Mange diskuterer Kanonprisen, oftest fra en positiv synsvinkel, og med ønske om å stadig gjøre den mer relevant. Nå sist etterlyser Eli Bø (Filmskolen) produksjondesignprisen. Med andre ord, Kanonprisen er relevant for bransjen.

Etter Kanonprisshowet hadde blant annet Dagbladets Eirik Alver en begeistret kommentar til årets utdeling i Trondheim. Amandaprisen utgjorde kommentarens bakteppe. Som mangeårig medlem av Amandakomiteen (frem til 2008) føler jeg igjen behov for en smule voksenopplæring. 

Kanonprisen defineres som bransjens egen pris, mens Amandaprisen knyttes til en juryordning med diffus oppdragsgiver. Det er viktig å gjenta at det faktisk er filmbransjeorganisasjonene som utgjør kjernen i Amandakomiteen, og at det er filmbransjeorganisasjonene som peker ut juryene.  Hvis enkelt-medlemmer oppleves som lite relevante for et juryarbeid, er det filmbransjeorganisasjonenes ansvar å svare på denne kritikken.

Det er selvsagt helt legitimt å mene at Kanonprisen oppleves som gjevere og mer demokratisk, men det er ikke helt greit at det stadig synes å være legitimt å unnslå at begge prisene faktisk er bransjepriser. Mange, også Eirik Alver, påpeker at Amanda kan trenge en make-over. Og det er klart at en 25 åring er litt mer etablert enn en 5 åring. I 2008 ble det, på bakgrunn av innspill fra bransjen, foretatt en grundig gjennomgang og fornying av Amandaprisen.

Som medlem av Det europeiske filmakademiet, og tidligere medlem av Amandakomiteen og en rekke filmjuryer, vet jeg at begge systemene har så vel styrke som svakheter. Vi bør imidlertid kunne leve med både en Kanonpris og en Amandapris. "Folk flest” klarer å holde dem fra hverandre. Amanda står sterkest som nasjonal filmpris, men det fratar ikke Kanonprisen sin berettigelse. Og prisene? Enhver filmpris forteller også om filmer som ikke nådde opp, ufortjent eller ikke.

Uansett er det prisvinnerne som jubler, både i Trondheim og i Haugesund.

Vigdis Lian,

Filmrådgiver