Tidligere i sommer kunne bransjeorganisasjonen Film & Kino melde at de har inngått såkalte VPF-avtaler med de fem store Hollywood-studioene (Disney, 20th Century Fox, Paramount Pictures, Universal Pictures og Warner Bros). VPF (Virtual Print Fee) er en avgift distributørene må betale ved oppsetning av film på kino i en tid fremover.

Digitaliseringen skal etter planen starte i fjerde kvartal i år. Jørgen Stensland er avdelingsdirektør i Film & Kino. Han kan ikke si nøyaktig hvordan fordelingsnøkkelen mellom kinoene og Hollywood-studioene kommer til å se ut.

– Det vet vi ikke før etter at anbudene er gjennomført og vi har kåret anbudsvinnerne i de 10 sonene.

Velger kinoene storfilmene?

Unnur Sande er kommunikasjonssjef i distributøren Arthaus. Hun mener de utallige seminarene og debattene om digitalisering foreløpig i svært liten grad har omhandlet innhold. Men hun har inntrykk av at VPF-modellen kan fungere for små distributører, i et slags kostnadsmessig status quo.

– De fleste norske kinoer har, så vidt meg bekjent, krav til mangfold og kvalitet innbakt i konsesjonsbetingelsene, så en revolusjonerende repertoarendring vil vi forhåpentligvis ikke se med det første. De store kinoene, som alltid har hatt tilgang på storfilmene, vil nok fortsette sin varierte repertoarpolitikk, men det er ikke vanskelig å forestille seg at mindre kinoer, når de får tilgang til premiere på flere større filmer, vil prioritere disse i større grad enn før.

Men kommer distributørene av amerikanske storfilmer virkelig til å tilby samtidig premiere til alle kinoer? Jørgen Stensland i Film & Kino mener at dette vil være opp til distributør og kinoer i fellesskap.

– Distributørene vil naturligvis fortsatt ha eierskap til sine egne titler, men vårt håp er at tilgang på flere titler for kinoene vil gjøre at de kan velge i noe større grad enn i dag. Vi har ønsket å avhjelpe dette ved å ha et tak på VPF-betalingene fra distributør. Når en film lanseres bredt, vil den bare betale for et visst antall kopier. Dette gjelder bare i avtaleperioden så lenge det digitale utstyret nedbetales.

Det er blant annet økonomisk støtte fra studioene som sikrer digitaliseringen. Men norske kinoer blir ikke forpliktet til å sette opp et visst antall filmer fra studioene, mener Stensland:

– Norske kinoer kommer fortsatt til å bestemme hvilke filmer de skal sette opp. Det blir heller ingen krav om å vise innhold av noen opprinnelse eller nasjonalitet.

Festivalenes betydning

Martha Otte er festival- og programsjef ved Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF). Hun er bekymret for kinotilbudet og understreker at den såkalte ”verdensfilmen” (forenklet betegnelse for alt annet enn Hollywod-filmen) ligger etter når det gjelder digitalisering.

– For hver 35mm-framviser som demonteres, blir sjansen mindre for å få sett disse filmene i overgangsperioden. Den norske kinobransjen tar det for gitt at resten av verden kommer etter, men det er ingen selvfølge. Man regner det også som en selvfølge at alle er enige om at det blir billigere for alle ledd på sikt, men det spørs hvor mange små distributører, små produsenter og små filmland som faller fra underveis. Hollywood er ikke med på å finansiere deres investeringer i nytt utstyr.

Norsk filmklubbforbund har advart om at digitaliseringen går på bekostning av kunstfilmene og skaper større rom for kommersielle filmer. Otte er enig. Hun mener Film & Kino burde sette av flere midler til digitaliseringen av verdensfilmen og klassikerne for å dempe effekten av overgangen.

– Jeg er overbevist om at denne ensidige prioriteringen av mainstreamfilmer på norske kinoer kommer til å slå tilbake i form av nedgang i det totale besøket på sikt – og det er, ironisk nok, akkurat det bransjen frykter mest. I 20 år har TIFFs programprofil vært basert på å trekke fram filmer som ikke har/ikke får norsk distribusjon. Festivalen oppsto på et tidspunkt da antall importerte filmer var på bunn i Norge, og utvalget var Hollywood-dominert. Nå kan utviklinga gå tilbake. Det er mulig festivalene greier å tette noen av hullene, men noen av de sentrale verdiene det særnorske kinosystemet er tuftet på kan gå tapt. Trusselen mot den alternative filmkulturen som filmklubbene representerer er heller ikke blitt tatt på alvor.

Et spørsmål om pris?

Tor Fosse er leder i distributøren Tour de Force og festivalleder i Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF). Han tror det i hovedsak kan bli enklere å drive filmfestivaler i Norge når kinoene er digitalisert. Men han er likevel bekymret.

– Det vil bli enklere å få tak i filmene, men det forutsetter at vi har edruelige forhandlere som ikke godtar høyere leiepriser. Det er dessverre flere festivaler som ikke kan forhandle og som betaler for mye. Det går ut over de andre som ikke har samme økonomiske evner og gode kontakter på den økonomiske påfyllsiden.
Stensland tror på sin side at digitaliseringen vil bedre kårene for smale filmer.

– Tatt i betraktning at det er svært få smale filmer som vises på kino i dag, tror jeg ikke at omleggingen vil føre til store forskjeller i så måte. Festivalene, som er de viktigste visningsvinduene for disse filmene, har fått stadig større tildelinger fra Film & Kino. Forhåpentligvis vil også smale filmer komme i flere kopier og dermed øke sjansen for at disse blir vist utenfor de store byene, som i all hovedsak er tilfelle i dag. Vi vil også se på støtteordningene våre for filmstøtte på kino og DVD, sier Fosse.

På sikt tror Jørgen Stensland at teknologien har en demokratiserende effekt.

– Det blir billigere å lage digitale kopier og lettere å distribuere dem. Jeg håper derfor det skal bli lettere å sette opp smalere filmer for kinosjefene. Deres roller som "redaktører" av innhold blir enda viktigere i fremtiden, og vi håper at gode kinosjefer vil balansere mellom populære filmer og smale filmer i større grad enn i dag.

Arkivene

Unnur Sande i Arthaus stiller spørsmålstegn ved filmarkivene.

– Det vil nødvendigvis komme en periode der store deler av arkivene (”bak-katalogene”) ikke er tilgjengelige digitalt. Dette er selvsagt et problem for oss. Norske kinoer er nemlig veldig flinke til å sette opp barnefilmer og skolekino-filmer som ikke er helt ferske. Hvem som skal ta ansvar for digitaliseringen av disse filmene er foreløpig et tema ingen snakker om.

Jørgen Stensland forteller at Film & Kino har anmodet kinoene om at de som har plass i maskinrommene, skal beholde maskiner for å kunne avhjelpe dette problemet.

– Når det gjelder hvem som skal ha ansvaret for å digitalisere tidligere utgitte filmer så er det naturlig at filmens eier gjør det dersom de ønsker å sette opp denne på kino. Film & Kino vil naturligvis se på støtteordningene sine etter omleggingen til digitalkino for å fortsatt kunne sikre en bred filmtilgang over hele landet, noe sannsynligvis også Arthaus i fortsettelsen vil nyte godt av, avslutter han.
 

LES OGSÅ: Film fra Sør satser digitalt

Frykter nedleggelse

Kinotilbud i fare

Nå kommer 3D-filmen