– Selve historien til filmen er fra Sørlandet, og de fleste involverte bor der. De fleste opptak er gjort på Sørlandet, mens cirka ti prosent er filmet i USA, forteller Odd Hynnekleiv, som har produsert Yohan – Barnevandrer som er en av de dyreste barnefilmene i norsk filmhistorie med et budsjett på 35 millioner kroner.

– I tillegg til støtte fra Filminstituttet og distributører og leverandører i Oslo og i London, har investorer lokalt vært en viktig finansieringskilde, både i form av direkte investerte penger og også i form av leverandør-kreditter. Vi har i tillegg hatt med oss regionens største bank, Sparebanken Sør, som en viktig lånegiver og bidragsyter. Vi var heldige å få filmen finansiert før finanskrisen. I dag er det nok betydelig tøffere å få til en slik finansiering. Stortinget har ønsket å få økt privat filmfinansiering, men forholdene må legges mer til rette dersom det skal være mulig.  Produsentforeningen har flere innspill på hvordan det skal være mulig. Disse støtter vi hundre prosent, og tror det er veien å gå dersom man skal kunne få inn seriøse investorer som tør å være med på filmprosjekter videre framover.
  

Hynnekleiv mener man må satse mer på regionene og lokale krefter.
 

– Det er jo blitt laget spillefilm i hele Norge mange ganger før, men som oftest da som en location-film med de fleste fra Oslo.  Det er ikke om å gjøre å lage en film bare med lokale folk, men å bruke de lokale og ha et samarbeid med tilreisende. Heller ikke i Oslo er det nok filmarbeidere – når det koker om sommeren og flere produksjoner blir spilt inn på samme tid.  Spesielt svensker og dansker og i økende grad tyskere har funnet veien til Oslo. Jeg har selv fått forespørsler om å tipse om utenlandske filmarbeidere når man ikke har funnet nok folk i Oslo. Oslo må nok også se på seg selv som en region.
 

– I hele verden er film blitt mer og mer internasjonal og tilpasset ulike locations.  Det er blitt mindre behov for sentrale studioer.  Mange av oss norske filmarbeidere har jo også jobbet i flere land, og har en vid bekjentskapskrets. Vi har hatt en kjernestab på rundt 20 fra Kristiansand, mens resten har vært leid inn utenfra. Ca. 20 prosent har vært utlendinger, som har tilført prosjektet høy profesjonalitet og beriket miljøet betydelig. Sørlandet er den region i Norge med størst eksport til utlandet, og i hundrevis av år har skipsfarten på Sørlandet bidratt til at internasjonal virksomhet regnes som helt naturlig.
  

Sørlandsregionen huser en rekke viktige institusjoner, som Kortfilmfestivalen i Grimstad og Barnefilmfestivalen i Kristiansand. I tillegg er Sørnorsk filmsenter etablert. Har man gode forutsetninger for å få til et godt og levedyktig spillefilmmiljø på Sørlandet?
  

– Her er mange talenter og små miljøer som er “liv laga”. Noen har et bein i Oslo og et bein på Sørlandet, og jeg sier til de unge som jeg kommer borti: Du behøver ikke bestemme deg for hvor du skal bo lenger, ikke hva slags karriere du skal ha heller, for resten av livet. Verden er blitt annerledes. Du kan bo flere steder – i hvert fall over tid,  og til og med i flere land – dersom man er fleksibel og villig til å reise, så kan man overleve på film i et lite marked, et lite miljø. Og så må man tenke slik: All suksess hos andre vil kunne smitte over – så vi må backe hverandre opp. Vårt hovedbidrag til filmmiljøet på Sørlandet er å inkludere unge, ivrige filminteresserte og gi dem en sjanse til å jobbe sammen med veletablerte, erfarne folk fra inn- og utland, avslutter produsenten.