I slutten av mai ifjor begynte en sobert utvalgt gruppe amerikanere å motta kryptiske brev i posten. De svarte konvoluttene, som var forseglet med rød voks, inneholdt brev skrevet på døde språk. Det tok ikke de ressurssterke mottakerne, som blant annet besto av profilerte gothere og abonnenter av horrorfilm-magasiner, mange dager å oversette innholdet i brevene. Det de fant var informasjon som ledet dem videre til ulike diskusjonsgrupper på nettet. Informasjon på disse sidene førte et stadig voksende kobbel av "digitale sporhunder" til en makaber webside, voktet over av en vakker kvinne med en vanvittig hemmelighet å meddele: Vampyrer er virkelige! Og de er i ferd med å komme ut av kistene sine for hele verden.

Kvinnen forklarte at vampyrenes plutselige vandring ut av mørket og inn i samfunnet skyldes en japansk oppfinnelse. Et syntetisk blod, markedsført under navnet ”True Blood”, som gjør det mulig for vampyrer å ”overleve” uten å suge livet ut av levende mennesker. Helt i tråd med kvinnens opplysninger har man i amerikanske aviser og blader hele sommeren ifjor kunnet se reklamekampanjer for ”True Blood” med slagord som: ”Friends Don’t Let Friends Drink Friends”, ”All Flavor. No Bite” og ”Real Blood is for Suckers”.    

Så hva i alle verden handlet alt dette om? Hva var det disse folkene var blitt viklet inn i? Det ”nettdetektivene” til slutt avslørte var at ”True Blood” ikke var et syntetisk japansk blodprodukt for vampyrer, men navnet på Alan Balls (American Beauty, Six Feet Under) nye storserie for HBO. De kryptiske brevene, bloggene, websidene med vampyrer, og reklamene i aviser og blader var bare noen få av brikkene i det som må være en av de lengste, dyreste og mest omfattende promokampanjene som er blitt noen amerikansk tv-serie til del.

Kampanjen for ”True Blood” er utviklet av Ball selv, i samarbeid med selskapet Campfire. 25 mennesker har jobbet på heltid med å utvikle kampanjen, og når den første episoden hadde premiere i midten av september ifjor, hadde den interaktive lanseringen av serien rullet og gått i over fire måneder. Campfire er interessant nok eid og drevet at de to mennene som i 1999, ved hjelp av nettopp genial markedsføring på nettet, greide å gjøre Blair Witch Project til den mest inntektsbringende independentfilmen i historien (BWP kostet 22 000 dollar å produsere, og tjente inn 248 millioner dollar).

Den voldsomme lanseringen av True Blood er interessant av flere grunner. Mest åpenbart avslører den hvor til beinet desperat den gamle kvalitetskjempen HBO har vært i sin jakt på en ny seriesuksess, etter at hovedkonkurrenten Showtime har greid å skape langt mer buzz rundt sine serier (Dexter, Weeds, Californication).

HBOs problemer er velkjente, og True Blood-kampanjen hadde ikke vært interessant som noe annet enn et symptom, hvis det ikke hadde vært for at den også bidrar med en ekstra dimensjon til Alan Balls dramaserie. Uke etter uke, bloggpost etter bloggpost, den ene YouTube-videoen etter den andre, har kampanjen bygget opp et parallelt univers som utforsker et ”What If”-scenario: Hva ville skjedd hvis vampyrer viste seg å være virkelige, og ønsket å bli fullverdige samfunnsmedlemmer? På websidene utspiller dette scenarioet seg blant annet i form av fiktive nyhetsendinger (opptøyer i London, pressekonferanser i Det hvite hus etc.) reklamefilmer og video- beskjeder fra vampyrer.  Problemstillingene som reises underveis har klare paralleller til konfliktene og retorikken fra den svarte borgerrettighetskampen på 60-tallet, og homofiles frigjøringskamp i dag.

Når "True Blood" får har norsk tv-premiere vil det selvfølgelig ikke være noe problem å følge serien uten å ha vært innom HBOs kampanje. Men for de som har fulgt dramaet på nettet vil tv-serien ha en helt annen dybde og resonansbunn.

Alan Ball har basert True Blood på en serie vampyrbøker skrevet av den amerikanske forfatteren Charlaine Harris. Jeg har lest de to første bøkene i serien, og jeg har sett piloten som, ikke overraskende, ble lekket på nettet i fjor sommer. Bøkene til Harris er underholdene pulp, uten høyverdige litterære ambisjoner ut over det å underholde. De er, om du vil, ”Buffy the Vampyre Slayer for voksne”. Noe som i denne sammenhengen betyr mer sex og mer vold. Det er mye glitrende filmkunst som har vært basert på halvgod underholdingslitteratur. Gudfaren og mange av Hitchcocks beste filmer er kjente eksempler. Det amerikanske sørstatsuniverset Harris har lagt handlingen i bøkene til er fascinerende og fullt av spennende karakterer. Hovedpersonen i serien er servitrisen  Sookie Stackhouse, en ung kvinne som kan lese andres tanker. Intrigene sparkes i gang når hun innleder et seksuelt forhold til en 170 år gammel Vampyr, som hun en kveld redder ”livet” til under dramatiske omstendigheter. Stackhouse spilles i  serien av X-men-stjernen Anna Paquin, som virker skapt for rollen.

Det er vanskelig å markedsføre seg til en seriesuksess på fjernsyn. Markedsføring kan kanskje ”lure” hundretusener av mennesker på kino for å se en halvdårlig film premierehelgen, akkurat som den kan få mange til å sjekke ut den første episoden av en ny tv-serie. Men hvis serien ikke leverer, så får du ikke seerne til å fortsette å se 13 timelange episoder av en serie de ikke liker.  

Men "True Blood" har så langt levert og tegner til å bli den største suksessen for HBO siden "Sopranos". I seriens andre sesong på amerikansk fjernsyn har over 10 millioner seere i snitt fulgt den. Derfor er "True Blood" en av en håndfull serier det knytter seg aller mest spenning til denne høsten på norsk fjernsyn.

NRK viser første sesong av True Blood i september/oktober.

ALEX IVERSEN skriver denne faste tv-spalten for bladutgaven av Rushprint.

True Blood- kampanjen:

Bloodcopy.com

Trubeverage.com
Lovebitten.net

Trailer 1.sesong: