, men det går ikke an å satse på det i lengden.
Endresen mener problemet er at de begrensede midlene spres ut i for mange små beløp.
– Det går an som et engangsprosjekt å lage en dokumentar billig fordi det først og fremst er arbeidskraften som koster penger. Det går an å lage billige prosjekter hvor folk jobber mye gratis, men en kan ikke bygge en bransje på den måten. I Norge har det vært for mange en-manns-band innenfor dokumentaren. Derfor har vi ikke hatt noen sterke produsenter. En kan sammenligne med Danmark, der har de satset mer på sterke produsenter, som igjen har skapt bedre rammer for dokumentar-miljøet.
Skofteland tror det er viktig at det ikke blir for mange små aktører i bransjen.
– Vi trenger også større fagmiljøer som kan jobbe med dokumentarfilm på et høyt profesjonelt nivå og hvor folk kan spesialisere seg innenfor de ulike fagfunksjonene. Dette betyr at NFI og TV-kanalene bør satse på noen større selskaper og ikke spre pengene ut som lommerusk til hundrevis av produsenter. Det er viktig at noen produksjonsmiljøer klarer å opprettholde kontinuitet i arbeidet slik at man kan bygge videre på erfaringer.
– Det er veldig mange flinke folk som selv utfører alle fagfunksjonene på filmene sine. Men det er synd hvis det er en konsekvens av at det ikke er nok penger til å hyre inn profesjonelle fagfolk til de forskjellige fagfunksjonene. Noen filmer passer for små team, men de aller fleste er tjent med større profesjonelle team. Det er jo også en fordel for at ikke filmskaperne skal bli helt utbrente, noe som ofte skjer i vår bransje. Det er kjedelig at det ikke skal være rom for noen storsatsninger innen dokumentarfilmen. Det burde vært mulig å gjøre en Max Manus innen dokumentar. En storsatsning som også kan gå stort internasjonalt.
Endresen mener totalbevillingene til dokumentar må økes, men at det må friske penger inn, slik at man unngår at det blir en krangel internt mellom sjangrene om hvem som skal ha pengene.
– Et annet problem er at mange velger å lage dokumentarene for kino i stedet for TV, fordi kino-dokumentaren støttes bedre. Det er klart at hvis du får et budsjett på en halv million for å gjøre en TV-dokumentar og 3 millioner for å gjøre den samme filmen for kino, så frister det å gå for kino. Det undergraver kinodokumentaren og gjør at det er vanskelig å få publikum til å gå å se filmene. Vi har et problem med å gjenoppbygge publikums tillit til kino-dokumentaren, mener Endresen.
Han mener at forskjellene i støtte må jevnes ut slik at TV-dokumentaren gis like mye støtte som kino-dokumentaren.
Endresen mener problemene til dokumentarfilmbransjen bunner ut i et holdningsproblem rundt det å lage dokumentar.
– Det er en generell innstilling at dokumentarbransjen skal fungere på et litt halvamatørisk vis. Det er et holdningsproblem. Vi kan ikke bare kritisere NFI og TV-kanalene for dette, vi må også se på oss selv som jobber med dokumentar. Det er et stort potensiale i det norske dokumentarmiljøet, men bransjen må bygges opp over tid og vi må ha en plan.
– Konsulentene og TV-kanalene har i lengre tid sagt at de ser at prosjektene må støttes med større andel av budsjett, men det er så langt lite som har forandret seg. Noen få prosjekter har fått mer støtte, men i det store og hele er det som før. Det blir mye prat og lite som faktisk skjer, sier Skofteland
Les også
- IDA med tre priser til «No Other Land».
- Årets filmnavn i Rogaland.
- Norske filmer til «Europas Sundance».
- Sven Wickman – en unik gjenskaper av tidsepoker.
- NFI satser på KI i søknadsbehandlingen.
- Hvor vil KI ta oss i løpet av fem år? (+)
- Aamot-statuetten til Ingvil Giske, Benjamin Ree og Vibeke Skistad.
- «Milliardærøya»-location nominert til internasjonal pris.
- Når får vi en Amanda for beste søknad?
- Rose d’Or til «Dates in real life».
19 Responses to For mange små aktører
-
Og med dette så forslår jeg at Skofteland og Motlys selges til SF og at de tar seg av alle dokumentarskapning utover.
-
Jeg er helt enig med Hilde Skofteland og Sigve Endresen.Begge to mye proffesionelle dokumentarskabere.Der er FOR mange små selskaber i Norge, som desværre ikke har den professionelle standard, der kræves nu- for at få sin dokumentarfilm ud til publikum og til festivaler. Dokumentarfilm som man gribes af og ikke bare glemmer- når man har slaukket for TV. Der er absoulutpotentiale i Norge til stærke dok-film.
-
Ser poengene men savner en klarere definisjon av små og store aktører.
En hjelp til at dokumentarbransjen ikke skal fungere på et litt halvamatørisk vis er kanskje at vi begynner å takke nei til tilskudd som ikke er høye nok. Jeg skal selv prøve å stå i mot neste gang og ikke produsere filmen bare fordi jeg liker prosjektet, som jeg til nå stort sett har gjort.
Jan Dalchow
Muligens liten aktør men med store ambisjoner -
Jeg mener ikke at alle aktører nødvendigvis må være store. Noen er små og solide, som deg, Jan, og bør satses på. Men, om jeg kan få si det, det er jo ikke jobben som dokfilmprodusent du lever av, er det?
«It`s not just the idea, its the making of it».
Det viktigste er at det må finnes noe kontinuitet i miljøet, og da må det gjøres prioriteringer innenfor ressursene. (Dermed er det ikke sagt at det ikke er viktig med rekrutering også). Slik det er nå, er alle skadelidende, store eller små, nye eller gamle.Konsekvensen av situasjonen slik den er i dag er at vi får filmskapere som gjør en eller to filmer før de forsvinner fra dokumentarbransjen. Det går bra når man er ung og idealistisk. En kan klare seg på lite penger og brenner så sterkt for prosjektet at man er villig til å gå gjennom den tunge prosessen det er å jobbe med underfinansierte prosjekter og lite ressurser. Men når man blir eldre er det mange som forsvinner ut av bransjen fordi det er vanskelig å få det til å gå rundt. Dette er en bransje med mange idealister, og det har TV-kanalene og NFI utnyttet til det fulle. De har vært bortskjemt med at mange har vært villige til å strekke seg langt for lite penger. Det er viktig at vi har idealistiske filmskapere som brenner for det de gjør, men man må også kunne leve av det. Hvis vi skal få en profesjonell og levedyktig dokumentarbransje i Norge, så må vi bygge på noe mer enn idealisme.
Bodil: Takk for komplementet.
Eilert: Visste ikke at SF var så store på dokumentar?
-
Jeg tror det er viktig med mange små aktører. De store vil lett finne sin måte eller sin nisje. Mange små vil spre ytringene og letter føre til det mangfoldet vi bør etterstrebve. Men da må også senderselskaper og andre visningsansvarlige være med på leken.
-
Mye av problemet ligger i TVkanalenes manglende vilje til å satse på dokumentarfilm. Vi i Medieoperatørene vant 5 priser i Grimstad for dokumentarfilmer i fjor, men vegrer oss for å sette i gang nye dokumentarfilmer for TV – vi sliter for mye med å fullfinansere de produksjonene vi er i gang med. Min erfaringe er at filmer som vekker stor interesse andre steder – som feks «Human» av Thomas Østbye . som vant tre priser i Grimstad og nå turnerer internationale festivaler – er ikke NRK engang interesert i å vise. De er heller ikke interssert i hans neste film – som både NFI, Fritt Ord og FFLB er inne i. Jeg opplever en komersialisering av tv-kanalene som utelukker orginale og nyskapende filmer. Og de betaler også altfor dårlig for filmer som de vil ha og vise i «prime-time» – for hundretusener av seere.
-
Ja, dette er viktig. NRK opptrer som om de var en reklamefinansiert kanal. Det har de gjort siden de beynte å bruke rating som evalueringsmetode for programkvalitet. Det er et svik mot den ytringsfiheten de er satt til å forvalte og som lisensavgiften burde være en garanti for. I denne saken har produsentforeningen vært en feig og rævdiltende hund. De burde stått sammen og tatt en konfrontasjon overfor senderselskapene generelt og NRK spesielt. Det tror jeg fortsatt kan være mulig.
-
Takk Hilde, oppfattet deg vel egentlig dit, og er enig i at NFI og TV-kanalene bør satse seriøst og mye på noen større selskaper men samtidig ikke utelukke et par knipper mindre aktører (jeg er gjerne med i den siste klubben så lenge jeg har noe å by på) – og selvfølgelig sørge for substansiell finansiering i begge tilfeller. Litt pose og sekk der, men stor pose og liten sekk.
Jeg tror klart på at ideen om å holde i gang en kontinuerlig produksjon hos noen av dere større selskap vil være kjernen i en god plan for å profesjonalisere dokumentarbransjen yterligere. Det blir desto viktigere at de fremtidig store dokumentarprodusentene ikke forflates på samme måte som hoveddelen av media for øvrig – men holder ut, og også fortsetter å tørre ta tak i de mindre «kommerse» produksjonene. Også må det selvfølgelig alltid finnes en vei inn for nye.
Forøvrig har du helt rett i at jeg ikke lever av dokumentarprodusent-jobben. Jeg har aldri tatt sjansen og har heller valgt å sponse min egen doku-drift ved å prostituere meg for reklame- og underholdningsprodusentene ( se http://www.voiceover.no/ ), og har vel foreløpig kommet til at det er lettere å hente det meste av lønna derfra fremfor å tyne det ut av de underfinansierte prosjektene, i så fall til ulempe for kvaliteten på resultatet. Men om jeg noen gang hadde blitt støttet med 70-80% ville jeg klart valgt å hente mer av lønna mi fra filmproduksjonene fremfor å oppfordre publikum til å spise deilige sprø løkringer hos McDonalds (der røk den kunden, det blir tre dager mindre i klippen Halvorsen).
KriStine: Jeg er så hjertens enig med deg. Pinlig at NRK ikke kjøper Østbyes filmer.
-
Denne diskusjonen burde dreie seg om prinsipielle forhold , ikke egosentriske løsninger med innlagte linker.
-
E n holdningskampanje er det vi trenger, en diskusjon om holdninger. Helt enig med Endresen:
– Det er en generell innstilling at dokumentarbransjen skal fungere på et litt halvamatørisk vis. Det er et holdningsproblem. Vi kan ikke bare kritisere NFI og TV-kanalene for dette, vi må også se på oss selv som jobber med dokumentar. Det er et stort potensiale i det norske dokumentarmiljøet, men bransjen må bygges opp over tid og vi må ha en plan. -
Det amatørmessige bør skrelles bort i en kvalitetsmessig utvelgelse. Men utvelgelsen er ofte ikke kvalitetsmessig. Mange amatørmessige og rølpete dokementarer passerer utvelgelsesfilteret, nettopp fordi rating er helt eller delvis synonymt med kvalitet hos TV-kanalene. En forandring på dette kan bare gjennomføres ved at kvalitet handler om håndverk og fortellerevne, ikke hvor kult og salgsvennlig det er. Det kan bare presses fram av Filmforbundet og Produsentforeningen. Det er klart at de store selskapene vil at mest mulig av pengestømmen skal tilflyte dem. Men det er ingen garanti for høy kvalitet. Tvert om, de vet hvordan de best mulig kan smyge inn under dynen til NRK. Folk som Erling Borgen og Karoline Frogner og medieoperatørene er små produsenter som vanskelig lar seg lefle med. Det er slike som er viktige for en bransje som har blitt altfor servil overfor hånden de spiser av.
-
De større selskapene må for all del ikke få monopol på å lage dokumentarfilmer. Da vil omfanget av dokumentarer bli betydelig mindre og ikke minst vil det resultere i en eksplosjon av arbeidsledige dyktige produksjonsfolk i Norge. Man får en dokumentarist-elite som bestemmer hva folk skal få se og kommersielle hensyn går foran kvaliteten.
Dette er en slags omvendt Robin Hood-ideologi fra Skofteland og Endresen. Ta fra de små og gi til de store. Et kynisk utspill fra produsenter som vil ha hele kaka for seg selv. -
Det tror jeg er en riktig analyse, Geir. Nå er ikke jeg så opptatt av sysselsettings politikken i denne problemstillingen. Derimot er jeg opptatt av at dokumentarmiljøet er mangfoldig, har presisjon, uavhengighet og kontinuitet, også de små. Alle har ikke livets rett, og slik bør det være. Vi kan godt like å tro at det eksisterer uavhengighet for dokumentarfilmen , men det er en illusjon man må være både blind og døv for ikke å registrere. Sendeselskapene burde fått langt strengere konsesjonsbetingelser. I dag drives det oppdrett av markedsliberale bløtdyr innen norsk film og fjernsynsmiljø.
Jeg tror imidlertid ikke vi vil få en dokumentarist-elite hvis Skofteland og Endresen får det som de vil. Derimot vil de glatteste og mest tilpassningsdyktige finne sin plass under deres kapper. Her kan de med relativt gode budsjetter få lage salgbare og ikke for støtende dokumentarfilmer for et allerede mediesøvnig norsk folk. Det er lenge siden dokumentarsjangeren var dreide seg om dokumentarfilm alene. Oppdragsfilm, spekulative halvdramaer og plump dyneløfting skjuler også sin sanne identitet under dokumentarbegrepet for tiden.
-
Hvordan skal man avgjøre hva som er en stor eller liten produsent? Skal det gå på antall ansatte, produksjon eller omsetning? Legger man antall ansatte til grunn er mitt produksjonsselskap, Siivet AS, en liten produsent. Ser man på antalle produksjoner i løpet av de siste 15 årene, vil vi være en av de større.
Dersom vi skulle sitte igjen kun med noen få større produsenter i Norge, ville mangfoldet av filmer bli borte. Jeg tør påsta at ingen av produksjonene Siivet AS har gjort i forhold til samisk, kvensk og russisk virkelighet, ville blitt realisert gjennom en annen produsent. Den norske medievirkeligheten har derfor også behov for de «marginale» og utenom «mainstream» røstene.
Men jeg forstår også problemene til de som vil satse på dokumentarfilmproduksjon på større og mer kontinuerlig basis. Mine egne erfaringer gjennom å ha levd av dette (forsøkt å leve av dette) i snart 20 år, viser at det ikke er enkelt med dagens vilkår. Det blir mange kneiker å bestige, og utallige økonomiske brannslukninger for å overleve. Dette tar altfor mye krefter, kreativitet og tid fra det vesentligste, nemlig å utvkle gode filmer.
En mulig løsning kunne være å adoptere den ordningen samiske forlag har. Etter å ha gjennomført 10 utgivelser, kan de søke på årlige grunntilskudd innenfor forskjellige områder. Tildelingene baseres på det/de siste års utgivelse(r). Dette gir de store aktørene en viss økonomi i bunnen. Samtidig er det åpent for alle og enhver å søke om prosjektstøtte til enkeltugivelser. Dermed sikrer man både noen tyngre aktører og beholder muligheten for mangfold. Kanskje man her kan finne ideer/inspirasjon til en ordning for dokumentarfilmprodusenter?
-
Jeg vil vurdere ditt selskap som et lite selskap. At man er flink til å utnytte kapasiteten til å lage fler og forhåpningsvis gode dokumentarfilmer er en av fordelene med små selskaper om de også tar vare på sin uavhengige integritet.
Men å basere støtte ordninger på antall tidligere produksjoner uavhengig av kvalitet, vil nettopp gjøre de stor større og heve terskelen betraktelig for unge eller nyetablerte produsenter. -
Kast ikke barnet ut med badevannet!
Økning av kvalitett i dokumentarfilmproduskjon må ikke skje på bekostning av mangfold. Jeg skriver mer om dette i en artikel i RUSHOPRINT her:
http://www.rushprint.no/2009/9/storrelse-og-mangfold -
Joda, Siivet AS er en liten produsent. Det oppdaget jeg blant annet da jeg leste de nye regnskapsforskriftene. «Alle bilag skal attesteres og anvises. Samme person kan ikke anvise og attestere bilag». Hva gjør så jeg som bare er en enkelt person? Betale en person godt for å bruke en time på å sette sin signatur på bilagene? Det godtar ikke revisoren min. Vel, det ordnet seg, det gis dispensasjon for slike som meg.
Men det forteller også at systemene i allerede i dag i utgangspunktet er lagt opp for de store. Når man lager nye forskrifter fungerer de på stadig nye områder utelukkende for små produsenter, produksjoner på minoritetsspråk, produksjoner i andre land enn EØS land og Sveits o.s.v. Skal jeg som en liten produsent for eksempel få støtte til en produksjon på kvensk (et språk anerkjent av norske myndigheter) om kvenenes søskenfolk i Russland, må jeg ha tre forskjellige dispensasjoner fra gjeldenede regelverk. Jeg får selvsagt disse dispensasjonene, men dette sender samtidig ut signaler om hvem, hva og hvor som er viktige.
-
Det man må streve imot er den slappe men kanskje lukerative holdningen; at alle tallen og hele medielogikken søker mot et minste felles multiplum. Det som er bra for flest, er best!
De store selskapene har vist liten eller ingen interesse i å motarbeide denne logikken. Derfor er det viktig å stimulere de små, mer enn de store. -
Med mitt forrige innlegg mener jeg ikke at det er forkastelig å lage mainstream-filmer, eller at alle dokumentarfilmer skal være utstyrt med samfunnskritiske torner. Bare at det virker som om store deler er preget av en servil kremmerånd som borger for det motsatte.
Og med dette så forslår jeg at Skofteland og Motlys selges til SF og at de tar seg av alle dokumentarskapning utover.
Jeg er helt enig med Hilde Skofteland og Sigve Endresen.Begge to mye proffesionelle dokumentarskabere.Der er FOR mange små selskaber i Norge, som desværre ikke har den professionelle standard, der kræves nu- for at få sin dokumentarfilm ud til publikum og til festivaler. Dokumentarfilm som man gribes af og ikke bare glemmer- når man har slaukket for TV. Der er absoulutpotentiale i Norge til stærke dok-film.
Ser poengene men savner en klarere definisjon av små og store aktører.
En hjelp til at dokumentarbransjen ikke skal fungere på et litt halvamatørisk vis er kanskje at vi begynner å takke nei til tilskudd som ikke er høye nok. Jeg skal selv prøve å stå i mot neste gang og ikke produsere filmen bare fordi jeg liker prosjektet, som jeg til nå stort sett har gjort.
Jan Dalchow
Muligens liten aktør men med store ambisjoner
Jeg mener ikke at alle aktører nødvendigvis må være store. Noen er små og solide, som deg, Jan, og bør satses på. Men, om jeg kan få si det, det er jo ikke jobben som dokfilmprodusent du lever av, er det?
«It`s not just the idea, its the making of it».
Det viktigste er at det må finnes noe kontinuitet i miljøet, og da må det gjøres prioriteringer innenfor ressursene. (Dermed er det ikke sagt at det ikke er viktig med rekrutering også). Slik det er nå, er alle skadelidende, store eller små, nye eller gamle.
Konsekvensen av situasjonen slik den er i dag er at vi får filmskapere som gjør en eller to filmer før de forsvinner fra dokumentarbransjen. Det går bra når man er ung og idealistisk. En kan klare seg på lite penger og brenner så sterkt for prosjektet at man er villig til å gå gjennom den tunge prosessen det er å jobbe med underfinansierte prosjekter og lite ressurser. Men når man blir eldre er det mange som forsvinner ut av bransjen fordi det er vanskelig å få det til å gå rundt. Dette er en bransje med mange idealister, og det har TV-kanalene og NFI utnyttet til det fulle. De har vært bortskjemt med at mange har vært villige til å strekke seg langt for lite penger. Det er viktig at vi har idealistiske filmskapere som brenner for det de gjør, men man må også kunne leve av det. Hvis vi skal få en profesjonell og levedyktig dokumentarbransje i Norge, så må vi bygge på noe mer enn idealisme.
Bodil: Takk for komplementet.
Eilert: Visste ikke at SF var så store på dokumentar?
Jeg tror det er viktig med mange små aktører. De store vil lett finne sin måte eller sin nisje. Mange små vil spre ytringene og letter føre til det mangfoldet vi bør etterstrebve. Men da må også senderselskaper og andre visningsansvarlige være med på leken.
Mye av problemet ligger i TVkanalenes manglende vilje til å satse på dokumentarfilm. Vi i Medieoperatørene vant 5 priser i Grimstad for dokumentarfilmer i fjor, men vegrer oss for å sette i gang nye dokumentarfilmer for TV – vi sliter for mye med å fullfinansere de produksjonene vi er i gang med. Min erfaringe er at filmer som vekker stor interesse andre steder – som feks «Human» av Thomas Østbye . som vant tre priser i Grimstad og nå turnerer internationale festivaler – er ikke NRK engang interesert i å vise. De er heller ikke interssert i hans neste film – som både NFI, Fritt Ord og FFLB er inne i. Jeg opplever en komersialisering av tv-kanalene som utelukker orginale og nyskapende filmer. Og de betaler også altfor dårlig for filmer som de vil ha og vise i «prime-time» – for hundretusener av seere.
Ja, dette er viktig. NRK opptrer som om de var en reklamefinansiert kanal. Det har de gjort siden de beynte å bruke rating som evalueringsmetode for programkvalitet. Det er et svik mot den ytringsfiheten de er satt til å forvalte og som lisensavgiften burde være en garanti for. I denne saken har produsentforeningen vært en feig og rævdiltende hund. De burde stått sammen og tatt en konfrontasjon overfor senderselskapene generelt og NRK spesielt. Det tror jeg fortsatt kan være mulig.
Takk Hilde, oppfattet deg vel egentlig dit, og er enig i at NFI og TV-kanalene bør satse seriøst og mye på noen større selskaper men samtidig ikke utelukke et par knipper mindre aktører (jeg er gjerne med i den siste klubben så lenge jeg har noe å by på) – og selvfølgelig sørge for substansiell finansiering i begge tilfeller. Litt pose og sekk der, men stor pose og liten sekk.
Jeg tror klart på at ideen om å holde i gang en kontinuerlig produksjon hos noen av dere større selskap vil være kjernen i en god plan for å profesjonalisere dokumentarbransjen yterligere. Det blir desto viktigere at de fremtidig store dokumentarprodusentene ikke forflates på samme måte som hoveddelen av media for øvrig – men holder ut, og også fortsetter å tørre ta tak i de mindre «kommerse» produksjonene. Også må det selvfølgelig alltid finnes en vei inn for nye.
Forøvrig har du helt rett i at jeg ikke lever av dokumentarprodusent-jobben. Jeg har aldri tatt sjansen og har heller valgt å sponse min egen doku-drift ved å prostituere meg for reklame- og underholdningsprodusentene ( se http://www.voiceover.no/ ), og har vel foreløpig kommet til at det er lettere å hente det meste av lønna derfra fremfor å tyne det ut av de underfinansierte prosjektene, i så fall til ulempe for kvaliteten på resultatet. Men om jeg noen gang hadde blitt støttet med 70-80% ville jeg klart valgt å hente mer av lønna mi fra filmproduksjonene fremfor å oppfordre publikum til å spise deilige sprø løkringer hos McDonalds (der røk den kunden, det blir tre dager mindre i klippen Halvorsen).
KriStine: Jeg er så hjertens enig med deg. Pinlig at NRK ikke kjøper Østbyes filmer.
Denne diskusjonen burde dreie seg om prinsipielle forhold , ikke egosentriske løsninger med innlagte linker.
E n holdningskampanje er det vi trenger, en diskusjon om holdninger. Helt enig med Endresen:
– Det er en generell innstilling at dokumentarbransjen skal fungere på et litt halvamatørisk vis. Det er et holdningsproblem. Vi kan ikke bare kritisere NFI og TV-kanalene for dette, vi må også se på oss selv som jobber med dokumentar. Det er et stort potensiale i det norske dokumentarmiljøet, men bransjen må bygges opp over tid og vi må ha en plan.
Det amatørmessige bør skrelles bort i en kvalitetsmessig utvelgelse. Men utvelgelsen er ofte ikke kvalitetsmessig. Mange amatørmessige og rølpete dokementarer passerer utvelgelsesfilteret, nettopp fordi rating er helt eller delvis synonymt med kvalitet hos TV-kanalene. En forandring på dette kan bare gjennomføres ved at kvalitet handler om håndverk og fortellerevne, ikke hvor kult og salgsvennlig det er. Det kan bare presses fram av Filmforbundet og Produsentforeningen. Det er klart at de store selskapene vil at mest mulig av pengestømmen skal tilflyte dem. Men det er ingen garanti for høy kvalitet. Tvert om, de vet hvordan de best mulig kan smyge inn under dynen til NRK. Folk som Erling Borgen og Karoline Frogner og medieoperatørene er små produsenter som vanskelig lar seg lefle med. Det er slike som er viktige for en bransje som har blitt altfor servil overfor hånden de spiser av.
De større selskapene må for all del ikke få monopol på å lage dokumentarfilmer. Da vil omfanget av dokumentarer bli betydelig mindre og ikke minst vil det resultere i en eksplosjon av arbeidsledige dyktige produksjonsfolk i Norge. Man får en dokumentarist-elite som bestemmer hva folk skal få se og kommersielle hensyn går foran kvaliteten.
Dette er en slags omvendt Robin Hood-ideologi fra Skofteland og Endresen. Ta fra de små og gi til de store. Et kynisk utspill fra produsenter som vil ha hele kaka for seg selv.
Det tror jeg er en riktig analyse, Geir. Nå er ikke jeg så opptatt av sysselsettings politikken i denne problemstillingen. Derimot er jeg opptatt av at dokumentarmiljøet er mangfoldig, har presisjon, uavhengighet og kontinuitet, også de små. Alle har ikke livets rett, og slik bør det være. Vi kan godt like å tro at det eksisterer uavhengighet for dokumentarfilmen , men det er en illusjon man må være både blind og døv for ikke å registrere. Sendeselskapene burde fått langt strengere konsesjonsbetingelser. I dag drives det oppdrett av markedsliberale bløtdyr innen norsk film og fjernsynsmiljø.
Jeg tror imidlertid ikke vi vil få en dokumentarist-elite hvis Skofteland og Endresen får det som de vil. Derimot vil de glatteste og mest tilpassningsdyktige finne sin plass under deres kapper. Her kan de med relativt gode budsjetter få lage salgbare og ikke for støtende dokumentarfilmer for et allerede mediesøvnig norsk folk. Det er lenge siden dokumentarsjangeren var dreide seg om dokumentarfilm alene. Oppdragsfilm, spekulative halvdramaer og plump dyneløfting skjuler også sin sanne identitet under dokumentarbegrepet for tiden.
Hvordan skal man avgjøre hva som er en stor eller liten produsent? Skal det gå på antall ansatte, produksjon eller omsetning? Legger man antall ansatte til grunn er mitt produksjonsselskap, Siivet AS, en liten produsent. Ser man på antalle produksjoner i løpet av de siste 15 årene, vil vi være en av de større.
Dersom vi skulle sitte igjen kun med noen få større produsenter i Norge, ville mangfoldet av filmer bli borte. Jeg tør påsta at ingen av produksjonene Siivet AS har gjort i forhold til samisk, kvensk og russisk virkelighet, ville blitt realisert gjennom en annen produsent. Den norske medievirkeligheten har derfor også behov for de «marginale» og utenom «mainstream» røstene.
Men jeg forstår også problemene til de som vil satse på dokumentarfilmproduksjon på større og mer kontinuerlig basis. Mine egne erfaringer gjennom å ha levd av dette (forsøkt å leve av dette) i snart 20 år, viser at det ikke er enkelt med dagens vilkår. Det blir mange kneiker å bestige, og utallige økonomiske brannslukninger for å overleve. Dette tar altfor mye krefter, kreativitet og tid fra det vesentligste, nemlig å utvkle gode filmer.
En mulig løsning kunne være å adoptere den ordningen samiske forlag har. Etter å ha gjennomført 10 utgivelser, kan de søke på årlige grunntilskudd innenfor forskjellige områder. Tildelingene baseres på det/de siste års utgivelse(r). Dette gir de store aktørene en viss økonomi i bunnen. Samtidig er det åpent for alle og enhver å søke om prosjektstøtte til enkeltugivelser. Dermed sikrer man både noen tyngre aktører og beholder muligheten for mangfold. Kanskje man her kan finne ideer/inspirasjon til en ordning for dokumentarfilmprodusenter?
Jeg vil vurdere ditt selskap som et lite selskap. At man er flink til å utnytte kapasiteten til å lage fler og forhåpningsvis gode dokumentarfilmer er en av fordelene med små selskaper om de også tar vare på sin uavhengige integritet.
Men å basere støtte ordninger på antall tidligere produksjoner uavhengig av kvalitet, vil nettopp gjøre de stor større og heve terskelen betraktelig for unge eller nyetablerte produsenter.
Kast ikke barnet ut med badevannet!
Økning av kvalitett i dokumentarfilmproduskjon må ikke skje på bekostning av mangfold. Jeg skriver mer om dette i en artikel i RUSHOPRINT her:
http://www.rushprint.no/2009/9/storrelse-og-mangfold
Joda, Siivet AS er en liten produsent. Det oppdaget jeg blant annet da jeg leste de nye regnskapsforskriftene. «Alle bilag skal attesteres og anvises. Samme person kan ikke anvise og attestere bilag». Hva gjør så jeg som bare er en enkelt person? Betale en person godt for å bruke en time på å sette sin signatur på bilagene? Det godtar ikke revisoren min. Vel, det ordnet seg, det gis dispensasjon for slike som meg.
Men det forteller også at systemene i allerede i dag i utgangspunktet er lagt opp for de store. Når man lager nye forskrifter fungerer de på stadig nye områder utelukkende for små produsenter, produksjoner på minoritetsspråk, produksjoner i andre land enn EØS land og Sveits o.s.v. Skal jeg som en liten produsent for eksempel få støtte til en produksjon på kvensk (et språk anerkjent av norske myndigheter) om kvenenes søskenfolk i Russland, må jeg ha tre forskjellige dispensasjoner fra gjeldenede regelverk. Jeg får selvsagt disse dispensasjonene, men dette sender samtidig ut signaler om hvem, hva og hvor som er viktige.
Det man må streve imot er den slappe men kanskje lukerative holdningen; at alle tallen og hele medielogikken søker mot et minste felles multiplum. Det som er bra for flest, er best!
De store selskapene har vist liten eller ingen interesse i å motarbeide denne logikken. Derfor er det viktig å stimulere de små, mer enn de store.
Med mitt forrige innlegg mener jeg ikke at det er forkastelig å lage mainstream-filmer, eller at alle dokumentarfilmer skal være utstyrt med samfunnskritiske torner. Bare at det virker som om store deler er preget av en servil kremmerånd som borger for det motsatte.