Krigsreportasjer for feiginger

Apparatet rundt filmstjerner har de siste tjue årene redusert ”journalistens” rolle til en dårlig betalt horejobb hvem som helst kan gjøre, skriver Rushprints faste spaltist Sindre Kartvedt.







Etter en lang vinter med chick-flick romcoms av typen Han er bare ikke interessert er det utover våren guttas tur. Og førstemann ut i rekka er How to Lose Friends and Alienate People, filmatiseringen av den engelske journalisten Toby Youngs ”eventyr” som Vanity Fair-reporter, foreviget i bokform for noen år siden. Den følger et etter hvert kjent mønster, der en umoden døgenikt setter sin ære inn på å gjøre offentlig skandale – og lykkes over all forventning. (Engelskmennene, som har et utsøkt øre for skamfullhetens irrganger, har gjort denne genren til noe av en journalistisk spesialitet, fra Borat og Ali G til Chris Ayres’ fornøyelige klavertramp som uforvarende krigsreporter i Irak, ”War Reporting for Cowards”. Men la det være helt klart at Youngs bedrifter ikke når disse til knærne – han framstår både i bokform og på film som en helt og holdent ufordragelig fyr. Skjønt, ut fra vår samtids kriterier for suksess, har han altså lyktes.)

 

Som tittelen vel gjør det klart er How to Lose Friends en slags kvasi-ironisk korreks til den evig populære selvhjelp-genrens underskog for nettverksbygging, der selve bibelen heter ”How to Win Friends and Influence People”, og ble utgitt i USA på 50-tallet, midt mellom Mad Men og Revolutionary Road. At det burde være innlysende at man blir venner med folk ved å snakke med dem, ikke ved å sitte hjemme og lese bøker, har ikke forhindret denne bestseller-genren fra å bistå opptil flere generasjoner med stadig økende ambisjonsnivå. Ei heller later mange til å sørge over at skikk-og-bruk-bøkene er blitt borte underveis, av grunner som er uforståelige for de av oss som fortsatt besitter en slags folkeskikk, uansett hvor anakronistisk den slags måtte være i dag – her har tilbud-og-etterspørsel-modellen feilet vår sivilisasjon totalt.

 

Toby Young var dermed ikke plaget med hemninger som dannelse eller skamvett da han dro til Manhattan for å bli berømt. Tvert imot – det var fraværet av den slags gammelmodighet som skulle bli hans billett inn i det gode selskap. Dette har blitt en stadig mer populær strategi for unge, fremadstormende mennesker, all den tid skillet mellom ”berømt” og ”notorisk” har avgått en stille død de siste tiårene, i likhet med nære slektninger som ”privatsfære”, ”bordskikk”, ”rettskrivning”, og den tilsynelatende uoverkommelige utfordringen det nå er å uttale ”kylling” korrekt.

 

I det øyeblikket denne spalten skrives, er nesten en tredjedel av oppslagene på nettsiden til VGs Rampelys tilegnet ”Paradise Hotel”, der selv en senestrekk åpenbart er oppsiktsvekkende. Kriteriet for å bli kjendis i Norge denne våren er altså at man finner noen å knulle med så fort som mulig – som om halve befolkningen ikke allerede er travelt opptatt med akkurat det hver fredagskveld. Vi har åpenbart inngått en kollektiv avtale om at all oppmerksomhet er god oppmerksomhet. Dermed er det etter hvert blitt enorm rift om jobben som oppmerksomhetsformidler, en yrkesgruppe som ser ut til å ha erstattet den konvensjonelle journalistfunksjonen. I dag er det visstnok vanskeligere å komme inn på journalistskolen enn på medisinstudium. Og for stadig flere journalistspirer er denne virksomheten utelukkende en strategi for selv å bli gjenstand for like mye oppmerksomhet som de man intervjuer. (Dette er det samme paradoksale prinsippet som ligger til grunn for de fleste samfunn som bedriver kannibalisme; at man ved å spise en annens organer kan overta dennes antatte, om enn forhenværende, fortrinn. En tilsvarende modell finnes der skipbrudne drikker sin egen urin. Ut fra rent darwinistiske kriterier har ingen av disse kulturmodellene drevet det nevneverdig langt.)

 

Men jeg trenger ikke lene meg på vitenskapelige teorier her. Hadde det vært slik at det å intervjue kjente mennesker automatisk ga kjendisstatus til intervjueren, burde undertegnede, som intervjuet filmstjerner i L.A. over et par tiår, vært like kjent i Norge som for eksempel denne Jan Thomas, som ikke later til å trenge noe etternavn lenger. I kraft av å være ”Sindre”, burde jeg videre kunne påberope meg tilstrekkelig ekspertise til å kunne veilede den oppvoksende generasjon innen kunsten og menges med kjentfolk på en måte som gjør deg til en av dem. Men faktum er at jeg etter noen og tyve år i ”Hollywood” knapt er på hils med en eneste filmstjerne, og de jeg kjenner, kjenner jeg gjennom helt andre forbindelser enn mitt virke som journalist. Etter dagens kriterier er jeg altså en komplett fallitt. Og det faktum at filmstjerner egentlig ikke har venner, bare interesser og undersåtter, er ikke noen fullgod unnskyldning for å ha latt denne gylne anledningen gå fra meg.

 

Helt ærlig? Jeg fant det tiltagende ydmykende å intervjue filmstjerner. De er jevnt over dumme som staur, og apparatet rundt dem har i de siste tjue årene redusert ”journalistens” rolle til en dårlig betalt horejobb hvem som helst kan gjøre, og gjør med foruroligende entusiasme. Vi snakker om blowjobs på samlebånd her. Og jeg klarte aldri å glemme mitt første intervju med Walter Hill, der jeg hadde forberedt meg så godt at jeg hadde lest greske krigslegender på forhånd: ”Det er selvsagt smigrende at du har gjort en så ordentlig jobb her,” sa den alltid beskjedne og elskverdige Hill med et smil. ”Men du bør aldri glemme at i neste uke blir vår lille samtale brukt til å pakke inn fisk i.” (Dette intervjuet fant sted på 1980-tallet, da man fortsatt pakket fersk fisk i avispapir – sånn til etterretning for folk som er for unge til å huske lukten av fersk fisk og ferske aviser. Er du for ung til å vite hvem Walter Hill er, bør du ta deg sammen.)

 

Så i den grad jeg har noen råd til unge, fremadstormende nordmenn med journalistvisum og enveisbillett til Los Angeles, må det være at journalister egentlig ikke har noe med å bli kompis med dem de intervjuer. Dette var et problem for meg i forhold til rockemusikere, som jevnt over er like kule folk som filmstjerner ikke er det. Og jeg sier ikke at man ikke kan gjøre unntak. Men jevnt over er det få ting her i verden som er vemmeligere å se på enn en innsmigrende journalist. Spesielt i en kontekst der jobben din er definert som gratis markedsføring, og dermed kan gjøres av idioter og apekatter. Tro meg – jeg har sett det altfor mange ganger, og det er like gjennomsiktig og skammelig hver eneste gang. (Nøkkelen er selvsagt at filmstjernen verken er interessert eller interessant, men den slags profesjonell ekspertise vil nok falle på døve ører i dag. Til det er det bare å si: Ikke gjør noe du ikke ville latt mora di se på.)

 

I de siste ukene har to store aviser i USA gått inn, i Seattle og Denver. I løpet av det siste året har oppimot hundre filmkritikere her borte mistet jobben. Og i november stemte nesten like mange amerikanere på Obama som på vinneren av ”American Idol” noen måneder i forveien. Fiskehandlere verden over har skiftet til seranplastikk. Så jeg vil på det aller sterkeste anmode norske skolelys om å vurdere medisinstudium en gang til – mellom meg og Mads Gilbert er det ingen tvil om hvem som har gjort mest nytte for seg her i verden.

 

Sindre Kartvedt er forfatter og skribent, og kurator ved Kosmorama film festival.

 

Han skriver denne faste spalten for magasinutgaven av Rushprint.

Du kan tegne abonnement her!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

(Foto: Kosmorama film festival)

1 kommentar til Krigsreportasjer for feiginger

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Krigsreportasjer for feiginger

Apparatet rundt filmstjerner har de siste tjue årene redusert ”journalistens” rolle til en dårlig betalt horejobb hvem som helst kan gjøre, skriver Rushprints faste spaltist Sindre Kartvedt.







Etter en lang vinter med chick-flick romcoms av typen Han er bare ikke interessert er det utover våren guttas tur. Og førstemann ut i rekka er How to Lose Friends and Alienate People, filmatiseringen av den engelske journalisten Toby Youngs ”eventyr” som Vanity Fair-reporter, foreviget i bokform for noen år siden. Den følger et etter hvert kjent mønster, der en umoden døgenikt setter sin ære inn på å gjøre offentlig skandale – og lykkes over all forventning. (Engelskmennene, som har et utsøkt øre for skamfullhetens irrganger, har gjort denne genren til noe av en journalistisk spesialitet, fra Borat og Ali G til Chris Ayres’ fornøyelige klavertramp som uforvarende krigsreporter i Irak, ”War Reporting for Cowards”. Men la det være helt klart at Youngs bedrifter ikke når disse til knærne – han framstår både i bokform og på film som en helt og holdent ufordragelig fyr. Skjønt, ut fra vår samtids kriterier for suksess, har han altså lyktes.)

 

Som tittelen vel gjør det klart er How to Lose Friends en slags kvasi-ironisk korreks til den evig populære selvhjelp-genrens underskog for nettverksbygging, der selve bibelen heter ”How to Win Friends and Influence People”, og ble utgitt i USA på 50-tallet, midt mellom Mad Men og Revolutionary Road. At det burde være innlysende at man blir venner med folk ved å snakke med dem, ikke ved å sitte hjemme og lese bøker, har ikke forhindret denne bestseller-genren fra å bistå opptil flere generasjoner med stadig økende ambisjonsnivå. Ei heller later mange til å sørge over at skikk-og-bruk-bøkene er blitt borte underveis, av grunner som er uforståelige for de av oss som fortsatt besitter en slags folkeskikk, uansett hvor anakronistisk den slags måtte være i dag – her har tilbud-og-etterspørsel-modellen feilet vår sivilisasjon totalt.

 

Toby Young var dermed ikke plaget med hemninger som dannelse eller skamvett da han dro til Manhattan for å bli berømt. Tvert imot – det var fraværet av den slags gammelmodighet som skulle bli hans billett inn i det gode selskap. Dette har blitt en stadig mer populær strategi for unge, fremadstormende mennesker, all den tid skillet mellom ”berømt” og ”notorisk” har avgått en stille død de siste tiårene, i likhet med nære slektninger som ”privatsfære”, ”bordskikk”, ”rettskrivning”, og den tilsynelatende uoverkommelige utfordringen det nå er å uttale ”kylling” korrekt.

 

I det øyeblikket denne spalten skrives, er nesten en tredjedel av oppslagene på nettsiden til VGs Rampelys tilegnet ”Paradise Hotel”, der selv en senestrekk åpenbart er oppsiktsvekkende. Kriteriet for å bli kjendis i Norge denne våren er altså at man finner noen å knulle med så fort som mulig – som om halve befolkningen ikke allerede er travelt opptatt med akkurat det hver fredagskveld. Vi har åpenbart inngått en kollektiv avtale om at all oppmerksomhet er god oppmerksomhet. Dermed er det etter hvert blitt enorm rift om jobben som oppmerksomhetsformidler, en yrkesgruppe som ser ut til å ha erstattet den konvensjonelle journalistfunksjonen. I dag er det visstnok vanskeligere å komme inn på journalistskolen enn på medisinstudium. Og for stadig flere journalistspirer er denne virksomheten utelukkende en strategi for selv å bli gjenstand for like mye oppmerksomhet som de man intervjuer. (Dette er det samme paradoksale prinsippet som ligger til grunn for de fleste samfunn som bedriver kannibalisme; at man ved å spise en annens organer kan overta dennes antatte, om enn forhenværende, fortrinn. En tilsvarende modell finnes der skipbrudne drikker sin egen urin. Ut fra rent darwinistiske kriterier har ingen av disse kulturmodellene drevet det nevneverdig langt.)

 

Men jeg trenger ikke lene meg på vitenskapelige teorier her. Hadde det vært slik at det å intervjue kjente mennesker automatisk ga kjendisstatus til intervjueren, burde undertegnede, som intervjuet filmstjerner i L.A. over et par tiår, vært like kjent i Norge som for eksempel denne Jan Thomas, som ikke later til å trenge noe etternavn lenger. I kraft av å være ”Sindre”, burde jeg videre kunne påberope meg tilstrekkelig ekspertise til å kunne veilede den oppvoksende generasjon innen kunsten og menges med kjentfolk på en måte som gjør deg til en av dem. Men faktum er at jeg etter noen og tyve år i ”Hollywood” knapt er på hils med en eneste filmstjerne, og de jeg kjenner, kjenner jeg gjennom helt andre forbindelser enn mitt virke som journalist. Etter dagens kriterier er jeg altså en komplett fallitt. Og det faktum at filmstjerner egentlig ikke har venner, bare interesser og undersåtter, er ikke noen fullgod unnskyldning for å ha latt denne gylne anledningen gå fra meg.

 

Helt ærlig? Jeg fant det tiltagende ydmykende å intervjue filmstjerner. De er jevnt over dumme som staur, og apparatet rundt dem har i de siste tjue årene redusert ”journalistens” rolle til en dårlig betalt horejobb hvem som helst kan gjøre, og gjør med foruroligende entusiasme. Vi snakker om blowjobs på samlebånd her. Og jeg klarte aldri å glemme mitt første intervju med Walter Hill, der jeg hadde forberedt meg så godt at jeg hadde lest greske krigslegender på forhånd: ”Det er selvsagt smigrende at du har gjort en så ordentlig jobb her,” sa den alltid beskjedne og elskverdige Hill med et smil. ”Men du bør aldri glemme at i neste uke blir vår lille samtale brukt til å pakke inn fisk i.” (Dette intervjuet fant sted på 1980-tallet, da man fortsatt pakket fersk fisk i avispapir – sånn til etterretning for folk som er for unge til å huske lukten av fersk fisk og ferske aviser. Er du for ung til å vite hvem Walter Hill er, bør du ta deg sammen.)

 

Så i den grad jeg har noen råd til unge, fremadstormende nordmenn med journalistvisum og enveisbillett til Los Angeles, må det være at journalister egentlig ikke har noe med å bli kompis med dem de intervjuer. Dette var et problem for meg i forhold til rockemusikere, som jevnt over er like kule folk som filmstjerner ikke er det. Og jeg sier ikke at man ikke kan gjøre unntak. Men jevnt over er det få ting her i verden som er vemmeligere å se på enn en innsmigrende journalist. Spesielt i en kontekst der jobben din er definert som gratis markedsføring, og dermed kan gjøres av idioter og apekatter. Tro meg – jeg har sett det altfor mange ganger, og det er like gjennomsiktig og skammelig hver eneste gang. (Nøkkelen er selvsagt at filmstjernen verken er interessert eller interessant, men den slags profesjonell ekspertise vil nok falle på døve ører i dag. Til det er det bare å si: Ikke gjør noe du ikke ville latt mora di se på.)

 

I de siste ukene har to store aviser i USA gått inn, i Seattle og Denver. I løpet av det siste året har oppimot hundre filmkritikere her borte mistet jobben. Og i november stemte nesten like mange amerikanere på Obama som på vinneren av ”American Idol” noen måneder i forveien. Fiskehandlere verden over har skiftet til seranplastikk. Så jeg vil på det aller sterkeste anmode norske skolelys om å vurdere medisinstudium en gang til – mellom meg og Mads Gilbert er det ingen tvil om hvem som har gjort mest nytte for seg her i verden.

 

Sindre Kartvedt er forfatter og skribent, og kurator ved Kosmorama film festival.

 

Han skriver denne faste spalten for magasinutgaven av Rushprint.

Du kan tegne abonnement her!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

(Foto: Kosmorama film festival)

One Response to Krigsreportasjer for feiginger

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY