Hva er suksess?

Vi må fortsette å vise filmer på kino fordi de er gode filmer – selv om besøket vil være begrenset, insisterer produsent Dag Hoel i dette innlegget i debatten om kinodokumentaren.

Kan man planlegge en dokumentarfilmsuksess på kino? Siste års kinodokumentar Blod & ære er i denne sammenhengen en del omtalt. Som produsent på filmen har jeg noen synspunkter og erfaringer.

 

Blod & ære fikk tilskudd fra Filmfondet og noen andre finansieringskilder som tv-film. Høsten 2007 så vi at scenene vi skapte hadde kinoformat. Historien som vokste fram hadde en episk dimensjon og et følelsesmessig spenn som burde oppleves på lerret. Det er riktig, som Eli Stangeland hevder, at Blod & ære var tenkt som kinofilm fra høsten 2007. Vi fikk imidlertid ikke støtte til kinofilm i Filmfondet, man hadde ikke tro på prosjektet i det formatet. Det kan synes underlig i dag, etter at filmen har vunnet Amanda og Nordisk Panorama og uomtvistelig er en god kinofilm. Jeg kan likevel ikke si annet enn at jeg forstår konsulentens tvil – i hvert fall om man legger kommersielle hensyn til grunn for beslutningen. Kabalen med alle filmene som skulle støttes gikk ikke opp. Som produsent hadde jeg en utfordring, for jeg så at det ville bli en god film, men det var vanskelig å se for seg at folk ville strømme til kinoene for å se Ole Klemetsen når man heller kunne velge Bruce Willis.
Vi besluttet å lage en kinofilm med massiv investering fra produksjonsselskapet, fordi vi tross det begrensede kommersielle potensialet følte oss sikre på at vi hadde en film som ville bli lagt merke til. Vi trengte en suksess. Og suksess regnes ikke bare i kroner når du lever av å fortelle historier. 
Vi fikk filmen ferdig til Grimstad. Den fikk terningkast 6 i Aftenposten og ble nominert til Amanda. Kinosjefer over hele landet ville ha filmen. De ville ha den i august, etter Amandaprisutdelingen, fordi det passet i forhold til andre premierer. Vår kontrakt med NRK (den største investoren i prosjektet ved siden av produksjonsselskapet), tilsa at vi hadde et kinovindu fram til nyttår. Hva gjør man? Sier man til kinosjefene. ”Nei, vi vil ikke ha den på kino, vi satser kun på festivalmarkedet.” ?
Vi gjorde ikke det. Vi krummet nakken igjen og iverksatte en lansering som egentlig gikk godt, forholdene tatt i betraktning. Vi satset på å bruke våre hovedkarakterer i størst mulig utstrekning i lanseringen. Vi visste at vi ville få presse på Ole og Big John Klemetsen. Så fra juli og fram til et par uker etter premieren 22 august fikk vi relativt sett bra med presse. 5 minutter i lørdagsrevyen, en hel del andre tv-opptredener, 7 sider i VG helg osv. Vi holdt arrangementer og førpremierer der vi engasjerte Team Klemetsen til å spille og holde show. Dette brukte vi betydelige ressurser på, med det for øyet at jungeltelegrafen skulle virke – at folk skulle begynne å snakke om filmen. Vi mente det største besøkspotensialet var i Stavanger, Bergen og Trondheim og konsentrerte mye av virksomheten rundt disse byene. I og med at filmen kom opp over hele landet fikk vi lanseringsstøtte fra NFI, selv om de ikke hadde støttet kinofilmen i utgangspunktet.
Vi fikk 7000 besøk (før skolevisninger). Om vi sammenligner med Prøvetid, som hadde premiere på den samme tiden og som var planlagt og finansiert som en kinodokumentar og fikk 1200 besøk, gikk det godt. Det samme kan vi si om vi sammenlikner med den danskproduserte Burma VJ, som fikk 1500 besøk på danske kinoer. Det er hva man kan forvente av besøk på en dokumentar i Danmark.
Det er umulig å være uenig i at man bør ha langsiktig planlegging bak en lansering. Jeg mener det vil være en utmerket satsing fra NFI’s side om man nå har fokus på få dokumentarfilmer hvert år som man planlegger for kino. Men det må ikke stenge for mulighetene til kino for de filmene som vokser ut av tv-formatet. Blod & ære var en slik film. Når besøkstallene var beskjedne har det med lanseringen å gjøre, men enda viktigere er det at filmen handler om forhold vi normalt ikke går på kino for å oppleve. De som leser om Team Klemetsen i Se & Hør er ikke de som renner ned kinoene.
Så hvorfor da insistere på å ha filmen på kino? Fordi filmen ser forbannet godt ut på kino. Det er en av de bedre dokumentarene som er laget her til lands de senere årene, og den kler lerretet bedre enn tv-ruta. Dersom produksjonsselskapet ikke hadde tatt sjansen på langfilm uten støtte fra Filmfondet, hadde vi stått der med en tv-film som neppe hadde vunnet noe som helst. Ikke Amanda, ikke Nordisk Panorama, ikke invitasjon til Hot Docs og en rekke andre større festivaler. Vi må kunne ha filmer på kino som er der fordi de er gode filmer – ikke fordi de skal spille inn mye penger.
Det som er spesielt i dette tilfellet er at Blod & ære er en film som egentlig burde hatt et stort publikum på kino fordi den har en bred appell og er underholdende. Alle liker den. Det er sjelden en norsk dokumentar har et så stort potensial for å underholde et stort publikum på kino. Utfordringen var å få folk inn i salene, og det klarte vi i meget begrenset grad. Bruce Willis var sterkere enn Ole Klemetsen.
En medvirkende årsak kan det også ha vært at det var nydelig vær i perioden da filmen begynte å gå på kino. Besøkstallene var generelt lave fordi folk foretrakk å bade og drikke øl.
Dokumentarfilmkonsulent Stig Andersen argumenterer for godt planlagte lanseringer og sier i Rushprint om Blod & ære: ”Ofte må langt mer og langsiktig og tidlig påbegynt lanseringsarbeid til – og det manglet vel nettopp for denne filmen? Her var det jo sannsynligvis ikke om filmen opprinnelig fikk tilskudd som kinofilm eller ikke som var avgjørende faktor for suksess. Det er moro med kinopremière med klappende sal, etterfølgende fest og kjendissladder i avisene, men det tilfredsstiller nok mer filmskapernes forfengelighet enn det fremmer besøkstall.”
Prosessen med ferdigstillingen av filmen og den påfølgende lanseringen ville hatt bedre forutsetninger om den ikke var tuftet på arbeidskreditter og økonomisk sjansespill i produksjonsselskapet. Det er derfor vi har støtteordninger. Videre er det å si at ingen av oss er blitt kjendiser etter dette, men det er tilfredsstillende når tårene triller på publikum og folk klapper for en film som har berørt dem. Gjorde vi noe feil? Sikkert. Men jeg vet fremdeles ikke hva jeg ville ha gjort annerledes i dag. Kan man planlegge suksess på kino? Man kan prøve. Man bør prøve. Og man må fortsette å vise filmer på kino fordi de er gode filmer – selv om besøket vil være begrenset. Dokumentarfilm lages ikke alltid for å underholde.
 Dag Hoel, produsent
Trondheim 02.03.2009

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Hva er suksess?

Vi må fortsette å vise filmer på kino fordi de er gode filmer – selv om besøket vil være begrenset, insisterer produsent Dag Hoel i dette innlegget i debatten om kinodokumentaren.

Kan man planlegge en dokumentarfilmsuksess på kino? Siste års kinodokumentar Blod & ære er i denne sammenhengen en del omtalt. Som produsent på filmen har jeg noen synspunkter og erfaringer.

 

Blod & ære fikk tilskudd fra Filmfondet og noen andre finansieringskilder som tv-film. Høsten 2007 så vi at scenene vi skapte hadde kinoformat. Historien som vokste fram hadde en episk dimensjon og et følelsesmessig spenn som burde oppleves på lerret. Det er riktig, som Eli Stangeland hevder, at Blod & ære var tenkt som kinofilm fra høsten 2007. Vi fikk imidlertid ikke støtte til kinofilm i Filmfondet, man hadde ikke tro på prosjektet i det formatet. Det kan synes underlig i dag, etter at filmen har vunnet Amanda og Nordisk Panorama og uomtvistelig er en god kinofilm. Jeg kan likevel ikke si annet enn at jeg forstår konsulentens tvil – i hvert fall om man legger kommersielle hensyn til grunn for beslutningen. Kabalen med alle filmene som skulle støttes gikk ikke opp. Som produsent hadde jeg en utfordring, for jeg så at det ville bli en god film, men det var vanskelig å se for seg at folk ville strømme til kinoene for å se Ole Klemetsen når man heller kunne velge Bruce Willis.
Vi besluttet å lage en kinofilm med massiv investering fra produksjonsselskapet, fordi vi tross det begrensede kommersielle potensialet følte oss sikre på at vi hadde en film som ville bli lagt merke til. Vi trengte en suksess. Og suksess regnes ikke bare i kroner når du lever av å fortelle historier. 
Vi fikk filmen ferdig til Grimstad. Den fikk terningkast 6 i Aftenposten og ble nominert til Amanda. Kinosjefer over hele landet ville ha filmen. De ville ha den i august, etter Amandaprisutdelingen, fordi det passet i forhold til andre premierer. Vår kontrakt med NRK (den største investoren i prosjektet ved siden av produksjonsselskapet), tilsa at vi hadde et kinovindu fram til nyttår. Hva gjør man? Sier man til kinosjefene. ”Nei, vi vil ikke ha den på kino, vi satser kun på festivalmarkedet.” ?
Vi gjorde ikke det. Vi krummet nakken igjen og iverksatte en lansering som egentlig gikk godt, forholdene tatt i betraktning. Vi satset på å bruke våre hovedkarakterer i størst mulig utstrekning i lanseringen. Vi visste at vi ville få presse på Ole og Big John Klemetsen. Så fra juli og fram til et par uker etter premieren 22 august fikk vi relativt sett bra med presse. 5 minutter i lørdagsrevyen, en hel del andre tv-opptredener, 7 sider i VG helg osv. Vi holdt arrangementer og førpremierer der vi engasjerte Team Klemetsen til å spille og holde show. Dette brukte vi betydelige ressurser på, med det for øyet at jungeltelegrafen skulle virke – at folk skulle begynne å snakke om filmen. Vi mente det største besøkspotensialet var i Stavanger, Bergen og Trondheim og konsentrerte mye av virksomheten rundt disse byene. I og med at filmen kom opp over hele landet fikk vi lanseringsstøtte fra NFI, selv om de ikke hadde støttet kinofilmen i utgangspunktet.
Vi fikk 7000 besøk (før skolevisninger). Om vi sammenligner med Prøvetid, som hadde premiere på den samme tiden og som var planlagt og finansiert som en kinodokumentar og fikk 1200 besøk, gikk det godt. Det samme kan vi si om vi sammenlikner med den danskproduserte Burma VJ, som fikk 1500 besøk på danske kinoer. Det er hva man kan forvente av besøk på en dokumentar i Danmark.
Det er umulig å være uenig i at man bør ha langsiktig planlegging bak en lansering. Jeg mener det vil være en utmerket satsing fra NFI’s side om man nå har fokus på få dokumentarfilmer hvert år som man planlegger for kino. Men det må ikke stenge for mulighetene til kino for de filmene som vokser ut av tv-formatet. Blod & ære var en slik film. Når besøkstallene var beskjedne har det med lanseringen å gjøre, men enda viktigere er det at filmen handler om forhold vi normalt ikke går på kino for å oppleve. De som leser om Team Klemetsen i Se & Hør er ikke de som renner ned kinoene.
Så hvorfor da insistere på å ha filmen på kino? Fordi filmen ser forbannet godt ut på kino. Det er en av de bedre dokumentarene som er laget her til lands de senere årene, og den kler lerretet bedre enn tv-ruta. Dersom produksjonsselskapet ikke hadde tatt sjansen på langfilm uten støtte fra Filmfondet, hadde vi stått der med en tv-film som neppe hadde vunnet noe som helst. Ikke Amanda, ikke Nordisk Panorama, ikke invitasjon til Hot Docs og en rekke andre større festivaler. Vi må kunne ha filmer på kino som er der fordi de er gode filmer – ikke fordi de skal spille inn mye penger.
Det som er spesielt i dette tilfellet er at Blod & ære er en film som egentlig burde hatt et stort publikum på kino fordi den har en bred appell og er underholdende. Alle liker den. Det er sjelden en norsk dokumentar har et så stort potensial for å underholde et stort publikum på kino. Utfordringen var å få folk inn i salene, og det klarte vi i meget begrenset grad. Bruce Willis var sterkere enn Ole Klemetsen.
En medvirkende årsak kan det også ha vært at det var nydelig vær i perioden da filmen begynte å gå på kino. Besøkstallene var generelt lave fordi folk foretrakk å bade og drikke øl.
Dokumentarfilmkonsulent Stig Andersen argumenterer for godt planlagte lanseringer og sier i Rushprint om Blod & ære: ”Ofte må langt mer og langsiktig og tidlig påbegynt lanseringsarbeid til – og det manglet vel nettopp for denne filmen? Her var det jo sannsynligvis ikke om filmen opprinnelig fikk tilskudd som kinofilm eller ikke som var avgjørende faktor for suksess. Det er moro med kinopremière med klappende sal, etterfølgende fest og kjendissladder i avisene, men det tilfredsstiller nok mer filmskapernes forfengelighet enn det fremmer besøkstall.”
Prosessen med ferdigstillingen av filmen og den påfølgende lanseringen ville hatt bedre forutsetninger om den ikke var tuftet på arbeidskreditter og økonomisk sjansespill i produksjonsselskapet. Det er derfor vi har støtteordninger. Videre er det å si at ingen av oss er blitt kjendiser etter dette, men det er tilfredsstillende når tårene triller på publikum og folk klapper for en film som har berørt dem. Gjorde vi noe feil? Sikkert. Men jeg vet fremdeles ikke hva jeg ville ha gjort annerledes i dag. Kan man planlegge suksess på kino? Man kan prøve. Man bør prøve. Og man må fortsette å vise filmer på kino fordi de er gode filmer – selv om besøket vil være begrenset. Dokumentarfilm lages ikke alltid for å underholde.
 Dag Hoel, produsent
Trondheim 02.03.2009

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY