Eisenhower sa en gang: “What counts is not necessarily the size of the dog in the fight – it’s the size of the fight in the dog.”

Nå er det noen store, sårede dokumentarfilmselskaper der ute som blør, bjeffer og biter. Og de har fått sporet av ”den skyldige”: Det er de små selskapene.

"Det den norske dokumentarfilmen ikke trenger er 200 enkeltmannsforetak", sier Motlys-regissøren Rune Denstad Langlo.

Og Motlys legger ned sin dokumenterfilmproduksjon.

Corax Videoproduksjon i Bergen sier opp ansatte. Magne Hagen Sleire vil ikke ha mer penger til dokumentar! Han frykter at økt produksjonsstøtte til dokumentar vil øke antallet produksjonsselskaper som er enkeltmannnsforetak. Ifølge ham er enkeltmannsforetak ødeleggende for dokumentarfilmen.

Både Sleire, Langlo og tidligere dokumentarfilmkonsulent Bodil Cold-Ravnkilde mener at enkeltmansforetak ikke kan produsere kvalitetsdokumentar.

De store filmselskapene frykter altså for stor spredning av midler blant mange små. Selv om alt tyder på at de først og fremst tenker på egen økonomi, slår de på den store "kvalitets-trommen". Undertøy sitter nærmere kroppen enn slips. Men man virker finere og mer dannet når man snakker om slips (”kvalitet i norsk dokumentar”) og ikke om undertøy (egne økonomiske interesser).

På slagmarken der det lyder brøling og bjeffing, vil ingen høre om mangfold. Eller hører jeg et svak pip fra regjerings side? I punkt 12 av regjeringens "Kulturløftet" leser jeg følgende: ”Legge til rette for at kunst og kulturlivet gjenspeiler mangfoldet i det norske samfunnet …”

Er det bare tomme ord? Eller er det noen som er villig til å iverksette politikken?

“Det er ingen menneskerett å lage film” heter det gjerne i filmdebatten. Ytringsfriheten er en menneskerett.

Men er det en menneskerett å ha "kontinuitet"? I så fall kan man spørre: Hvorfor er det bare de store som har den retten?

Det er en gåte for meg hvorfor både filminstituttet og debattanter mener at småselskaper er "ødeleggende" for dokumentarfilmen, og "ikke kan ivareta profesjonalitet i bransjen". Kan man ikke produsere dokumentarfilm uten sekretær, kopimaskin på størrelse med et kjøleskap og kontor med neon-kaktus i gangen?

Større produksjonsselskaper har lokaler og administrasjon som enkeltmannsforetak ikke har, og de får mer støtte. Men de nekter å produsere en dokumentarfilm under 1 – 1,5 million kroner per femtiende minutt (se rushprint.no). Små selskaper kan på sin side fint produsere for 750 000, og kanskje helt ned til 400 000.

Men jeg oppfordrer ikke til underbudsjettering. For underbudsjetterte enkeltmansforetak har ofte ikke råd til å hente inn ekstern ekspertise. Og da blir de små selskapenes ”mangel på profesjonalisering” en selvoppfyllende profeti.

Filmskapernes kompetanse har økt, dels som følge av utviklingen innen filmutdanning i Norge, dels fordi nød lærer naken kvinne å spinne. Evner og kunnskap om budsjettering, planlegging, produksjonsledelse, opptak, lyd, regi og redigering kan faktisk samles hos en og samme person. Så det er mye "fight in the dog".

I dag står vi overfor en revolusjon i filmbransjen som ville fått Karl Marx til å hoppe i graven av fryd: Produksjonsmidlene er ført tilbake til folket! Med et HD-kamera og Final Cut Studio eller Avid på en laptop har filmmakeren utstyr som for bare noen tiår tilbake var umulig å skaffe for mindre enn millioner av kroner. John M. Jacobsen sa en gang på spøk til meg at en filmprodusent er en person som selv kan ingenting, men som kan betale de riktige menneskene til å gjøre jobben. Men det gjelder ikke de nye regissør/produsent-entusiastene. De kan mye selv.

Det er ikke politisk korrekt å diskriminere kvinner eller andre på grunn av etnisk eller nasjonal opprinnelse. Men det er helt greit å diskriminere på grunn av… størrelse?

Jeg kan ikke la være å tenke på en artikkel i Dagbladet om sammenblanding av roller i filmbransjen, hvor filmkonsulentene gikk fra produsentrollen til konsulentstilling for å gi støtte til sine kolleger. For så – etter en kort karantene – å gå tilbake til de samme selskapene.(”Norske filmprodusenter og konsulenter: Bytter stoler og penger” av Tinna Gudmundsdottir og Gunnar Sohlberg Hagen, 14. September 2006)

Det var "enklere og lettere" å gi støtte til de store. Hvorfor? Dagbladet kunne sikkert forklart det utifra sin sammenblandingsteori:”Hva er poenget for en konsulent å støtte en liten aktør? Da bygger man jo ikke personlige bånd som kan gi utslag senere i karrieren!”

Jeg velger å ikke følge Dagbladets tankegang. Jeg håper at det er plass for solidaritet og mangfold.

Piotr Kuzinski er dokumentarfilmskaper og regiutdannet ved det Statlige Film- Tv- og Teaterakademiet i Lodz, Polen. Hans filmografi inneholder blant annet kinofilmen Smilet i øyet.

Foto: NFI