Mens den mest ihuga David Lynch-fansen fra kino bruker blogsfæren til å fortvile over at det har gått over 4 år siden Inland Empire, er David Lynch i ferd med å tråkke helt andre spor på web. I tillegg til hans arbeid med den kommende barnefilmen Snootworld, kaffe-industri, transcendental meditasjon og daglige video-værmeldinger, har han med stort engasjement kastet seg inn den nye mediehverdagen. Men han er likevel ingen tilhenger av å se kinofilm på mobilen:   
     

”Hvis du spiller av denne filmen på en mobiltelefon, vil du aldri – i løpet av en trillion år – kunne oppleve selve filmen. Du tror kanskje du har opplevd den. Men du er lurt. Og det er veldig trist. Du tror du har sett en film på den forbanna telefonen din! Skjerp deg, sier David Lynch på spesialutgaven av Inland Empire.”
    

Film, skal i følge herr Lynch konsumeres i et så mørkt rom og på et så stort lerret som mulig. Samtidig lar han ikke muligheten til å leke seg med alternative formater i andre kanaler gå fra seg. Han er en pionér på web, har hatt stor suksess med å jobbe parallelt for tv og kino, og er tidlig ute med å teste nye digitale løsninger. Allerede i 2002 laget han Rabbits og Dumbland, som ble sluppet eksklusivt på den medlemsbaserte hjemmesiden hans. I tillegg har han i flere år praktisert hva de største internasjonale nettavisene først nå har begynt å få selvtillit til å gjøre, nemlig å ta betalt for innhold som publiseres utelukkende på nett.  I mange år har fansen til Lynch betalt månedlige beløp for å få tilgang til hjemmesiden hans. Og nå har han endatil bestemt at siden har nok medlemmer. Tilgangen til nettstedet er lukket. Hvilke andre innholdsleverandører på web kan skilte med det?

20.000 AMERIKANSKE MIL
David Lynch Interview Project er herr Lynch sitt ferskeste prosjekt på web. Enn så lenge er denne nettsiden åpen og gratis for alle. Her tråkker han løypa videre i noe av det samme sporet som han pløyet i The Straight Story. I løpet av 70 dager krysset et filmteam, med regissør Austin Lynch og Jason S. i spissen, USA på jakt etter den amerikanske folkesjela. 124 forbipasserende ble stoppet og intervjuet, og det hele er blitt klippet til 121 små filmsnutter på 3-5 minutter hver.

Flere av karakterene vi møter er både skakkere og mer utrolige enn Lynch sine egne kultfigurer. Dette er ekte mennesker, presentert på en ærlig måte. Den eksentriske Lynch har snudd kamera mot tilfeldige forbipasserende på gata – og funnet en amerikansk virkelighet som på mange måter er mer surrealistisk enn hans egne filmer. Som produsent har David Lynch hver tredje dag i snart et helt år, presentert et nytt intervju på den etter hvert svært så rikholdige websiden. 1. juni lanseres aller siste episode i denne erkeamerikanske road movie med en humoristisk, realistisk Lynch-duo bak spakene.

GENUIN HVERDAGSFILOSOFI
Serien består av episoder som er alt fra tre til fem minutter lange. Filmteamet har spurt menneskene de har møtt på sin vei enkle spørsmål som: ”Hvordan vil du beskrive deg selv?”, ”Hva var drømmene dine da du var liten?”, ”Hva er viktigst for deg?” og ”Hvordan ønsker du å bli husket?”. Antall oppfølgingsspørsmål har variert i ulik grad, avhengig av hvilke historier som blir servert. Her møter vi det dansende ekteparet Jack & Doris som har vært gift i 53 år, elsker å kle seg i like klær og har fått sin egen dansefestival. Vi blir kjent med Tommie Holiday som venter på å få møte kjæresten sin igjen, men først skal han bare sone ferdig straffen han fikk etter at han hjalp henne med å drepe eksen. Og vi hører Grace Wick fortelle fra et langt liv, som hun oppsummerer med at kirken og familien er det som er viktigst for henne.

Samtlige intervjuobjekter svarer med forbløffende oppriktighet, og om hverdagsfilosofien ikke alltid er like dyp, oppleves den som genuin og erfart. Som tilskuere får vi et sjeldent innblikk i noe som kjennes ekte. Dessuten er de små filmene laget med godt håndverk. Det gjør at de skiller seg ut på en positiv måte fra de fleste andre filmer som presenteres på web. Dette er ikke brukergenerert innhold. Dette er filmer laget for nettet av profesjonelle.  Dessuten er det satt inn i et brukergrensesnitt hvor aktive bidrag, kommentarer og nye linker fra seerne gjør at prosjektet faktisk har en varighet på et helt år. Det eksisterer ikke bare i avsluttede episoder hver tredje dag, men har et potensiale for å utspille seg fra minutt til minutt gjennom hele året.

PUBLIKUMS DELTAKELSE?
Både den eldre og yngre Lynch har bakgrunn fra billedkunstmiljøet, noe som gjør det naturlig å se anstrøk av performance i lengden på Interview Project, og dets uttalte ønske om å kommunisere med publikum. Yoko Ono er en av de best kjente kunstnerne som jobber innen denne tradisjonen. Til hennes oppsetning av Ibsens Et Dukkehjem på Henie Onstad Kunstsenter i 1991, laget hun beskrivelsene for scenerommet, kulissene og rekvisittene. I tillegg skrev hun instruksjonene for publikum. Den første uken skulle de plassere speil på scenen, den andre uken kunne de legge igjen lapper med ønsker og den tredje uken kunne de legge igjen blomster. Samspillet mellom publikum og kunstner var et bærende element i forestillingen. Til tross for at kunstneren definerte rammene for verket, lot hun det være opp til publikum å fullføre det. Uten deres deltagelse, intet fullstendig verk. Til forskjell fra Yoko Ono, som satte publikums deltagelse i sentrum for sitt verk, oppleves publikums deltagelse i Interview Project som haleheng. Og hvor publikumsdeltagelsen i Et Dukkehjem var fysisk, strever Interview Project med å finne tilsvarende gode digitale løsninger. Dette er også prosjektets største svakhet. Mens opptakene presenteres på en mer enn overbevisende måte, kommer kommentarene fra publikum flere år etter at opptakene er gjort. De eksisterer ikke i samme tid – og intervjuobjektene selv glimrer med sitt fravær i diskusjonsforaene.

Interview Project sender meldinger på Twitter og Facebook med oppfordringer om å diskutere selve episodene. Prosjektet har til og med satt opp en egen blogg – utelukkende med tanke på denne typen diskusjon. Å diskutere meningen til en film, er noe Lynch senior setter svært høyt. Han er ikke tilhenger av at en filmskaper skal bidra til tolkninger av sin egen film. Snarere vil ha heller at man skal diskutere innholdet med venner. Ifølge Lynch vil konklusjonene man kommer frem til på denne måten være gyldige. Mens innholdet i kinofilmene til Lynch diskuteres villig vekk, både på nettet og andre steder, skjer ikke det samme med snuttene fra Interview Project. Det er en del liv på Facebook, men selve diskusjonsbloggen er så og si død. Seerne diskuterer innholdet i filmene i liten grad.

AVLEGGERNES EGET LIV
Men ser man nærmere på fansens linker på Facebook, finner man linker til lignende prosjekter som etter inspirasjon fra Interview Project nå lages mange steder rundt omkring i verden. For mens innholdet i filmene kanskje ikke er så mye å diskutere, fenger prosjektet i seg selv som form og idé. Det er en menneskelighet og realisme i dette som er lett å bli fascinert av. Slik er idéene til de to generasjonene Lynch i ferd med å spre seg på nettet, noe som allerede har gitt en underskog av lignende grasrotprosjekter skapt av alt fra kunstskoleelever til ivrige bloggere og små produksjonsselskaper. På denne måten har prosjektet tatt en vending som tydeligvis ikke var planlagt i utgangspunktet. Det fortsetter å utspille seg over store deler av verden i regi av helt andre mennesker, uten noen som helst slags forhåndsvis definerte rammer. Og selv om ikke de nye prosjektene som dukker opp i kjølvannet av Interview Project nødvendigvis er kvalitativt veldig gode, eksemplifiserer denne entusiastiske anarkistiske deltagelsen en vilje og evne til nyskapning og engasjement som er ett av prosjektets aller sterkeste sider. For selv om Dukkehjemmet til Yoko Ono inspirerte til flere nye verk i ettertid, gjorde selve visningsformen det umulig å vise de ulike prosjektene parallelt med hverandre. Her er det noe nytt som skjer med Interview Project. De nye prosjektene utspiller seg parallelt med at IP-episodene vises – kaotisk, ustrukturert og helt uavhengig av regien til Lynch.  

David Lynch Interview Project er nominert til beste web-dokumentar av Streamy Award 2010 – den første prisutdelingen som utelukkende gis til serier som er laget eksklusivt for web.