Hvis den norske filmen skal nå de ambisiøse kunstneriske målene som er satt, må den slutte å imitere livet. Den må fortolke livet, skriver dramatiker Eirik Ildahl i dette innlegget.
Kunst eller troverdighet?
Og så den grønne mark — den var — ja! Herre gud!
Man ved hvordan en mark, når den er grøn, ser ud.
(Johan Hermann Wessel)
Alle trenger troverdighet. La det ikke herske noen tvil om det. De fleste beslutninger i livet er basert på tillit, ikke på sannsynlighetsberegninger. Enten man stemmer ved et valg eller gifter seg, handler det om troverdigheten til politikeren eller den fremtidige ektefellen – på sine respektive premisser.
Slik er det også når man vil leve seg inn i en film. At miljø og karakterer er troverdige – på genrens premisser – er viktig. En viktig grunn til den store framgangen for norske filmer de siste ti årene, er at publikum opplever virkelighetstegningen som troverdig.
Men er dette det eneste vi vil?
Vil vi ikke noe annet enn å kjenne oss igjen i den virkeligheten som avbildes på lerretet? Vil vi ikke noe annet enn å få bekreftet at verden er slik vi trodde den var? Er det kunstens rolle å sementere publikums virkelighetsforståelse?
Jeg mener at kunstens rolle er å utfordre vår virkelighetsforståelse. Troverdighet kan aldri være målet for en filmskaper, troverdighet er bare et virkemiddel. Ved å få publikum til å akseptere filmens miljø og karakterer – på den valgte genrens premisser – kan konfliktene brukes til å formidle noe utover seg selv. Noe utover gjenkjennelsen. Noe utover å pleie tilskuerens bortskjemte ego.
For å begrunne sin støtte til produksjon av norske filmer, har kulturmyndighetene definert detaljerte målsetninger, bl. a.:
– Vi skal ta 25 % av kinomarkedet
– Vi skal doble eksporten av norsk film og tv-drama
– Vi skal konkurrere om viktige internasjonale priser
Kan det virkelig la seg gjøre å hente hjem internasjonale priser og doble filmeksporten ved å produsere troverdige kopier av norsk virkelighet?
Max Manus er en troverdig imitasjon av en faktisk norsk virkelighet. Uten denne filmen ville vi vært betydelig lenger unna målet om å ta 25 % av hjemmemarkedet både i fjor og i år. Men interessen i utlandet er ikke så veldig stor, verken når det gjelder kunstneriske priser eller salg.
Den brysomme mannen, derimot, bidro kanskje ikke all verden til å øke markedsandelen her hjemme. Men få norske spillefilmer har vel høstet større internasjonal kunstnerisk anerkjennelse. Den brysomme mannen er ingen troverdig imitasjon av noen som helst faktisk norsk virkelighet.
Filmen gjør ikke en gang noe forsøk på å lage en troverdig kopi av verden omkring oss. Den fortolker i stedet norsk virkelighet, og utfordrer dermed vår virkelighetsforståelse.
Jeg mener det er på høy tid at vi slutter å sette likhetstegn mellom ”troverdighet” og ”naturalisme”. Alle andre kunstarter la denne tanken bak seg for over hundre år siden. Både malerkunsten, litteraturen og musikken har vært innom et utall forskjellige ”ismer” etter naturalismen. Til og med fotografiet. (”Et fotografi lyver alltid,” sier vi nå.) Men altså ikke den norske filmen. Som for hundre år siden hersker her idealet om naturalisme i form og innhold.
Hvis den norske filmen skal nå de ambisiøse kunstneriske målene som er satt, må den slutte å imitere livet. Den må fortolke livet. Og da er filmen pukka nødt til å være ”larger than life”. Lik det eller ikke, men det innebærer faktisk at filmen må være ”utroverdig”.
Kunsten begynner der troverdigheten slutter.
2 kommentarer til Kunst eller troverdighet?
Legg igjen en kommentar
Kunst eller troverdighet?
Hvis den norske filmen skal nå de ambisiøse kunstneriske målene som er satt, må den slutte å imitere livet. Den må fortolke livet, skriver dramatiker Eirik Ildahl i dette innlegget.
Og så den grønne mark — den var — ja! Herre gud!
Man ved hvordan en mark, når den er grøn, ser ud.
(Johan Hermann Wessel)
Alle trenger troverdighet. La det ikke herske noen tvil om det. De fleste beslutninger i livet er basert på tillit, ikke på sannsynlighetsberegninger. Enten man stemmer ved et valg eller gifter seg, handler det om troverdigheten til politikeren eller den fremtidige ektefellen – på sine respektive premisser.
Slik er det også når man vil leve seg inn i en film. At miljø og karakterer er troverdige – på genrens premisser – er viktig. En viktig grunn til den store framgangen for norske filmer de siste ti årene, er at publikum opplever virkelighetstegningen som troverdig.
Men er dette det eneste vi vil?
Vil vi ikke noe annet enn å kjenne oss igjen i den virkeligheten som avbildes på lerretet? Vil vi ikke noe annet enn å få bekreftet at verden er slik vi trodde den var? Er det kunstens rolle å sementere publikums virkelighetsforståelse?
Jeg mener at kunstens rolle er å utfordre vår virkelighetsforståelse. Troverdighet kan aldri være målet for en filmskaper, troverdighet er bare et virkemiddel. Ved å få publikum til å akseptere filmens miljø og karakterer – på den valgte genrens premisser – kan konfliktene brukes til å formidle noe utover seg selv. Noe utover gjenkjennelsen. Noe utover å pleie tilskuerens bortskjemte ego.
For å begrunne sin støtte til produksjon av norske filmer, har kulturmyndighetene definert detaljerte målsetninger, bl. a.:
– Vi skal ta 25 % av kinomarkedet
– Vi skal doble eksporten av norsk film og tv-drama
– Vi skal konkurrere om viktige internasjonale priser
Kan det virkelig la seg gjøre å hente hjem internasjonale priser og doble filmeksporten ved å produsere troverdige kopier av norsk virkelighet?
Max Manus er en troverdig imitasjon av en faktisk norsk virkelighet. Uten denne filmen ville vi vært betydelig lenger unna målet om å ta 25 % av hjemmemarkedet både i fjor og i år. Men interessen i utlandet er ikke så veldig stor, verken når det gjelder kunstneriske priser eller salg.
Den brysomme mannen, derimot, bidro kanskje ikke all verden til å øke markedsandelen her hjemme. Men få norske spillefilmer har vel høstet større internasjonal kunstnerisk anerkjennelse. Den brysomme mannen er ingen troverdig imitasjon av noen som helst faktisk norsk virkelighet.
Filmen gjør ikke en gang noe forsøk på å lage en troverdig kopi av verden omkring oss. Den fortolker i stedet norsk virkelighet, og utfordrer dermed vår virkelighetsforståelse.
Jeg mener det er på høy tid at vi slutter å sette likhetstegn mellom ”troverdighet” og ”naturalisme”. Alle andre kunstarter la denne tanken bak seg for over hundre år siden. Både malerkunsten, litteraturen og musikken har vært innom et utall forskjellige ”ismer” etter naturalismen. Til og med fotografiet. (”Et fotografi lyver alltid,” sier vi nå.) Men altså ikke den norske filmen. Som for hundre år siden hersker her idealet om naturalisme i form og innhold.
Hvis den norske filmen skal nå de ambisiøse kunstneriske målene som er satt, må den slutte å imitere livet. Den må fortolke livet. Og da er filmen pukka nødt til å være ”larger than life”. Lik det eller ikke, men det innebærer faktisk at filmen må være ”utroverdig”.
Kunsten begynner der troverdigheten slutter.
Les også
- NRKs etiske risikosport.
- «Armand» og «Sex» på omfattende reise i Europa.
- Et farvel til «septembermordet».
- «Tundraens voktere» på kino og strømming i USA.
- NFI prioriterer rumensk toppregissør.
- Mubi har sikret seg Triers «Affeksjonsverdi».
- Norsk film frir til både Kina og Taiwan.
- Årets Gullruten-nominasjoner.
- Joachim Trier til hovedkonkurransen i Cannes.
- – Vi valgte ut filmene som begeistret, provoserte og imponerte oss mest.
2 Responses to Kunst eller troverdighet?
-
Takk for innspill. De filmene som har gjort inntrykk på oss, som er del av vår egen «kanon» er også de som har utfordret oss, vil vel de fleste være enige i.Etter 30 år som filmbyråkrat, en hel kvinnealder, vet jeg at de fav våre ilmer som har reist-kortere og lengre -er oftest filmer som overrasket, som gav seeren en annen opplevelse enn den hun hadde forventet. Dette er en diskusjon som stadig dukker opp men som synes å forvandles til partikler- deler av den synes her og der, men ingen synes å våge å ta den gjennomgripende debatten, som bør få konsekvenser for på hvilken måte offentlig støtte fordeles. Det må være mulig å sikre at vi får både Max Manus og Den brysomme mannen – nå kan det synes som om det er trangere tider for sistnevnte?
-
Som manusforfatter skulle gjerne skrevet filmer på høyde med de store utenlandske produksjonene. Jeg skulle gjerne skrevet både mektige Sci-fi epos og storslagne krigseventyr fra vikingtiden for eksempel men pga av norske filmbudsjetter er så utrolig små i forhold til andre land og at alle norske produsenter og byråkrater ser ut til å ha låst seg fast i én gate hvor det eneste som er legitimt er små sære drama filmer eller lav-budsjetts skrekkfilmer lar ikke dette seg gjøre.
Jeg tror grunnen til at norsk film er så opphengt i å være «realistisk» ikke nødvendigvis henger sammen med at man ikke ønsker å tenkte annerledes men fordi man ikke kan dersom man vil at vilmen skal bli laget…
Takk for innspill. De filmene som har gjort inntrykk på oss, som er del av vår egen «kanon» er også de som har utfordret oss, vil vel de fleste være enige i.Etter 30 år som filmbyråkrat, en hel kvinnealder, vet jeg at de fav våre ilmer som har reist-kortere og lengre -er oftest filmer som overrasket, som gav seeren en annen opplevelse enn den hun hadde forventet. Dette er en diskusjon som stadig dukker opp men som synes å forvandles til partikler- deler av den synes her og der, men ingen synes å våge å ta den gjennomgripende debatten, som bør få konsekvenser for på hvilken måte offentlig støtte fordeles. Det må være mulig å sikre at vi får både Max Manus og Den brysomme mannen – nå kan det synes som om det er trangere tider for sistnevnte?
Som manusforfatter skulle gjerne skrevet filmer på høyde med de store utenlandske produksjonene. Jeg skulle gjerne skrevet både mektige Sci-fi epos og storslagne krigseventyr fra vikingtiden for eksempel men pga av norske filmbudsjetter er så utrolig små i forhold til andre land og at alle norske produsenter og byråkrater ser ut til å ha låst seg fast i én gate hvor det eneste som er legitimt er små sære drama filmer eller lav-budsjetts skrekkfilmer lar ikke dette seg gjøre.
Jeg tror grunnen til at norsk film er så opphengt i å være «realistisk» ikke nødvendigvis henger sammen med at man ikke ønsker å tenkte annerledes men fordi man ikke kan dersom man vil at vilmen skal bli laget…