Den siste uken har debatten gått om serien i Aftenposten (se linker nederst i saken). Forfatterne Tor Bomann-Larsen og Kjetil Bjørnstad kritiserer den fordi den omhandler et fiktivt kjærlighetsforhold mellom Prins Carl og hoffdame Tulle Carstensen. Seriens regissør Marit Moum Aune forsvarer serien med at denne typen endringer er vanlig i historisk drama. NRK kritiseres også for å ha vært uklare i sin presentasjon av serien. I forhåndsomtalen har serien både blitt fremstilt som fiksjon og som norgeshistorie.

– Problemet når man skal skrive historiske drama, er at man må gå inn å dikte for å skape liv i stoffet, sier Nils Gaup som har jobbet med historiske drama i Kautokeino-opprøret og Deadline: Torp.

– Folk går ikke på kino for å få en historie-forelesning. De går for å få en opplevelse. Historiske drama er dessuten langt dyrere enn andre produksjoner, så kravet til publikumstall er høyere. Man er nødt til å sørge for at historien fungerer som film. Man må dikte ellers blir det forferdelig kjedelig, men man må selvfølgelig forholde seg til de store historiske linjene.

 
Manusforfatter Siri Senje mener forfattere må være bevisst hvordan publikum bruker historiske drama.

– Historiske drama blir faktisk også brukt som kunnskapsformidling. De blir vist på skoler og foreldre tar med sine barn på kino for at de skal oppleve og lære noe om en annen tid. Som kunstnere kan vi ikke bare se bort fra denne virkeligheten, som vi dessuten har nytte av fordi slik bruk gir et betydelig tilskudd til vårt publikum.

Senje har selv skrevet om Henrik Ibsens liv i TV-serien En Udødelig Mann.

– Jeg går ut fra at man velger å ta tak i en historisk hendelse eller karakter fordi man ser utgangspunkt for et sterkt drama i denne. For å skape levende drama må man alltid dikte videre, for eksempel om hva som ble sagt og gjort bak lukkede dører. Det som får meg til å stusse her er at det ikke bare er diktet videre, men at en av bærebjelkene i det personlige dramaet er funnet opp. Når Marit Moum Aune sier at hvis de ikke hadde diktet om så hadde dette blitt kjedelig, stiller hun seg jo lagelig til for hugg. Hvorfor har de valgt dette historiske utgangspunktet hvis det er så kjedelig?

Stig Andersen er dokumentarfilmkonsulent i NFI og regissør av Roald Amundsen- dokumentaren Frosset Hjerte. Han er også kritisk til hvordan Harry og Charles behandler historien.

– Det er ingen som er motstander av at det brukes dramatiserende grep for å styrke fortellingen. Når man har en kjent historisk ramme er det heller ingenting i veien for å dikte videre inn i historien. Men man kan ikke gå på tvers av historiske fakta, og det er det som er gjort her. Harry og Charles skildrer et trekantdrama som aldri har funnet sted, og konstruerer et helt annet bakteppe for kongehusets opprettelse enn det er belegg for. Dette synes jeg skaper et betydelig etisk dilemma – ikke minst fordi kongehuset aldri vil kunne forsvare seg.

Andersen kritiserer også måten NRK har valgt å presentere serien.

– I forhåndsomtalen har det vært vektlagt autensitet i alt fra kostymer til scenografi. Jonas Cornell hevdes å ha skrevet på bakgrunn av å ha studert brevene mellom Prins Carl og Tulle Carstensen. Sannheten er vel snarere at Tor Bomann-Larsens biografi om Haakon og Maud har vært finlest, uten at han er kreditert. Det er videre bemerkelsesverdig at den historiske konsulenten som ble brukt i forbindelse med serien også tar avstand fra fremstillingen. Hele markedsføringen har skapt et bilde av et seriøst historisk drama. Når man da i serien leser opp brev som manusforfatteren selv har skrevet blir dette naturlig nok oppfattet som fakta av publikum.

Senje og Gaup er også enige i viktigheten av hvordan filmer og serier som blander fiksjon og fakta presenteres for publikum.

– Man kan tøye grensene langt slik Tarantino gjør i Inglourious Basterds. Men da må man være tydelig på at det er det man gjør, slik at publikum er med på det, sier Gaup.
 

– NRK har vært inkonsekvente i hvordan de har presentert serien. Jeg tror nok at den jevne seer etter alt som er kommet frem i debatten vil føle seg lurt, sier Senje

Senje legger til at dette er en debatt vi alltid kommer til å ha, men at kvaliteten på verket i stor grad avgjør hvor interessert publikum er i debatten.

– Hvis den kunstneriske kvaliteten på verket er høy nok blir denne typen debatt fort parkert. Dette ser vi for eksempel i mottagelsen av Knausgårds Min Kamp. Der kritikerne i stor grad skyver de etiske problemstillingene til side fordi de nærmest er bergtatt av selve diktningen. Det er ikke dermed sagt at man frigjør kunstneren for etisk ansvar. Men en kan jo spørre seg, når de først har diktet opp et trekantdrama, og historiske fakta ikke er viktige, hvorfor har de ikke diktet et trekantdrama som holder sterkere dramatisk?

Aftenposten: Sterk reaksjon på Harry og Charles

Aftenposten: – Dette er vanlig i drama

Aftenposten: Sannheten abdiserer

Aftenposten: NRK forsvarer kongefiksjon

Aftenposten: Riksrevisjonen