I Bergens Tidende har Sørensen tatt fatt på kvinneskikkelsene i nyere norske filmer. Det sees lite, eller ingen tegn på at kvinnebildet i norsk film verken har utvidet eller endret seg.

– De har uhyre få hovedroller, og spiller i liten grad aktive, selvstendige og sammensatte karakterer. Om de overhodet har noen plass i strømmen av filmer om mannlige tufser, helter, tapere, eventyrere, kjeltringer og sjarlataner; er kvinnene stort sett kjærester, objekter for mannens begjær eller aller helst: mødre. Handler de, er det helst for å få seg en mann, skriver Sørensen.

I NTNU masteroppgaven til Willmann, «Kvinneroller i norsk samtidsfilm – gærne individualister eller ufarlige objekter?», kom hun frem til at kvinner heller aldri sees bak rattet. En observasjon som ikke speiler dagens samfunn spesielt godt.

– Fortsatt tar kvinnene knapt i et ratt, de sykler nesten ikke engang. Bilen er et de fremste frihetssymbolene på film. Bare tenkt på Thelma og Louise, skriver Sørensen.

I nyere norsk film får vi fått servert nerdete helteskikkelser i form av tilbaketrukne menn i forfall. Men hva om Fatso handlet om Rhine: En tjukk, kåt trettiåring med dårlige matvaner? Og kunne Jomar i Nord vært kvinne, spør Sørensen.

– Hadde vi trodd på en nirøykende, drikkende, angstridd dame på skutertur for å lete opp en unge hun i sin tid forlot? 

Eller hva om Bjørn Sundquist i Jernanger hadde vært byttet ut med Anne Marit Jacobsen som beisk, svettende kjerring i overgangsalderen?

I dag har Menn som hater kvinner premiere på norske kinoer. Der er det Lisbeth Salanders kvinneskikkelse som er helten. Den opprinnelige helten Mikael Blomkvist er bare en skygge i sin egen film. Det får Sørensen til å undre.

– I en scene forfører hun resolutt en litt forfjamset Mikal Blomkvist. Etterpå sier hun mutt god natt og går tilbake til sin egen seng. Scenen førte til høylytt og muligens befriende mannslatter under pressevisningen, og fikk meg til å undres: Når så jeg sist en kvinne overraske meg på norsk film?

Anette Sagens skihopp i Bent Hamers O’Horten nevnes som et mulig steg i riktig retning, men opptrer mer som en drømmesekvens i filmen.

–  I påvente av en skikkelig utfordrende kvinneskikkelse, hadde det i det minste vært fint med en hovedrolle med feilbarlighet og substans. En og annen overraskelse hadde heller ikke vært av veien. En skikkelig god, kvinnelig fotballkeeper, for eksempel.

Les hele innlegget til Sørensen her.