Takk for meg?

Hvis det er Moelvenbrakke-prinsippet som skal gjelde – billigst mulig og så fort som mulig – har filmbransjen valgt en kortsiktig og farlig vei, mener filmarbeider Terje Lind Bjørsvik i dette innlegget.

 

Jeg ble hanket inn i rekvisittfaget på Rimi på Majorstua i 1994; Jeg jobbet med å komme inn på manuslinjer på fornemme filmskoler i utlandet, var luta lei av vakter på Gaustad, og takket begjærlig ja til å lage sketsjer med KLM på NRK i stedet. Jeg var fanget – i det som må være et av de mest fascinerende arbeidsmiljøene som er å oppdrive. Stadig større prosjekter, stadig mer ansvar, faglige utfordringer som det ikke finnes ferdige løsninger på, og kicket av å få det til å fungere. Reising, festing, lange dager, lange netter, verdens gærneste og hyggeligste mennesker; og ikke så verst betalt heller, om man bare sto på. Det var reklamens gullalder, med åpne budsjetter og kokk på settet; folk åpnet hjemmene og firma åpnet lagrene sine for å få være med. Det ble flere filmer, flere dramaserier, og veien opp var ofte kort om man sto på, var fleksibel og hadde riktig holdning.

LOVEN VEST FOR PECOS
Norsk filmproduksjon er ekstremsport, sier de gamle revene; det er unntakstilstand, og norsk lov gjelder ikke. Vi er imidlertid ikke i 80-åra lenger; produksjonsvolumet har økt, og budsjettene og glamouren har dalt proporsjonalt. Og de som har holdt på en stund og kan faget synes det er greit å kunne få betalt for det de kan best, og samtidig være tilgjengelig for familie og et liv utenfor jobben.  Filmarbeidere jobber hardt og tjener godt, sier produsentene. Ja, noen gjør det. En stund. Noen fagsjefer går fra jobb til jobb, de leverer gang etter gang uten å klage, setter sine egne takster, og tjener godt.  De kan takke diskret nei til de råtne prosjektene.  De får de fem – seks filmene i året som har realistiske budsjetter. De har rullebladet i orden, og kan overlate møkkajobbene til andre. Men de er ikke mange, og de varer ikke lenge. Jeg hadde sikkert gjort det samme om jeg hadde vært i den posisjonen, for solidaritet har aldri vært et tema i bransjen. Sier du nei til en dårlig kontrakt så sier en annen ja, og plutselig vet mange produsenter at du er ”vanskelig”. Men er du velsignet med en produksjonsledelse som ser det som sin jobb, og har verktøyene for å legge alt til rette for at du skal kunne gjøre jobben din på et forsvarlig vis, så er det en fantastisk jobb, og du takker gladelig ja, selv til lange økter når de er planlagt, godt begrunnet, og tarifflønnet.

ADJØ KVALITET!
Noen opererer imidlertid med en etikk som minner mer om de grå bransjer, og det er kanskje litt uheldig når 90 prosent av husholdningspengene kommer fra kulturbudsjettet. Enkelte av de norske filmmanusene er knapt middels interessante, og noen barne- og ungdomsfilmer trenger knapt nok plot på høyde med en resirkulert `Halvsju´-dramatisering og en plakatstjerne i en birolle for å komme i produksjon. De skal først og fremst fylle en politisk kvote, og er penger i kassen for produsenten. Her er det Moelvenbrakke-prinsippet som gjelder; akkurat nok, billigst mulig, og så fort som mulig.  For å lage en slik film trenger man ikke kunstnere. Man trenger en innpisker, noen håndverkere, sjauere, Wannabe’s, og en erfaren fotograf. Du kan godt være filmkunstner, ha yrkesstolthet, arbeidsetikk og selvrespekt, men ikke la det komme i veien for jobben. Finn noen under deg som du kan tyne, så tar du æren om det går bra, og så har du en å skvise når det skjærer seg.
Dette gjelder imidlertid også noen av de gode filmene; kvalitetsmanus som formes til filmkunst av entusiastiske talentfulle debutanter på marginale budsjetter. Budsjetter som styres av produsenter som verken har penger, kunnskap, tid eller rom til å gi fagsjefene det som skal til for å gjøre jobben ordentlig, eller pondus til å begrense de kreative kreftene innenfor det faktiske budsjettet.   Staben er lojal til filmen – de leverer høyest sannsynlig allikevel, mot alle odds, og tar diskret ekstrakostnaden selv, i en eller annen form.

TALKIN’ TO ME?
En av de største feilene en kan begå i bransjen er å si fra i etterkant om hva en synes ikke fungerte optimalt; konstruktiv kritikk, og selvkritikk – en oppsummering for å lære av erfaringer og feil.  Paven er mer åpen for kritikk enn en gjennomsnittlig norsk filmprodusent. Selvkritikk blir derimot lakonisk tatt i mot, avregnet mot sluttoppgjøret, og fritt distribuert videre. Derfor er det ofte med en bismak jeg bivåner produsenter som smilende står på en eller annen festivalscene og takker seg selv og sine for filmpriser som jeg vet har kostet kolleger både jobben, helsa og selvrespekten; Filmer som vel så gjerne ble gode på grunn av staben, og på tross av produksjonen, og som aldri ville hatt mulighet til å bli realisert på en slik måte i en organisert og profesjonell bedriftskultur. Jeg jubler heller ikke når genrefilmer når publikum i hundretusener, og produsentene holder hoff i Cannes, når jeg vet at flere av de som lagde filmen ikke fikk ordentlig betalt, eller gikk sykemeldt på NAVs minstesatser i månedsvis etter opptaksslutt.

NO COUNTRY FOR OLD MEN
De som ikke har andre bein å stå på er ferdige når de er femti; de har vært selvstendige for å tekkes produsentene, så de har ikke opparbeidet seg NAV-rettigheter, de er utslitte, og ikke attraktive for arbeidsmarkedet. Mange har heller ikke alt for mye formell utdanning å bygge videre eller falle tilbake på. Jeg kjenner kjempedyktige filmarbeidere som har passert 40 og som ikke får nok jobbtlibud. Nå sitter de med et enkeltmannsforetak som er insolvent, og minimalt med trygderettigheter fordi de har `vært grei´ og levert faktura. Filmarbeidere er ikke tjent med et system der de må jobbe langt utover Arbeidsmiljølovens grenser for å klare en anstendig årsinntekt, som gjør dem til minstepensjonister når de har passert 45, når helsa skranter og telefonen blir taus. Typiske plager for voksne filmarbeidere er skjelett-, sene og muskelslitasje, kroniske urinveis- og mage/tarmlidelser, og posttraumatiske stress-symptomer. Hvor kult er det?

DE ANDRES LIV
Locations, rekvisitter og kostymer kommer ikke som lagervarer med mål, vekt, prisliste og bestillingstid. Vi er avhengig av verden utenfor, og jeg har brukt mange år med redelighet og hektoliter med god vin og sprit for å bygge opp mitt kontaktnett, slik at jeg kan realisere lange rekvisittlister med små budsjetter. Nå skal produsentene også helst ha betalt for å bruke ting foran kamera, og mange har ofte utnyttet det at ”film er kult” for å få ting og tjenester gratis. Alt fra samlere til markedssjefer blir dårlig behandlet, og de vil ikke ha mer med `film´ eller `TV´ å gjøre; de klarer seg uten oss. Dette oppleves ofte pinlig og ydmykende, det raserer mitt viktigste verktøy, og jeg føler stadig oftere at jeg gjør en tullejobb.  

 

Jeg hører også stadig oftere fra lysmestere, lydsjefer og andre fagsjefer; det er ikke tid og penger til å gjøre jobben skikkelig; man sitter ikke på premiéren og er stolt av hva man har fått til. Når du i tillegg aldri får oppsummert en jobb som har vært livet ditt i tre måneder, og du ikke vet når du blir oppringt neste gang eller hvilke vilkår du blir tilbudt – da er det ikke verdt det. Det er mange – også av de som står øverst på ringelista – som nå teller på knappene.  Human Resources er blitt et nøkkelbegrep i de fleste seriøse bransjer, men ikke i vår. En fagsjef, tilsvarende mellomleder i den siviliserte verden,  er vanligvis på topp når hun eller han er midt i livet, både inntekts- og karrieremessig. Man har en balanse mellom praktisk og faglig / kunstnerisk erfaring, naturlig autoritet til å lede faggruppen, til å stille de riktige spørsmålene, vurdere tid og budsjett. Man har også pondus til å stille de nødvendige krav til produksjonsledelsen, og behøver ikke å bevise sin egnethet hele tiden. Vi har bare ikke et system som tar vare på nestorer. Alt for mange produsenter teller penger fra film til film, og deler du skrytet du får etter en god jobb med assistenten din, så er det han eller hun som får neste jobb; de er billigere, jobber døgnet rundt, klager ikke, og de har ditt kontaktnett. De vet bare ikke hvor viktig det er å pleie det.

Jeg har gjort feil, og jeg har gjort riktig gode jobber, ofte samtidig som jeg har spart produksjoner for hundretusener. Men, altfor ofte har jeg troklet sammen dårlig forarbeid etter beste evne, eller lappet sammen produksjoner som i utgangspunktet ikke har hengt på greip, og det har jeg gjort ganske så bra. Det var jeg som valgte å bli i filmbransjen i troen på at det ville bli mer orden på sakene etter hvert. Det ser det imidlertid ikke ut til at det blir med det første, og jeg er glad for at jeg kommer fra det med både helsa og selvrespekten sånn noenlunde i behold. Ikke bare det; Jeg har opparbeidet en Hands-on kompetanse som er verdt noe ute i det ordentlige samfunnet.

 

GOD DAG, SOLIDARITET?
Det har vært vanskelig å danne en effektiv fagforening; Miljøet har vært for lite og for sammenvevd, lukket og ”eksklusivt”. Det er ikke mer enn drøyt to år siden en lineproducer høylytt utbasunerte for meg at Filmforbundet i det hele var noe ordentlig dritt, og baktalte forskjellige filmarbeidere vilkårlig i hytt og pine. Vedkommende ekskluderer stadig filmarbeidere fra oppdrag med ubegrunnet baksnakk, men får selv nye jobber. Vi har regissører som er kjent for å gjøre livet surt for enkelte faggrupper; det er akseptert, og litt `kult´.  Heldigvis har den store veksten i bransjen og skoleringen av produsenter fått mange til å innse at en viss regulering av bransjen ikke bare er av det onde, og filmarbeidere har skjønt at solidaritet hjulpet av digital kommunikasjon kan være et godt verktøy for å luke ut råtne kontrakter og underbudsrunder på urimelige pakker.  Ikke minst ser det ut til at NFI med den store lommeboka kanskje begynner å sjekke at handleposen faktisk inneholder det som sto på lista, og at kvitteringen stemmer med det som ble med hjem.  

FRYKTEN ER MITT VÅPEN?
Mange er redd for at om man løfter på teppet og avdekker snusket offentlig så vil det skade bransjen. Men det er ikke slik lenger at det er snusket og mangelen på spilleregler som er drivkraften i bransjen vår. Tvert i mot; Vi har så mange flinke folk både foran og bak kamera, og vi skaper så mye genuint samfunnsinnhold ut av den lille brøkdelen av statsbudsjettet (i forhold til andre gjennomsubsidierte næringer som landbruk, industri m.m.) som vi tildeles, at vi har alt å tjene på at vi får en regulert bransje der aktørene er beskyttet av norsk lov, der man stiller reelle krav til alle involverte, evaluerer prosjekter, lærer av feil, og gir cred der den hører hjemme, slik at det går å bygge opp en yrkeskarriere og en kunnskapsbase man kan leve videre på når man ikke lenger er den som er høy(t) og lavt på settet. Bransjen lever ikke på grunn av, men på tross av cowboyen i oss (både produsenter og filmarbeidere – for all del, de fleste av oss har vel litt av det). Vi lever i det temmede vesten, ikke det ville.

IT’S A WRAP!
Så da ser det vel ikke så mørkt ut heller, om bare ikke filmarbeiderne lar seg lure til å tro at de jobber i en krigssone, når de stort sett opererer innenfor ring 3, og når filmmiljøet tar til seg at man kan bruke både arbeidstilsyn, riksrevisjon og sunt folkevett for å forme en bærekraftig bransje der folk kan ha en tøff og utfordrende, men trygg jobb til de er 50, minst.  Produsentforeningen og Filmforbundet har mye kontakt, og stort sett en god dialog; vi lager tross alt filmene sammen. Vi trenger medlemmer som står bak, er engasjerte, men også konsekvente, og villige til å gi slipp på enkelte cowboy-privilegier for å finne varige løsninger vi kan leve med i gode og onde dager…
Jeg har hus og familie, og jeg har et liv å leve, så jeg må i hvert fall sørge for å få meg en ordentlig jobb før det er for sent. Jeg hadde en fin produksjon i høst, og jeg kjenner flere reklameprodusenter som jeg gjerne jobber mer for, men de er ikke mange nok. De ”gamle” revene er fortsatt der ute og produserer under unntakstilstand, og så lenge vi ikke har et system som ansvarliggjør produsenter og stab for den jobben de gjør, så kommer prisen til å fortsette å være for høy på sikt for mange uunnværlige kolleger. Jeg har vært sta og insistert på å levere skattekort. Det har kostet meg noen jobber, men nå har jeg både NAV-rettigheter og pensjonspoeng, og jeg har begynt på omskolering. Jeg hadde tenkt å fortsette å jobbe en del parallelt med deltidsstudiene, men når NRK trengte noen til å si noe om bransjen så var det absolutt ingen som turte. Alle, også jeg, tok det som en selvfølge at den som stikker hodet frem er ute av bransjen. Hvis dette er kriteriene, så vil jo ikke jeg ha jobben heller. Da takker jeg pent for meg. Om det ikke stemmer, så er jeg fortsatt ledig, til tarifflønn, om noen trenger en erfaren scenograf/rekvisitør/location-scout utover året.

Av Terje Lind Bjørsvik, filmarbeider.
 

3 kommentarer til Takk for meg?

  1. Etter at jeg leste ditt innlegg ble jeg både glad og lei meg. Glad fordi du på en mesterlig måte skildrer fakta i bransjen vår. Trist fordi det du beskriver er fakta.

    Du er herved mitt forbilde i bransjen.

    Mvh
    Ann-Kristin Haugen
    Rekvisitør & Dekormaler

  2. Hurra for deg som våger å si det som så mange av oss har tenkt lenge. Du har helt rett i det aller meste her, det er slik mange filmarbeidere opplever virkeligheten i bransjen.

    Hilsen en filmarbeider som har takket for seg.
    Hanne-Live Andersen, Dekoratør

  3. Det er desverre veldig sandt det du skriver så godt her Terje.Jeg er en af de gamle reve,45 år i bransjen,så jeg «tør» svare dig.Mange fantastiske kolleger,mange fine jobber (ca 100 spillefilm)men udviklingen med 12-14 timmers job og «trylle» for ingen penge,den er ikke morsom.Tak for at du skrev dette og lykke til videre.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Takk for meg?

Hvis det er Moelvenbrakke-prinsippet som skal gjelde – billigst mulig og så fort som mulig – har filmbransjen valgt en kortsiktig og farlig vei, mener filmarbeider Terje Lind Bjørsvik i dette innlegget.

 

Jeg ble hanket inn i rekvisittfaget på Rimi på Majorstua i 1994; Jeg jobbet med å komme inn på manuslinjer på fornemme filmskoler i utlandet, var luta lei av vakter på Gaustad, og takket begjærlig ja til å lage sketsjer med KLM på NRK i stedet. Jeg var fanget – i det som må være et av de mest fascinerende arbeidsmiljøene som er å oppdrive. Stadig større prosjekter, stadig mer ansvar, faglige utfordringer som det ikke finnes ferdige løsninger på, og kicket av å få det til å fungere. Reising, festing, lange dager, lange netter, verdens gærneste og hyggeligste mennesker; og ikke så verst betalt heller, om man bare sto på. Det var reklamens gullalder, med åpne budsjetter og kokk på settet; folk åpnet hjemmene og firma åpnet lagrene sine for å få være med. Det ble flere filmer, flere dramaserier, og veien opp var ofte kort om man sto på, var fleksibel og hadde riktig holdning.

LOVEN VEST FOR PECOS
Norsk filmproduksjon er ekstremsport, sier de gamle revene; det er unntakstilstand, og norsk lov gjelder ikke. Vi er imidlertid ikke i 80-åra lenger; produksjonsvolumet har økt, og budsjettene og glamouren har dalt proporsjonalt. Og de som har holdt på en stund og kan faget synes det er greit å kunne få betalt for det de kan best, og samtidig være tilgjengelig for familie og et liv utenfor jobben.  Filmarbeidere jobber hardt og tjener godt, sier produsentene. Ja, noen gjør det. En stund. Noen fagsjefer går fra jobb til jobb, de leverer gang etter gang uten å klage, setter sine egne takster, og tjener godt.  De kan takke diskret nei til de råtne prosjektene.  De får de fem – seks filmene i året som har realistiske budsjetter. De har rullebladet i orden, og kan overlate møkkajobbene til andre. Men de er ikke mange, og de varer ikke lenge. Jeg hadde sikkert gjort det samme om jeg hadde vært i den posisjonen, for solidaritet har aldri vært et tema i bransjen. Sier du nei til en dårlig kontrakt så sier en annen ja, og plutselig vet mange produsenter at du er ”vanskelig”. Men er du velsignet med en produksjonsledelse som ser det som sin jobb, og har verktøyene for å legge alt til rette for at du skal kunne gjøre jobben din på et forsvarlig vis, så er det en fantastisk jobb, og du takker gladelig ja, selv til lange økter når de er planlagt, godt begrunnet, og tarifflønnet.

ADJØ KVALITET!
Noen opererer imidlertid med en etikk som minner mer om de grå bransjer, og det er kanskje litt uheldig når 90 prosent av husholdningspengene kommer fra kulturbudsjettet. Enkelte av de norske filmmanusene er knapt middels interessante, og noen barne- og ungdomsfilmer trenger knapt nok plot på høyde med en resirkulert `Halvsju´-dramatisering og en plakatstjerne i en birolle for å komme i produksjon. De skal først og fremst fylle en politisk kvote, og er penger i kassen for produsenten. Her er det Moelvenbrakke-prinsippet som gjelder; akkurat nok, billigst mulig, og så fort som mulig.  For å lage en slik film trenger man ikke kunstnere. Man trenger en innpisker, noen håndverkere, sjauere, Wannabe’s, og en erfaren fotograf. Du kan godt være filmkunstner, ha yrkesstolthet, arbeidsetikk og selvrespekt, men ikke la det komme i veien for jobben. Finn noen under deg som du kan tyne, så tar du æren om det går bra, og så har du en å skvise når det skjærer seg.
Dette gjelder imidlertid også noen av de gode filmene; kvalitetsmanus som formes til filmkunst av entusiastiske talentfulle debutanter på marginale budsjetter. Budsjetter som styres av produsenter som verken har penger, kunnskap, tid eller rom til å gi fagsjefene det som skal til for å gjøre jobben ordentlig, eller pondus til å begrense de kreative kreftene innenfor det faktiske budsjettet.   Staben er lojal til filmen – de leverer høyest sannsynlig allikevel, mot alle odds, og tar diskret ekstrakostnaden selv, i en eller annen form.

TALKIN’ TO ME?
En av de største feilene en kan begå i bransjen er å si fra i etterkant om hva en synes ikke fungerte optimalt; konstruktiv kritikk, og selvkritikk – en oppsummering for å lære av erfaringer og feil.  Paven er mer åpen for kritikk enn en gjennomsnittlig norsk filmprodusent. Selvkritikk blir derimot lakonisk tatt i mot, avregnet mot sluttoppgjøret, og fritt distribuert videre. Derfor er det ofte med en bismak jeg bivåner produsenter som smilende står på en eller annen festivalscene og takker seg selv og sine for filmpriser som jeg vet har kostet kolleger både jobben, helsa og selvrespekten; Filmer som vel så gjerne ble gode på grunn av staben, og på tross av produksjonen, og som aldri ville hatt mulighet til å bli realisert på en slik måte i en organisert og profesjonell bedriftskultur. Jeg jubler heller ikke når genrefilmer når publikum i hundretusener, og produsentene holder hoff i Cannes, når jeg vet at flere av de som lagde filmen ikke fikk ordentlig betalt, eller gikk sykemeldt på NAVs minstesatser i månedsvis etter opptaksslutt.

NO COUNTRY FOR OLD MEN
De som ikke har andre bein å stå på er ferdige når de er femti; de har vært selvstendige for å tekkes produsentene, så de har ikke opparbeidet seg NAV-rettigheter, de er utslitte, og ikke attraktive for arbeidsmarkedet. Mange har heller ikke alt for mye formell utdanning å bygge videre eller falle tilbake på. Jeg kjenner kjempedyktige filmarbeidere som har passert 40 og som ikke får nok jobbtlibud. Nå sitter de med et enkeltmannsforetak som er insolvent, og minimalt med trygderettigheter fordi de har `vært grei´ og levert faktura. Filmarbeidere er ikke tjent med et system der de må jobbe langt utover Arbeidsmiljølovens grenser for å klare en anstendig årsinntekt, som gjør dem til minstepensjonister når de har passert 45, når helsa skranter og telefonen blir taus. Typiske plager for voksne filmarbeidere er skjelett-, sene og muskelslitasje, kroniske urinveis- og mage/tarmlidelser, og posttraumatiske stress-symptomer. Hvor kult er det?

DE ANDRES LIV
Locations, rekvisitter og kostymer kommer ikke som lagervarer med mål, vekt, prisliste og bestillingstid. Vi er avhengig av verden utenfor, og jeg har brukt mange år med redelighet og hektoliter med god vin og sprit for å bygge opp mitt kontaktnett, slik at jeg kan realisere lange rekvisittlister med små budsjetter. Nå skal produsentene også helst ha betalt for å bruke ting foran kamera, og mange har ofte utnyttet det at ”film er kult” for å få ting og tjenester gratis. Alt fra samlere til markedssjefer blir dårlig behandlet, og de vil ikke ha mer med `film´ eller `TV´ å gjøre; de klarer seg uten oss. Dette oppleves ofte pinlig og ydmykende, det raserer mitt viktigste verktøy, og jeg føler stadig oftere at jeg gjør en tullejobb.  

 

Jeg hører også stadig oftere fra lysmestere, lydsjefer og andre fagsjefer; det er ikke tid og penger til å gjøre jobben skikkelig; man sitter ikke på premiéren og er stolt av hva man har fått til. Når du i tillegg aldri får oppsummert en jobb som har vært livet ditt i tre måneder, og du ikke vet når du blir oppringt neste gang eller hvilke vilkår du blir tilbudt – da er det ikke verdt det. Det er mange – også av de som står øverst på ringelista – som nå teller på knappene.  Human Resources er blitt et nøkkelbegrep i de fleste seriøse bransjer, men ikke i vår. En fagsjef, tilsvarende mellomleder i den siviliserte verden,  er vanligvis på topp når hun eller han er midt i livet, både inntekts- og karrieremessig. Man har en balanse mellom praktisk og faglig / kunstnerisk erfaring, naturlig autoritet til å lede faggruppen, til å stille de riktige spørsmålene, vurdere tid og budsjett. Man har også pondus til å stille de nødvendige krav til produksjonsledelsen, og behøver ikke å bevise sin egnethet hele tiden. Vi har bare ikke et system som tar vare på nestorer. Alt for mange produsenter teller penger fra film til film, og deler du skrytet du får etter en god jobb med assistenten din, så er det han eller hun som får neste jobb; de er billigere, jobber døgnet rundt, klager ikke, og de har ditt kontaktnett. De vet bare ikke hvor viktig det er å pleie det.

Jeg har gjort feil, og jeg har gjort riktig gode jobber, ofte samtidig som jeg har spart produksjoner for hundretusener. Men, altfor ofte har jeg troklet sammen dårlig forarbeid etter beste evne, eller lappet sammen produksjoner som i utgangspunktet ikke har hengt på greip, og det har jeg gjort ganske så bra. Det var jeg som valgte å bli i filmbransjen i troen på at det ville bli mer orden på sakene etter hvert. Det ser det imidlertid ikke ut til at det blir med det første, og jeg er glad for at jeg kommer fra det med både helsa og selvrespekten sånn noenlunde i behold. Ikke bare det; Jeg har opparbeidet en Hands-on kompetanse som er verdt noe ute i det ordentlige samfunnet.

 

GOD DAG, SOLIDARITET?
Det har vært vanskelig å danne en effektiv fagforening; Miljøet har vært for lite og for sammenvevd, lukket og ”eksklusivt”. Det er ikke mer enn drøyt to år siden en lineproducer høylytt utbasunerte for meg at Filmforbundet i det hele var noe ordentlig dritt, og baktalte forskjellige filmarbeidere vilkårlig i hytt og pine. Vedkommende ekskluderer stadig filmarbeidere fra oppdrag med ubegrunnet baksnakk, men får selv nye jobber. Vi har regissører som er kjent for å gjøre livet surt for enkelte faggrupper; det er akseptert, og litt `kult´.  Heldigvis har den store veksten i bransjen og skoleringen av produsenter fått mange til å innse at en viss regulering av bransjen ikke bare er av det onde, og filmarbeidere har skjønt at solidaritet hjulpet av digital kommunikasjon kan være et godt verktøy for å luke ut råtne kontrakter og underbudsrunder på urimelige pakker.  Ikke minst ser det ut til at NFI med den store lommeboka kanskje begynner å sjekke at handleposen faktisk inneholder det som sto på lista, og at kvitteringen stemmer med det som ble med hjem.  

FRYKTEN ER MITT VÅPEN?
Mange er redd for at om man løfter på teppet og avdekker snusket offentlig så vil det skade bransjen. Men det er ikke slik lenger at det er snusket og mangelen på spilleregler som er drivkraften i bransjen vår. Tvert i mot; Vi har så mange flinke folk både foran og bak kamera, og vi skaper så mye genuint samfunnsinnhold ut av den lille brøkdelen av statsbudsjettet (i forhold til andre gjennomsubsidierte næringer som landbruk, industri m.m.) som vi tildeles, at vi har alt å tjene på at vi får en regulert bransje der aktørene er beskyttet av norsk lov, der man stiller reelle krav til alle involverte, evaluerer prosjekter, lærer av feil, og gir cred der den hører hjemme, slik at det går å bygge opp en yrkeskarriere og en kunnskapsbase man kan leve videre på når man ikke lenger er den som er høy(t) og lavt på settet. Bransjen lever ikke på grunn av, men på tross av cowboyen i oss (både produsenter og filmarbeidere – for all del, de fleste av oss har vel litt av det). Vi lever i det temmede vesten, ikke det ville.

IT’S A WRAP!
Så da ser det vel ikke så mørkt ut heller, om bare ikke filmarbeiderne lar seg lure til å tro at de jobber i en krigssone, når de stort sett opererer innenfor ring 3, og når filmmiljøet tar til seg at man kan bruke både arbeidstilsyn, riksrevisjon og sunt folkevett for å forme en bærekraftig bransje der folk kan ha en tøff og utfordrende, men trygg jobb til de er 50, minst.  Produsentforeningen og Filmforbundet har mye kontakt, og stort sett en god dialog; vi lager tross alt filmene sammen. Vi trenger medlemmer som står bak, er engasjerte, men også konsekvente, og villige til å gi slipp på enkelte cowboy-privilegier for å finne varige løsninger vi kan leve med i gode og onde dager…
Jeg har hus og familie, og jeg har et liv å leve, så jeg må i hvert fall sørge for å få meg en ordentlig jobb før det er for sent. Jeg hadde en fin produksjon i høst, og jeg kjenner flere reklameprodusenter som jeg gjerne jobber mer for, men de er ikke mange nok. De ”gamle” revene er fortsatt der ute og produserer under unntakstilstand, og så lenge vi ikke har et system som ansvarliggjør produsenter og stab for den jobben de gjør, så kommer prisen til å fortsette å være for høy på sikt for mange uunnværlige kolleger. Jeg har vært sta og insistert på å levere skattekort. Det har kostet meg noen jobber, men nå har jeg både NAV-rettigheter og pensjonspoeng, og jeg har begynt på omskolering. Jeg hadde tenkt å fortsette å jobbe en del parallelt med deltidsstudiene, men når NRK trengte noen til å si noe om bransjen så var det absolutt ingen som turte. Alle, også jeg, tok det som en selvfølge at den som stikker hodet frem er ute av bransjen. Hvis dette er kriteriene, så vil jo ikke jeg ha jobben heller. Da takker jeg pent for meg. Om det ikke stemmer, så er jeg fortsatt ledig, til tarifflønn, om noen trenger en erfaren scenograf/rekvisitør/location-scout utover året.

Av Terje Lind Bjørsvik, filmarbeider.
 

3 Responses to Takk for meg?

  1. Etter at jeg leste ditt innlegg ble jeg både glad og lei meg. Glad fordi du på en mesterlig måte skildrer fakta i bransjen vår. Trist fordi det du beskriver er fakta.

    Du er herved mitt forbilde i bransjen.

    Mvh
    Ann-Kristin Haugen
    Rekvisitør & Dekormaler

  2. Hurra for deg som våger å si det som så mange av oss har tenkt lenge. Du har helt rett i det aller meste her, det er slik mange filmarbeidere opplever virkeligheten i bransjen.

    Hilsen en filmarbeider som har takket for seg.
    Hanne-Live Andersen, Dekoratør

  3. Det er desverre veldig sandt det du skriver så godt her Terje.Jeg er en af de gamle reve,45 år i bransjen,så jeg «tør» svare dig.Mange fantastiske kolleger,mange fine jobber (ca 100 spillefilm)men udviklingen med 12-14 timmers job og «trylle» for ingen penge,den er ikke morsom.Tak for at du skrev dette og lykke til videre.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY