Hovedfokuset for årets Digital Storytelling er 3D, og i den sammenheng ble det holdt en paneldebatt med tittelen: Stereo 3D – fremtiden for den digitale kinoen eller bare nok en hype?

Panelet besto av Rolv Gjestland fra Film og Kino, manusforfatter og regissør Grethe Bøe, styreleder i Produsentforeningen og produsent i Filmkameratene Sveinung Golimo, 3D VFX-artist Theodor Groeneboom og kinosjef for Fredrikstad Kino Jørgen Søderberg Jansen. Avdelingsdirektør for Utviklings- og produksjonsavdelingen ved NFI, Ivar Køhn, ledet debatten.

– 3D-biten er en utfordring for bransjen fordi publikum etter hvert vil forvente å få se event-filmene i 3D. De må konkurrere med det beste fra Hollywood. Vi har et mindre marked og det er vanskeligere å forsvare ekstrakostnadene 3D innebærer, men skal vi konkurrere med de store blockbusterne må også den norske bransjen kunne levere 3D-filmer, mener Golimo.

Jørgen Søderberg Jansen er enig i at hvis utviklingen i Hollywood går i retning av at alt blir 3D, vil det bli vanskelig for norske 2D-filmer å konkurrere.

– Jeg tror nok den første norske 3D-filmen vil score høyt hos publikum på å være den første. Forutsatt at det er en god 3D-film og ikke et mageplask, det hadde vært veldig dumt. Så det er et stort ansvar, men også en stor mulighet å være førstemann, sier Jansen før han sniker litt Fredrikstad-patriotisme inn i debatten.

– Lange Flate Ballær 3D høres jo veldig flott ut.

Gjestland påpeker et annet problem i konkurransen med 3D-filmer, nemlig at det bare er de store salene i kinokompleksene som kan vise 3D.

– Når 3D-filmene kommer, okkuperer de dermed de store salene. Det betyr jo at norske filmer og andre 2D-filmer ikke får visningsmulighet i de store salene. Det er et problem vi ser nå, men som forhåpentligvis blir løst.

Groeneboom mener det er vanskelig å si om den norske bransjen bør kaste seg på 3D-bølgen.

– For å være ærlig tror jeg det er litt for tidlig å si. Jeg tror filmer som Alice in Wonderland og Clash of the Titans fortsatt rir på bølgen etter Avatar. Det er vanskelig å si om det er kommet for å bli ennå.

Fokuset på 3D-film så langt har vært veldig ensidig på de store effekt-filmene hvor norsk film ikke har en sjanse til å konkurrere mener Bøe. Men etter hvert vil det kanskje åpne seg muligheter for å prøve 3D i andre sjangere.

– Da jeg så Avatar tenkte jeg, er det sånn at mediet blir budskapet? Ender man med å spesialskrive filmene for formatet? Eller kan dette bli et format som alminneliggjøres? Jeg ble sittende og tenke, hvordan ville Tarkovskij eller Buñuel forholdt seg til denne muligheten? Ja, det er utrolig flott med de store blockbusterne, men kan det åpne nye muligheter for produksjoner som har et annet uttrykk? Det hadde vært utrolig kult å se en kunstfilm i 3D, at dette uttrykket også kan bli kimen av inspirasjon til filmskapere som ikke nødvendigvis sammenligner seg med Cameron.

Golimo mener et av problemene med 3D er at det er vanskelig å beregne hvor mye ekstra det koster. Det er veldig mange x-faktorer. Spesielt på live action film er det vanskelig å beregne hvor mye ekstra tid som går på sett og i etterarbeid og hvor mye de ekstra kostnadene til slutt blir.

– Det finnes altfor lite erfaring på dette, også internasjonalt. Foreløpig er det et stort spørsmål hvor mye ekstra det koster. Du må i hvert fall ha en dyp lommebok å grave i hvis ikke ting går som planlagt.

Filmkameratene har sett på mulighetene for å lage 3D-film og Golimo tror det er mange i bransjen, som ønsker å prøve seg på formatet. Men han understreker viktigheten av å se på det hele med en viss realisme.

– I forhold til 3D-animasjon har vi kommet godt på banen, og det samme med visuelle effekter. Men det er klart at det er noen som har gått foran. Man har lært seg noe om hva som skal til, og så finner man de smarte løsningene, som gjør at vi kan få det til innenfor de rammene vi har i vår bransje. Det blir det samme med 3D. Man må la noen andre gå foran og svi av noen hundre millioner dollar først, så blir det lettere for oss å finne de løsningene som gjør at vi kan forsvare å lage 3D-film i Norge.

Bøe mener det hadde vært en god mulighet for de som ønsker å gjøre 3D om de i første omgang fikk midler til å gjøre noen kortfilmer for å teste formatet.

– Jeg skjønner at terskelen er høy for produsenter for å gjøre en spillefilm. Også regissører er nervøse for å gi seg i kast med en stor spillefilm innen et format som er så nytt for oss. Men om det hadde vært mulig å få midler til å utvikle miljøet gjennom å gjøre kortere prosjekter først, hadde det vært en god løsning. Man må bygge kompetanse gjennom praksis. Det er jo sånn med en hver ny teknologi, det er spennende i teorien, men det er først når man får gjort det i praksis at man ser hva mulighetene og begrensningene er, sier Bøe.

Hun mener det kan være en god strategi for de norske støtteordningene å bygge opp under miljøet i Norge innen 3D slik at kompetanse og teknologi innen 3D kan bli en norsk eksportvare

– Det man ser med Peter Jackson og Ringenes Herre, er at han bygde et kjempestort VFX-miljø i New Zealand, som har blitt en eksportvare. Hvis det ble et press fra bransjen på dette, hvis man bestemmer seg for å investere i denne kompetansen slik at vi kan eksportere den i neste instans så kan det bli en næring i seg selv.

– Jeg tror det blir helt feil ende å starte i å bestemme seg for at nå skal vi bli ledende innen dette, sier Golimo.

– Vi må ha de prosjektene, som det er mulig å bryte de barrierene med. Det er der det starter. Vi må lage 3D fordi prosjektet trenger det, ikke bare fordi vi skal være først og best.