Når det gjelder overgangen fra det å jobbe for seg selv og styre alt selv – til å gå inn i et større produksjonsapparat, kan det være interessant å se til Sverige. Her blir filmer som Jesper Ganslandts Farvel Falkenberg (2007) og Apan (2009), Henrik Hellströms Man tänker sitt (2009) samt Ruben Östlunds De Ufrivillige (2008) og Gitarmongo (2004) definert som svært interessante filmer av flere enn nestoren Roy Andersson. Faktisk så interessante at de kan være med på å ta den svenske filmen enda et skritt videre. Felles for nettopp disse filmene er at de utforsker et terreng som til nå har ligget litt skjult mellom fiksjonen og dokumentaren.  I dette landskapet jobber Ruben Östlund (f. 1974) med sin tredje spillefilm, Play, som ferdigstilles våren 2011. I denne filmen tar han utgangspunkt i en rekke faktiske hendelser fra Göteborg, hvor unge guttegjenger raner andre guttegjenger. Etter omfattende research, samtaler med politi, offer, ranere, psykologer og foreldre, gjenskaper Östlund elementer av de faktiske hendelsene – i en ny fiktiv ramme. Han tar utgangspunkt i gjengmentaliteten og de faktiske hendelsene og bruker disse til å si noe mer allment om hvordan vi som mennesker har vanskelig for å gjøre opprør i en setting hvor det allerede er definert hvem som er offer og hvem som har kontroll. Rent konseptuelt trekker Östlund paralleller til andre verdenskrig og bruker eksempler på hvordan en enkelt nazist kunne føre store grupper med jøder gjennom gatene – på vei til henrettelse. Til tross for at jødene helt klart var overtallige, og til tross for at de måtte skjønne hva som var i ferd med å skje, gjorde de ikke opprør. Vi er så redde for kaos at vi innretter oss. Vi tør ikke gjøre opprør. Hvorfor er det slik, spør Östlund.
 
Östlund blir feiret som en interessant, ung regissør, og vant gullbjørnen for beste kortfilm under årets Berlinale for Hendelse vid bank (vises under kortfilmfestivalen i Grimstad). Med De Ufrivillige mottok han også prestisjetunge priser som beste manus under Stockholm Filmfestival, beste regi i Miami og Geneva filmfestival og beste film under Brussel filmfestival. Filmene bidrar ikke bare til noe som kan defineres som nytt i forhold til dramaturgien og bildespråket – de forteller også fra sin egen samtid og bærer preg av å være skapt av en regissør med klare idéer, en klar vilje og et klart uttrykk.
     

– Jeg var ikke noen cineast da jeg søkte på filmskolen. Snarere var jeg nok mer interessert i ski enn film, forteller regissøren som i starten laget filmer fra skimiljøet på egenhånd hvor han alene hadde kontroll over samtlige funksjoner. Her var han sjef fra start til slutt. Og litt etter litt bygget han opp selvtillit nok til etter hvert å håndtere større og større produksjoner. Han hadde ikke selv planlagt at han skulle lage spillefilm. Det fikk han hjelp til. Nå har han endatil definert sin egen metode for hvordan han vil jobbe – basert på gammel erfaring.

– Man skal ikke ha et mål om å lage en god FILM, sier Ruben Östlund. I stedet for å benytte seg av den tradisjonelle produksjonsmodellen, hvor man på forhånd har definert hvilken rekkefølge man skal gjøre arbeidet, mener han at man i stedet må la selve filmens idé styre prosessen. På den måten må man være åpen for at ulike filmer lages på forskjellige måter.

    – Første filmen jeg gjorde, var med Kalle Boman (f. 1943) som produsent. Han har vært helt avgjørende for at jeg begynte å jobbe med spillefilm. Kalle viste meg at man kan arbeide på akkurat den måten man vil – også når man søker om penger til større produksjoner. Før jeg møtte Kalle trodde jeg at man måtte gå igjennom prosessen på den tradisjonelle måten, ved først å skrive ferdig manus og så videre. Jeg var ikke så interessert i det. Kalle sørget i stedet for at vi fikk de nødvendige kontaktene slik at vi fikk produsert Gitarmongo, basert på noen opptak jeg hadde, sier han.

Östlund er kritisk til at det tar så lang tid fra man får en idé til man faktisk produserer den. Han viser til at man i dag har et helt annet produksjonsutstyr tilgjengelig som gjør at man kan jobbe mye raskere. Det må man utnytte fordelene av, og da må tilskuddsordningene åpne opp for disse nye mulighetene. Östlund er ikke negativ til det å skrive et manus og selve manusprosessen, men han er kritisk til at man bruker så mye tid og penger på dette.
    

– Det kan fort gå 3-4 år mens man jobber med et manus, og hvis det ikke blir noe av prosjektet, er både penger og energi bortkastet, sier han. Med klar skepsis til den store tiltroen man har til manuskriptet som verktøy, synes han det er feil at man bruker manuset til å vurdere potensialet til en film.  
     

– Hva man skriver er ikke nødvendigvis avgjørende for hva som blir en god film. Filmens potensial ligger i det unike ved idéen, ikke i det skrevne manuset.

Östlund har vært med på å starte Plattform Produktion.  
     

– Her er grunntanken at vi gjennom produksjonen skal ta vare på hva som er unikt ved selve idéen. Vi vil skape et produksjonsapparat hvor vi lar idéen styre produksjonen for slik å beholde det unike når langfilmen er ferdig. Plattform Produktion har ingen ferdige produksjonsmaler som de mater idéene inn. Hver film blir til på sin særpregede måte. Östlund er lei av den klassiske dialogbaserte filmen og han mener at den anglosaksiske dramaturgien har gjort at filmene har begynt å repetere seg selv.  
     

– Filmene begynner å referere til seg selv i et internt filmunivers. Det blir sjargong ut av det. Og dette er noe man kan se i flere kunstarter enn bare innen filmen. Han viser til at filmene blir likere av å bli produsert på den sammen måten. Man mister egenarten. Når Östlund lager film, bruker han i stedet apparatet rundt seg som verktøy. Han diskuterer med produsenten, de ansvarlige for casting og så videre, for å finne ut av hvordan man på best mulig måte kan uttrykke selve filmens idé.
     

– I stedet for å snakke om hva som skaper en god FILM, snakker vi om hvordan vi kan få frem hva som er bra med idéen på best mulig måte, sier Ruben. Han mener at om man klarer å gjennomføre filmen på denne måten, så blir den faktisk også interessant ut over at den er en film. På den måten refererer den til noe annet utenfor seg selv, den refererer ikke bare til filmens univers, men til selve samfunnet.

Se Östlunds prisbelønte kortfilm  Scen nr: 6882 ur mitt liv fra 2005: