Rushes

Anbefalt

Kan man planlegge en kinosuksess?

Det bør fortsatt være rom for at dokumentarfilmer kan endre seg – fra å være laget for TV til å bli en kinodokumentar, skriver distributør Eli Stangeland.

Tirsdag 3. februar hadde filmmiljøet i Bergen besøk av Norsk Filminstitutts dokumentaransvarlige Ola Hunnes, Maria Fuglevaag Warzinski og Stig Andersen. Det som kom frem var at det nå var øremerket penger til tre kinodokumentarer per år. Det nye var en grundigere behandling før konsulentene besluttet å bevilge penger til en kinodokumentar, for på den måten å prøve å kvalitetssikre at den ble en suksess på kino.

Dette trigget meg til å se nærmere  på tallenes tale når det gjaldt dokumentarer på kino de siste ti årene. Jeg har fått tak i tallene fra Filmweb, Film & Kino og NFI (se oversikt mot slutten av dette innlegget). (NB! Det ligger også en rekke kommentarer til denne artikkelen helt nederst – under tabellen.)

I gjennomsnitt har det vært 3,7 dokumentarer på kino hvert år de siste ti årene. Mens 2000 ligger på bunn fordi det ikke ble lansert noen kinodokumentarer det året, var det hele åtte dokumentarer som gikk på kino i 2007. Hvor mange dokumentarprosjekter som hvert år blir planlagt som kinodokumentarer varierer veldig. I 2002 var det fire, i 2007 og 2008 var det bare en hvert av årene. Her viser det seg at det året det ble gitt støtte til flest kinooppsetninger for dokumentarfilm, så gikk de veldig godt, mens de to som fikk støtte i 2007 og 2008 ikke lyktes. Tilfeldig?

I 2006 var det for eksempel fem dokumentarfilmer som gikk på kino. Tre fikk støtte som kinodokumentarer og to fikk ikke. Den best besøkte og den dårligst besøkte fikk ikke støtte i utgangspunktet. Hva forteller det?  Jeg var selv til stede i Oslo da kinosjefene gikk på SF for at de skulle få flere kopier til kinolanseringen av Oljeberget, fordi de trodde den kom til å bli den neste Heftig og begeistret. Vel, så tok de feil.

Statistikken for det totale besøket for dokumentarfilm viser at den nest dårligst besøkte filmen (Prøvetid) fikk støtte som kinodokumentar, mens den best besøkte filmen ikke fikk det (Heftig og begeistret).  Jeg vet ikke om Heftig og begeistret var planlagt som kinofilm, men om vi holder den utenfor, så er det Alt om min far som er den store vinneren av dokumentarfilmene på kino. Og den var heller ikke planlagt som kinodokumentar i utgangspunktet.

I 2008 hadde vi tre kinodokumentarer. Den som gikk dårligst på kino, hadde fått støtte. Det som er enda mer merkelig med fjoråret, var skjebnen til Blod & ære. Filmen vant en rekke priser, den fikk masse medieomtale og strålende kritikker, men endte opp med bare 7000 besøkende på kino. Amandaprisen hadde ingen effekt.  Av filmene jeg har jobbet med er dette den som var planlagt som kinofilm på et tidligst tidspunkt, den var timet bevisst i forhold til både pris i Grimstad, Amandapris og Nordisk Panorama-pris. Hovedrollefigurene var godt kjent, og de gjorde en glimrende jobb under lanseringen. Likevel ble dette den av våre filmer som har hatt dårligst besøk. Flere av pressefolkene mente denne kunne bli den neste Heftig og begeistret. Vel, de tok dessverre feil. Her tror jeg en av årsakene var at den lokale kinoen (Stavanger/Sandnes) ikke hadde tro på filmen og ga den dårlige oppsetninger. Dette står i sterk kontrast til hva Bergen Kino gjorde for f.eks Kabal i hjerter, noe som ga oss nesten 11 000 besøk bare i Bergen.

Hva slags betydning har så lanseringsstøtten for kinobesøket?  Disa flytter til Japan hadde ikke lanseringsstøtte i det hele tatt, mens for eksempel 99% ærlig hadde litt over 1 million kroner i lanseringsstøtte. Dette er to ytterpunkter, også når det gjelder kopiantallet. Besøket ble nesten det samme.

Finnes det noen likhetstrekk mellom de filmene som har gått godt på kino? Margareth Olin er nok den mest profilerte dokumentarfilm-regissøren Norge har i dag, og hennes filmer ligger veldig høyt oppe med et gjennomsnittsbesøk på nesten 50 000. Olin har klart å sette dagsorden med sine filmer, og filmene blir brukt mye av skolene. Det betyr at hennes filmer kanskje er besøkt av enda flere enn det tabellen viser, og ingen av de var i utgangspunktet laget for kinovisning. Både Ungdommens råskap og Jenter er Oslobaserte filmer med ungdom som hovedmålgruppe. Det er også 99% ærlig. Men hvorfor nådde den ikke samme besøkstall som disse to?

Hva vil jeg med disse tallene?  Jo, jeg vil at det fortsatt skal være rom for at filmer kan endre seg fra å være laget for TV i utgangspunktet til å bli en kinodokumentar. For som tabellen nedenunder viser, er det ikke gitt på forhånd hva som vil bli en suksess eller ikke. 
Det finnes ingen fasit. Dessverre.

Eli Stangeland
Daglig leder, Corianderfilm AS


BESØK DOKUMENTARFILM 1999 – 2008  
(Titlene i fete typer var planlagt for kino i utgangspunktet)

KATEGORIENE:
1. Film                                                                      
2. Besøk (eventuelt kopier)
3. Distributør

1999.
1. Frosset hjerte                                           
2. 18 541                               
3. Europafilm            

2000–

2001
1. Heftig og Begeistret                                 
2. 556 810                             
3. Europafilm

1. Ung, vakker og begavet                                  
2. 734                        
3. SEG

2002
1. Alt om min far                                         
2. 76 284                               
3. Oro

1. Kroppen min                                             
2. 38 091                               
3. Arthaus  

1. Å seile sin egen sjø                                  
2. 23 000                                |
3. Oro

1. Vektløs                                                      
2. 22 446                               
3. SMN

1. Smilet i Øyet                                             
2. 20 598                               
3. SMN  

1. På Sangens vinger                        
2. 20 000                               
3. Oro  

1. Velkommen hjem                                    
2.  6 330                                
3. SF Norge

2003
1. Disa flytter til Japan                                
2. 13 603         (5)                  
3. Coriander

1. 7. himmel                                                  
2. 10 723         (13)                
3. BVFilm  

1. Gunnar goes comfortable              
2. 4 209           (7)                  
3. Oro

2004
1. Ungdommens råskap                                
2. 59 117         (12)                
3. Oro

1. På hau i havet                                          
2. 15 661         (13)                
3. SF

1. Tradra – i går ble jeg tater                                   
2. 12 140         (dvd)              
3. Europafilm

1. Mannen som elsket Haugesund      
2. 8 830           (dvd)              
3. Coriander  

2005
1. Giganten                                                  
2. 35 740         (36)                
3. Scanbox

1. Alt for Norge                                    
2. 30 858    (24)             
3. SMN  

1. Loop                                                                     
2. 11 560         (18)                
3. SF

1. 100% menneske                                          
2.  3 521          (6)                  
3. Exposed

2006
1. Kabal i hjerter                                          
2. 22 575         (5)                  
3. Coriander  

1. It’s hard to be a rockn roller                  
2. 20 980         (25)                
3. Oro  

1. Ole Bull himmelstormeren                     
2. 20 513         (6)                  
3. Oro  

1. Oljeberget                                               
2. 16 172         (14)                
3. SF

1. Løven – Henrik Ibsen                                 
2. 3 400           (8)                  
3. SEG

2007
1. Jenter                                                       
2. 46 925         (25)                
3. Oro

1. Pornostjerne?                                           
2. 8 465                      (25)                
3. Coriander

1. USA mot Al – Arian                          
2. 4 462               (6)                  
3. Exposed  

1. Natural born star                                    
2. 3 044                      (10)                
3. Fredrik Fiction

1. On a tightrope                                              
2. 2 824              (6)                  
3. Tour de Force

1. Mann kvinne kaffe                                   
2. 2 617                      (6)                  
3. Oro

1. Smaken av hund                                        
2. 2 502                      (8)                  
3. Exposed

1. De tapte sjelers øy                                    
2. 2 131                      (8)                  
3. SEG

2008
1. 99% ærlig                                                 
2. 11 987         (19)                
3. Sandrew

1. Blod & ære                                                           
2. 7 078                      (25)                
3. Coriander  

1. Prøvetid                                                    
2. 1 216                       (8)                  
3. Oro

Totalt 37 filmer, hvorav 14 var planlagt for kino.Totalbesøket på dokumentarfilmer de siste ti år er 1 165 686.Gjennomsnittsbesøket for alle filmene er 31 505. Om vi ser bort fra Heftig og  begeistret som står for over 50% av totalbesøket blir gjennomsnittsbesøket 16 913 for 36 filmer. Det er bare 3 filmer som har mer enn 50 000 besøk, 13 filmer har et besøk mellom 20 og 50 000, mens 15 filmer har mindre enn 10 000 besøk.

Kilde: Filmweb /Film&Kino/NFI 

7 kommentarer til Kan man planlegge en kinosuksess?

  1. Hvis man ser på det generelle kinobesøket de siste to årene så vil man se at det ikke bare er dokumentarene som flopper. Filmer som Sammen, I et Speil I en Gåte, De Gales Hus, Nord og Jernanger kan ikke akkurat puttes i suksess kategorien de heller…
    Dette er filmer som har hatt langt større lanseringskampanjer enn de fleste kinodokumentarene har hatt de siste årene. Hvis man i tillegg satt opp antall publikummere mot filmens total budsjett så tror jeg faktisk flere dokumentarer ville komme bedre ut av det enn fiksjonsfilmene som har gått dårlig.

    En kinodokumentar koster som regel et sted mellom 3,5 – 4 millioner kroner og en spillefilm koster i allefall det dobbelte.

    En suksess kan man ganske enkelt ikke forutse for det finnes alt for mange eksempler på det motsatte.

    Hvordan skal Instituttet kvalitetssikre og forutse en dokumentars suksess på kino?
    Hva er det de vet som ingen andre vet?
    Når man lanserer en dokumentar på kino så håper alle at det vil bli en suksess og de fleste jobber det de kan for at dette skal skje. Dessverre er fallhøyden stor og den siste tiden har det vært flere fall enn noe annet.

    Hadde man i det minste kunne referert til filmenes filmatiske og fortellermessige kvaliteter så hadde det vært lettere å finne noen fornuftige svar. En dårlig film blir sett av få og en bra blir sett av mange.
    Slik er det ikke, for flere av de dokumentarene som har gått på kino de siste årene har vært meget gode, faktisk de aller fleste. I den forstand mener jeg at filmene med rette har blitt laget og hadde det ikke vært for kino muligheten så hadde disse dokumentarene trolig vært svakere grunnet lavere budsjett og ikke minst spilletid.

    Det har vært et overfokus på publikum de siste årene og på sikt tror jeg dette vil gjøre mer skade enn noe annet. Publikum vil på et tidspunkt bli lei av amerikansk inspirerte horrorfilmer og hva skal man gjøre da?
    Hvordan skal Norsk film få sitt mye etterlengtede særpreg når ingen tørr å ta sjanser, men snarere stille en mengde kommersielle krav som på det beste fører til enda flere flate filmer.

    Er en films kvaliteter øremerket hvor mange publikummere den får på kino?

    Er det mulig at noen av de dokumentarene som har floppet de siste årene hadde gått bedre hvis det hadde foreligget bedre og smartere lanseringskampanjer?

    Hva blir Instituttets neste trekk hvis deres aggressive tiltak for suksess ikke fungerer?

    Svar

  2. «Heftig & begeistret» var planlagt som en kinodokumentar helt fra starten, av Norsk Film AS og Barentsfilm, distribuert gjennom Europafilm.
    Der hadde vi også gleden av å stige og stige i besøket for hver uke, med det beste besøket i uke 14! Ellers mener jeg alt for mye om dette temaet til å si det kort her, men som William Goldman skrev i «Adventures in the Screen Trade»: Nobody KNOWS anything…

    Svar

  3. Både og ! så enkelt er det ikke og der har været jobbet mye, inden jeg f. eks gik ind med penge til Norsk Dokumentarfilm. Der findes ingen enkelt opskrift- engang imellem er tiden pludselig inde for en dokfilm- andre gange ikke, Det er klart at jo mere der bliver jobbet op til releasetidspunktet med presse-om tale- streamers- massivt netreklamer mv.mv. des bedre er det. Men at filmen om Ole Lukøje ikke sad midt i Nordmændenes øje- er svært at fatte.
    Jeg tror ikke man kan forhåndsdiskuterer en succes. Men trods publikumstallet, vil jeg påstå at USA mot Al Arian var en succes- p.g.a den meget omtale, den fik både i Norge og Danmark

    Svar

  4. Planløs planlegging?

    3. februar hadde konsulentene Maria Fuglevaag Warsinski og Stig Andersen, samt rådgiver Ola Hunnes, tatt veien over fjellet for å møte dokumentarmiljøet i Bergen. Vi skulle introdusere våre tanker om dokumentarfilm på et godt besøkt møte der distributør Eli Stangeland i Corianderfilm også var til stede. I Rushprint på nett 24.02 skriver hun hva hun mente vi hadde sagt, men ikke hva vi hadde sagt om dokumentarfilm på kino.

    Personlig har jeg flere ganger – også i artikler i Rushprint – sagt hva jeg mener. Det ble gjentatt på møtet i Bergen, og jeg gjentar her. Det skal være et svært trangt nåløye før Norsk filminstitutt støtter kinodokumentaren. Målet var fem filmer på lerret, men av realistiske grunner nå redusert til tre med fult tilskudd (eller kanskje flere, om noen filmer får kun mindre bevilgninger). Oversikten Stangeland viser til bekrefter at kinodokumentar kun unntaksvis blir suksess. Hverken i Bergen eller andre steder har noen hevdet at vi gir søknader grundigere behandling enn det våre forgjengere gjorde. For det første har vi ikke forutsetninger for å vite det, for det andre ville det være å underkjenne kollegers arbeid.

    Distributør Eli Stangeland spekulerer uforstående over hvorfor hennes egen film Blod & Ære kun endte med 7000 besøkende. Hun hevder at den ble planlagt for kino på et tidligst mulig tidspunkt. Her snakker hun mot bedre vitende. Blod & Ære – som for øvrig er en meget bra film – ble til kinodokumentar etter suksessen i Grimstad. Da var filmen selvsagt for lengst ferdig, og det var kun et par måneder til kinopremière – og det var sommer. Ja da, avisen hadde skrevet mye om filmen, men man skal ikke ha vært lenge i bransjen før man forstår at noen positive artikler i f eks Dagbladet og en håndfull tv-opptredner ikke har avgjørende betydning for det brede publikums interesse. Ofte må langt mer og langsiktig og tidlig påbegynt lanseringsarbeid til – og det manglet vel nettopp for denne filmen? Her var det jo sannsynligvis ikke om filmen opprinnelig fikk tilskudd som kinofilm eller ikke som var avgjørende faktor for suksess.

    Det er moro med kinopremière med klappende sal, etterfølgende fest og kjendissladder i avisene, men det tilfredsstiller nok mer filmskapernes forfengelighet enn det fremmer besøkstall. Kinodokumentaren bør forberedes fra første stund. Fra det øyeblikk produksjonsbeslutning tas må også lanseringsplanene ligge klare. Produsenten og distributøren må stadig la det dryppe informasjon om filmen underveis. Publikum er tregt, og fatter ikke interesse før de gjenkjennende kan lese om filmen for tiende gang. Like det eller ei – dokumentarfilm er underlagt de samme, kommersielle lovene som all annen kinofilm. Det betyr ikke at det ikke kan lages smale filmer for et eksklusivt publikum på et par tusen mennesker, men hvem vil betale for det? Det må i så fall argumenteres svært godt for at filmen er viktig å vise til et norsk kinopublikum.

    Vi ønsker alle gode dokumentarer på kino. Er prosjektene overbevisende nok og tilrettelagt for kinopublikum, så skal det ikke stå på konsulentene i Norsk filminstitutt.

    Stig Andersen

    Svar

  5. Det handler nok ikke bare om kjendissladder og prestisje å sette en dokumentar opp på kino, men hvis man skal ha tilstrekkelige midler for å lage en skikkelig film så har kinoformatet vært den beste løsningen. Tv stasjonene har strenge krav til både hva de kan vise og ikke minst hvor lang filmen skal være. NRK er litt rundere på lengden, men tv2 skal ha sine 50 minutter og sånn er det.

    Et interessant eksempel på en lite sett kinodokumentar er Smaken av Hund som verken Tv2 eller NRK ville vise. Dermed ble løsningen, kino. Dessverre gikk pressen løs på filmens tekniske mangler og fortellermessige grep fremfor faktisk å hylle den fordi den fortalte en relevant historie om den norske kjøtt og mat industrien.

    En annen filmen er, Tradra: I går ble jeg tater. Filmen ble vist i sin helhet og usensurert på kino, men den var kuttet ned og ikke minst kraftig sensurert da den senere ble vist på tv. Dette ble gjort etter krav fra tv stasjonen.

    Sånn sett var kinovisning en måte å fremme filmens fulle budskap på…

    At man ikke skal lage mer enn 3 – 5 kinodokumentarer i året er nok et helt riktig valg, men å sikre deres suksess blir nok ikke så enkelt og man kan fort gå i fellen for å luke bort viktige ”risiko” prosjekter.

    Konstellasjonen mellom produsenten, distributøren og instituttet trenger uansett å styrkes når det kommer til lansering av dokumentar på kino…
    Hvis man ser på de markedskampanjene som har vært de siste årene så er det ikke mye å skryte av.
    I de fleste tilfeller er det ikke gjort verken målgruppeanalyser eller planer for riktig annonsering og den viktigste feilen er helt klart at de som regel kommer for sent i gang.

    Et annet spørsmål er da om instituttet vil bevilge høyere markedsføringsbudsjett til filmene?

    Pressen er ikke ekstremt interessert i dokumentar og for dem er det glamour som gjelder.

    Hvordan kan man få disse til å skrive og ikke minst følge en dokumentar på lik linje som de gjør med spillefilmene?

    Svar

  6. Kort kommentar til Stig Andersen angående «Blod & ære». Det er direkte feil det du skriver om at den ble planlagt som kinofilm fra at den vant i Grimstad. Hvorfor var jeg i så fall inne i bildet allerede oktober 2007? Hvorfor tok jeg kontakt med Den norske Filmfestivalen for å ha den på festivalen i 2008? Grunnen til at vi slapp den på Kortfilmfestivalen var at vi hadde fått «nei» til kinodokumentarstøtte fra NFI. I 2006 slapp vi «Kabal i hjerter» på samme tidspunkt, og det fungerte. Så igjen, det finnes ingen fasit på hva som lykkes eller ikke, dessverre.

    Svar

  7. Burde en ikke gjøre NRK og TV2 mer ansavrlig for å lansere norsk dokumentar. Det har blitt bedre, men kan gjøres enda bedre. Og det er klart at dokumentarfilm har sitt publikum på tv. Tre som scorer høyt på kino, det er et bra mål. men hvorfor ikke samle sammen dokumentarer og send de rundt som minifestilvaler?

    Svar

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Kan man planlegge en kinosuksess?

Det bør fortsatt være rom for at dokumentarfilmer kan endre seg – fra å være laget for TV til å bli en kinodokumentar, skriver distributør Eli Stangeland.

Av

Tirsdag 3. februar hadde filmmiljøet i Bergen besøk av Norsk Filminstitutts dokumentaransvarlige Ola Hunnes, Maria Fuglevaag Warzinski og Stig Andersen. Det som kom frem var at det nå var øremerket penger til tre kinodokumentarer per år. Det nye var en grundigere behandling før konsulentene besluttet å bevilge penger til en kinodokumentar, for på den måten å prøve å kvalitetssikre at den ble en suksess på kino.

Dette trigget meg til å se nærmere  på tallenes tale når det gjaldt dokumentarer på kino de siste ti årene. Jeg har fått tak i tallene fra Filmweb, Film & Kino og NFI (se oversikt mot slutten av dette innlegget). (NB! Det ligger også en rekke kommentarer til denne artikkelen helt nederst – under tabellen.)

I gjennomsnitt har det vært 3,7 dokumentarer på kino hvert år de siste ti årene. Mens 2000 ligger på bunn fordi det ikke ble lansert noen kinodokumentarer det året, var det hele åtte dokumentarer som gikk på kino i 2007. Hvor mange dokumentarprosjekter som hvert år blir planlagt som kinodokumentarer varierer veldig. I 2002 var det fire, i 2007 og 2008 var det bare en hvert av årene. Her viser det seg at det året det ble gitt støtte til flest kinooppsetninger for dokumentarfilm, så gikk de veldig godt, mens de to som fikk støtte i 2007 og 2008 ikke lyktes. Tilfeldig?

I 2006 var det for eksempel fem dokumentarfilmer som gikk på kino. Tre fikk støtte som kinodokumentarer og to fikk ikke. Den best besøkte og den dårligst besøkte fikk ikke støtte i utgangspunktet. Hva forteller det?  Jeg var selv til stede i Oslo da kinosjefene gikk på SF for at de skulle få flere kopier til kinolanseringen av Oljeberget, fordi de trodde den kom til å bli den neste Heftig og begeistret. Vel, så tok de feil.

Statistikken for det totale besøket for dokumentarfilm viser at den nest dårligst besøkte filmen (Prøvetid) fikk støtte som kinodokumentar, mens den best besøkte filmen ikke fikk det (Heftig og begeistret).  Jeg vet ikke om Heftig og begeistret var planlagt som kinofilm, men om vi holder den utenfor, så er det Alt om min far som er den store vinneren av dokumentarfilmene på kino. Og den var heller ikke planlagt som kinodokumentar i utgangspunktet.

I 2008 hadde vi tre kinodokumentarer. Den som gikk dårligst på kino, hadde fått støtte. Det som er enda mer merkelig med fjoråret, var skjebnen til Blod & ære. Filmen vant en rekke priser, den fikk masse medieomtale og strålende kritikker, men endte opp med bare 7000 besøkende på kino. Amandaprisen hadde ingen effekt.  Av filmene jeg har jobbet med er dette den som var planlagt som kinofilm på et tidligst tidspunkt, den var timet bevisst i forhold til både pris i Grimstad, Amandapris og Nordisk Panorama-pris. Hovedrollefigurene var godt kjent, og de gjorde en glimrende jobb under lanseringen. Likevel ble dette den av våre filmer som har hatt dårligst besøk. Flere av pressefolkene mente denne kunne bli den neste Heftig og begeistret. Vel, de tok dessverre feil. Her tror jeg en av årsakene var at den lokale kinoen (Stavanger/Sandnes) ikke hadde tro på filmen og ga den dårlige oppsetninger. Dette står i sterk kontrast til hva Bergen Kino gjorde for f.eks Kabal i hjerter, noe som ga oss nesten 11 000 besøk bare i Bergen.

Hva slags betydning har så lanseringsstøtten for kinobesøket?  Disa flytter til Japan hadde ikke lanseringsstøtte i det hele tatt, mens for eksempel 99% ærlig hadde litt over 1 million kroner i lanseringsstøtte. Dette er to ytterpunkter, også når det gjelder kopiantallet. Besøket ble nesten det samme.

Finnes det noen likhetstrekk mellom de filmene som har gått godt på kino? Margareth Olin er nok den mest profilerte dokumentarfilm-regissøren Norge har i dag, og hennes filmer ligger veldig høyt oppe med et gjennomsnittsbesøk på nesten 50 000. Olin har klart å sette dagsorden med sine filmer, og filmene blir brukt mye av skolene. Det betyr at hennes filmer kanskje er besøkt av enda flere enn det tabellen viser, og ingen av de var i utgangspunktet laget for kinovisning. Både Ungdommens råskap og Jenter er Oslobaserte filmer med ungdom som hovedmålgruppe. Det er også 99% ærlig. Men hvorfor nådde den ikke samme besøkstall som disse to?

Hva vil jeg med disse tallene?  Jo, jeg vil at det fortsatt skal være rom for at filmer kan endre seg fra å være laget for TV i utgangspunktet til å bli en kinodokumentar. For som tabellen nedenunder viser, er det ikke gitt på forhånd hva som vil bli en suksess eller ikke. 
Det finnes ingen fasit. Dessverre.

Eli Stangeland
Daglig leder, Corianderfilm AS


BESØK DOKUMENTARFILM 1999 – 2008  
(Titlene i fete typer var planlagt for kino i utgangspunktet)

KATEGORIENE:
1. Film                                                                      
2. Besøk (eventuelt kopier)
3. Distributør

1999.
1. Frosset hjerte                                           
2. 18 541                               
3. Europafilm            

2000–

2001
1. Heftig og Begeistret                                 
2. 556 810                             
3. Europafilm

1. Ung, vakker og begavet                                  
2. 734                        
3. SEG

2002
1. Alt om min far                                         
2. 76 284                               
3. Oro

1. Kroppen min                                             
2. 38 091                               
3. Arthaus  

1. Å seile sin egen sjø                                  
2. 23 000                                |
3. Oro

1. Vektløs                                                      
2. 22 446                               
3. SMN

1. Smilet i Øyet                                             
2. 20 598                               
3. SMN  

1. På Sangens vinger                        
2. 20 000                               
3. Oro  

1. Velkommen hjem                                    
2.  6 330                                
3. SF Norge

2003
1. Disa flytter til Japan                                
2. 13 603         (5)                  
3. Coriander

1. 7. himmel                                                  
2. 10 723         (13)                
3. BVFilm  

1. Gunnar goes comfortable              
2. 4 209           (7)                  
3. Oro

2004
1. Ungdommens råskap                                
2. 59 117         (12)                
3. Oro

1. På hau i havet                                          
2. 15 661         (13)                
3. SF

1. Tradra – i går ble jeg tater                                   
2. 12 140         (dvd)              
3. Europafilm

1. Mannen som elsket Haugesund      
2. 8 830           (dvd)              
3. Coriander  

2005
1. Giganten                                                  
2. 35 740         (36)                
3. Scanbox

1. Alt for Norge                                    
2. 30 858    (24)             
3. SMN  

1. Loop                                                                     
2. 11 560         (18)                
3. SF

1. 100% menneske                                          
2.  3 521          (6)                  
3. Exposed

2006
1. Kabal i hjerter                                          
2. 22 575         (5)                  
3. Coriander  

1. It’s hard to be a rockn roller                  
2. 20 980         (25)                
3. Oro  

1. Ole Bull himmelstormeren                     
2. 20 513         (6)                  
3. Oro  

1. Oljeberget                                               
2. 16 172         (14)                
3. SF

1. Løven – Henrik Ibsen                                 
2. 3 400           (8)                  
3. SEG

2007
1. Jenter                                                       
2. 46 925         (25)                
3. Oro

1. Pornostjerne?                                           
2. 8 465                      (25)                
3. Coriander

1. USA mot Al – Arian                          
2. 4 462               (6)                  
3. Exposed  

1. Natural born star                                    
2. 3 044                      (10)                
3. Fredrik Fiction

1. On a tightrope                                              
2. 2 824              (6)                  
3. Tour de Force

1. Mann kvinne kaffe                                   
2. 2 617                      (6)                  
3. Oro

1. Smaken av hund                                        
2. 2 502                      (8)                  
3. Exposed

1. De tapte sjelers øy                                    
2. 2 131                      (8)                  
3. SEG

2008
1. 99% ærlig                                                 
2. 11 987         (19)                
3. Sandrew

1. Blod & ære                                                           
2. 7 078                      (25)                
3. Coriander  

1. Prøvetid                                                    
2. 1 216                       (8)                  
3. Oro

Totalt 37 filmer, hvorav 14 var planlagt for kino.Totalbesøket på dokumentarfilmer de siste ti år er 1 165 686.Gjennomsnittsbesøket for alle filmene er 31 505. Om vi ser bort fra Heftig og  begeistret som står for over 50% av totalbesøket blir gjennomsnittsbesøket 16 913 for 36 filmer. Det er bare 3 filmer som har mer enn 50 000 besøk, 13 filmer har et besøk mellom 20 og 50 000, mens 15 filmer har mindre enn 10 000 besøk.

Kilde: Filmweb /Film&Kino/NFI 

7 Responses to Kan man planlegge en kinosuksess?

  1. Hvis man ser på det generelle kinobesøket de siste to årene så vil man se at det ikke bare er dokumentarene som flopper. Filmer som Sammen, I et Speil I en Gåte, De Gales Hus, Nord og Jernanger kan ikke akkurat puttes i suksess kategorien de heller…
    Dette er filmer som har hatt langt større lanseringskampanjer enn de fleste kinodokumentarene har hatt de siste årene. Hvis man i tillegg satt opp antall publikummere mot filmens total budsjett så tror jeg faktisk flere dokumentarer ville komme bedre ut av det enn fiksjonsfilmene som har gått dårlig.

    En kinodokumentar koster som regel et sted mellom 3,5 – 4 millioner kroner og en spillefilm koster i allefall det dobbelte.

    En suksess kan man ganske enkelt ikke forutse for det finnes alt for mange eksempler på det motsatte.

    Hvordan skal Instituttet kvalitetssikre og forutse en dokumentars suksess på kino?
    Hva er det de vet som ingen andre vet?
    Når man lanserer en dokumentar på kino så håper alle at det vil bli en suksess og de fleste jobber det de kan for at dette skal skje. Dessverre er fallhøyden stor og den siste tiden har det vært flere fall enn noe annet.

    Hadde man i det minste kunne referert til filmenes filmatiske og fortellermessige kvaliteter så hadde det vært lettere å finne noen fornuftige svar. En dårlig film blir sett av få og en bra blir sett av mange.
    Slik er det ikke, for flere av de dokumentarene som har gått på kino de siste årene har vært meget gode, faktisk de aller fleste. I den forstand mener jeg at filmene med rette har blitt laget og hadde det ikke vært for kino muligheten så hadde disse dokumentarene trolig vært svakere grunnet lavere budsjett og ikke minst spilletid.

    Det har vært et overfokus på publikum de siste årene og på sikt tror jeg dette vil gjøre mer skade enn noe annet. Publikum vil på et tidspunkt bli lei av amerikansk inspirerte horrorfilmer og hva skal man gjøre da?
    Hvordan skal Norsk film få sitt mye etterlengtede særpreg når ingen tørr å ta sjanser, men snarere stille en mengde kommersielle krav som på det beste fører til enda flere flate filmer.

    Er en films kvaliteter øremerket hvor mange publikummere den får på kino?

    Er det mulig at noen av de dokumentarene som har floppet de siste årene hadde gått bedre hvis det hadde foreligget bedre og smartere lanseringskampanjer?

    Hva blir Instituttets neste trekk hvis deres aggressive tiltak for suksess ikke fungerer?

    Svar

  2. «Heftig & begeistret» var planlagt som en kinodokumentar helt fra starten, av Norsk Film AS og Barentsfilm, distribuert gjennom Europafilm.
    Der hadde vi også gleden av å stige og stige i besøket for hver uke, med det beste besøket i uke 14! Ellers mener jeg alt for mye om dette temaet til å si det kort her, men som William Goldman skrev i «Adventures in the Screen Trade»: Nobody KNOWS anything…

    Svar

  3. Både og ! så enkelt er det ikke og der har været jobbet mye, inden jeg f. eks gik ind med penge til Norsk Dokumentarfilm. Der findes ingen enkelt opskrift- engang imellem er tiden pludselig inde for en dokfilm- andre gange ikke, Det er klart at jo mere der bliver jobbet op til releasetidspunktet med presse-om tale- streamers- massivt netreklamer mv.mv. des bedre er det. Men at filmen om Ole Lukøje ikke sad midt i Nordmændenes øje- er svært at fatte.
    Jeg tror ikke man kan forhåndsdiskuterer en succes. Men trods publikumstallet, vil jeg påstå at USA mot Al Arian var en succes- p.g.a den meget omtale, den fik både i Norge og Danmark

    Svar

  4. Planløs planlegging?

    3. februar hadde konsulentene Maria Fuglevaag Warsinski og Stig Andersen, samt rådgiver Ola Hunnes, tatt veien over fjellet for å møte dokumentarmiljøet i Bergen. Vi skulle introdusere våre tanker om dokumentarfilm på et godt besøkt møte der distributør Eli Stangeland i Corianderfilm også var til stede. I Rushprint på nett 24.02 skriver hun hva hun mente vi hadde sagt, men ikke hva vi hadde sagt om dokumentarfilm på kino.

    Personlig har jeg flere ganger – også i artikler i Rushprint – sagt hva jeg mener. Det ble gjentatt på møtet i Bergen, og jeg gjentar her. Det skal være et svært trangt nåløye før Norsk filminstitutt støtter kinodokumentaren. Målet var fem filmer på lerret, men av realistiske grunner nå redusert til tre med fult tilskudd (eller kanskje flere, om noen filmer får kun mindre bevilgninger). Oversikten Stangeland viser til bekrefter at kinodokumentar kun unntaksvis blir suksess. Hverken i Bergen eller andre steder har noen hevdet at vi gir søknader grundigere behandling enn det våre forgjengere gjorde. For det første har vi ikke forutsetninger for å vite det, for det andre ville det være å underkjenne kollegers arbeid.

    Distributør Eli Stangeland spekulerer uforstående over hvorfor hennes egen film Blod & Ære kun endte med 7000 besøkende. Hun hevder at den ble planlagt for kino på et tidligst mulig tidspunkt. Her snakker hun mot bedre vitende. Blod & Ære – som for øvrig er en meget bra film – ble til kinodokumentar etter suksessen i Grimstad. Da var filmen selvsagt for lengst ferdig, og det var kun et par måneder til kinopremière – og det var sommer. Ja da, avisen hadde skrevet mye om filmen, men man skal ikke ha vært lenge i bransjen før man forstår at noen positive artikler i f eks Dagbladet og en håndfull tv-opptredner ikke har avgjørende betydning for det brede publikums interesse. Ofte må langt mer og langsiktig og tidlig påbegynt lanseringsarbeid til – og det manglet vel nettopp for denne filmen? Her var det jo sannsynligvis ikke om filmen opprinnelig fikk tilskudd som kinofilm eller ikke som var avgjørende faktor for suksess.

    Det er moro med kinopremière med klappende sal, etterfølgende fest og kjendissladder i avisene, men det tilfredsstiller nok mer filmskapernes forfengelighet enn det fremmer besøkstall. Kinodokumentaren bør forberedes fra første stund. Fra det øyeblikk produksjonsbeslutning tas må også lanseringsplanene ligge klare. Produsenten og distributøren må stadig la det dryppe informasjon om filmen underveis. Publikum er tregt, og fatter ikke interesse før de gjenkjennende kan lese om filmen for tiende gang. Like det eller ei – dokumentarfilm er underlagt de samme, kommersielle lovene som all annen kinofilm. Det betyr ikke at det ikke kan lages smale filmer for et eksklusivt publikum på et par tusen mennesker, men hvem vil betale for det? Det må i så fall argumenteres svært godt for at filmen er viktig å vise til et norsk kinopublikum.

    Vi ønsker alle gode dokumentarer på kino. Er prosjektene overbevisende nok og tilrettelagt for kinopublikum, så skal det ikke stå på konsulentene i Norsk filminstitutt.

    Stig Andersen

    Svar

  5. Det handler nok ikke bare om kjendissladder og prestisje å sette en dokumentar opp på kino, men hvis man skal ha tilstrekkelige midler for å lage en skikkelig film så har kinoformatet vært den beste løsningen. Tv stasjonene har strenge krav til både hva de kan vise og ikke minst hvor lang filmen skal være. NRK er litt rundere på lengden, men tv2 skal ha sine 50 minutter og sånn er det.

    Et interessant eksempel på en lite sett kinodokumentar er Smaken av Hund som verken Tv2 eller NRK ville vise. Dermed ble løsningen, kino. Dessverre gikk pressen løs på filmens tekniske mangler og fortellermessige grep fremfor faktisk å hylle den fordi den fortalte en relevant historie om den norske kjøtt og mat industrien.

    En annen filmen er, Tradra: I går ble jeg tater. Filmen ble vist i sin helhet og usensurert på kino, men den var kuttet ned og ikke minst kraftig sensurert da den senere ble vist på tv. Dette ble gjort etter krav fra tv stasjonen.

    Sånn sett var kinovisning en måte å fremme filmens fulle budskap på…

    At man ikke skal lage mer enn 3 – 5 kinodokumentarer i året er nok et helt riktig valg, men å sikre deres suksess blir nok ikke så enkelt og man kan fort gå i fellen for å luke bort viktige ”risiko” prosjekter.

    Konstellasjonen mellom produsenten, distributøren og instituttet trenger uansett å styrkes når det kommer til lansering av dokumentar på kino…
    Hvis man ser på de markedskampanjene som har vært de siste årene så er det ikke mye å skryte av.
    I de fleste tilfeller er det ikke gjort verken målgruppeanalyser eller planer for riktig annonsering og den viktigste feilen er helt klart at de som regel kommer for sent i gang.

    Et annet spørsmål er da om instituttet vil bevilge høyere markedsføringsbudsjett til filmene?

    Pressen er ikke ekstremt interessert i dokumentar og for dem er det glamour som gjelder.

    Hvordan kan man få disse til å skrive og ikke minst følge en dokumentar på lik linje som de gjør med spillefilmene?

    Svar

  6. Kort kommentar til Stig Andersen angående «Blod & ære». Det er direkte feil det du skriver om at den ble planlagt som kinofilm fra at den vant i Grimstad. Hvorfor var jeg i så fall inne i bildet allerede oktober 2007? Hvorfor tok jeg kontakt med Den norske Filmfestivalen for å ha den på festivalen i 2008? Grunnen til at vi slapp den på Kortfilmfestivalen var at vi hadde fått «nei» til kinodokumentarstøtte fra NFI. I 2006 slapp vi «Kabal i hjerter» på samme tidspunkt, og det fungerte. Så igjen, det finnes ingen fasit på hva som lykkes eller ikke, dessverre.

    Svar

  7. Burde en ikke gjøre NRK og TV2 mer ansavrlig for å lansere norsk dokumentar. Det har blitt bedre, men kan gjøres enda bedre. Og det er klart at dokumentarfilm har sitt publikum på tv. Tre som scorer høyt på kino, det er et bra mål. men hvorfor ikke samle sammen dokumentarer og send de rundt som minifestilvaler?

    Svar

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY