Erik Ildahls innlegg i Rushprint før påske om alternativt scenario for VIP er et tankeeksperiment om framtidens manusordning.  Hans redegjørelse for dagens ordning baserer seg imidlertid på fordommer og utdaterte holdninger, og i sitt innlegg viser han nedslående liten innsikt i arbeidsrollen som konsulent. Det er oppsiktsvekkende at et medlem av filminstituttets styre gir offentlig utrykk for mistillit til ansatte i egen bedrift, og uttalelsene står såpass i kontrast til Norsk filminstitutts egen strategi at de må kommenteres.

Norsk filminstitutt er et forvaltningsorgan for statens kulturpolitikk.  Formål og saksbehandling er regulert i forskrifter og det årlige tilskuddsbrev.  Internt i NFI er det Utviklings- og produksjonsavdelingen(UPA) som har det utøvende ansvaret for at tilskuddsmidlene forvaltes i tråd med forskriftene.  UPA arbeider for å ha kompetanse og tillit til både å foreta og stimulere de valgene som gir best resultat i forhold til målsettingen, innenfor de rammene som er satt i lover og forskrifter.  I dette ligger at de vurderinger og prioriteringer som blir gjort av våre konsulenter skal være i forhold til overordnede mål.  

Det stilles store krav til konsulentenes faglige kompetanse, erfaring og integritet.  Mens en filmprodusent står fritt til å velge prosjekter ut fra helt egne subjektive preferanser (interesseområder, økonomisk potensial, personlige relasjoner etc), skal en konsulent prioritere prosjekter etter en helhetlig vurdering, hvor originalitet, kvalitet og ikke minst kunstnerisk ambisjon og evne til gjennomføring er blant de sentrale elementene. 

Utgangspunktet for vurderingen vil alltid være søkerens egen målsetting for prosjektet, og i søknadsbehandlingen vil NFI først og fremst gjøre en vurdering av prosjektets potensial til å nå sine egne ambisjoner.  Dette gjelder for manusutvikling, prosjektutvikling og produksjonstilskudd.

Konsulentene har ikke repertoaransvar, og konsulentens personlige interessefelt er derfor ikke et element i vurderingen av prosjekter.  NFI skal ikke være produsent, og i vår strategi er vi svært oppmerksomme på vår rolle som forvaltere av statlige midler.  Vi er selvfølgelig klar over konsulentrollens ansvar og utfordringer, og ikke minst hvordan konsulentenes respons kan oppfattes av den enkelte søker og av bransjen. 

Vi bruker mye tid på å styrke kompetansen omkring det særegne ved konsulentrollen, og hvordan man både skal stimulere og prioritere – uten å aktivt forme prosjektet.   Det er i høyeste grad vår målsetting at søkeren selv styrer prosessen, samtidig som vårt ansvar tilsier at vi må stille krav til rammer og resultater.

I tråd med denne strategien har vi for eksempel innenfor manuskriptordningen de siste årene redusert antallet formelle møtepunkter mellom konsulent og forfatter, og i stedet gitt større beløp per runde.  Tilskudd til utvikling av en første versjon av manus ligger nå normalt mellom 140 000 og 230 000 kroner.  I tillegg dekker vi kostnader til ekstern dramaturg om man ønsker dette.  

Manuskriptutviklingsordningen innvilger årlig i underkant av 30% av søknadene (for øvrig med en kjønnsfordeling 48,4% kvinner og 51,6% menn). Å skille et svært lovende prosjekt fra et lite lovende prosjekt er ikke vanskelig.  Refuserte søkere til manuskriptordningen kan imidlertid trøste seg med at når det søker over 200 forfattere – hvorav mer enn halvparten er godt etablerte – står valget oftere mellom lovende og mer lovende.  Det en vanskelig rolle å være den som skal gjøre nødvendige prioriteringer innenfor gitte rammer, på samme måte som det selvfølgelig er vanskelig å være den som ikke blir prioritert.  Ildahl har helt misforstått når han hentyder at konsulentene ser som sin jobb å stanse prosjekter.  Vi har stor respekt for alle som byr på seg selv som forfattere, og vi er glade hver gang noen lykkes med å få prosjektene helt fram til lerretet – med eller uten tilskudd fra NFI.

Ildahls konkrete forslag om endringer har elementer som er interessante – og som for så vidt er diskutert tidligere.   En ordning hvor alle forfattere skal få et automatisk tilskudd virker imidlertid urealistisk innenfor dagens rammer.  Jeg diskuterer gjerne forbedringer, men mener at vi i utgangspunktet har er en meget god manuskriptordning for norske filmskapere.  Jeg er også glad for at vi har svært kompetente og erfarne fagfolk som har tatt ansvar i den utsatte rolle som konsulent.

Ivar Køhn, avdelingsdirektør NFI, utvikling og produksjon.