Det går en diskusjon på Rushprints nettsider om norske dokumentarfilmer på kino (se linker til de andre innleggene helt nederst), et tema som stadig kommer opp. Jeg synes det er noen perspektiver som mangler i disse debattene, noe som gjør at de lett blir for snevre til å virkelig føre frem til noe nytt.

For det første: Forståelsen av begrepet dokumentarfilm. Det virker som om det generelt er en holdning som sier at det finnes to kategorier: En type film som passer for kino og en som passer for TV, mens det i virkeligheten er et stort spekter av sjangre. Det lages mye dokumentarfilm i Norge. De vises på festivaler og andre arenaer, og det er stor interesse blant publikum. Likevel virker de aktive aktørene passive i forhold til å markere ulike formaters tradisjoner, metoder, estetiske muligheter og formuttrykk.

Til nød blir det snakket om ”kunstnerisk ufordrende – eksperimenterende” filmer, som skiller seg fra de mer tradisjonelle ”informasjonsformidlere” eller en tredje kategori av ”konfronterende” film som kan betraktes som sosiale eller politiske innlegg. Men faktum er at det er få begrensninger for hva som i dag brukes av elementer og innfallsvinkler for å lage dokumentarer, ulike blandingsformer og sjangeroverskridende filmer vises i ulike sammenhenger.

Når det i den pågående debatten blir sagt at Blod og ære er en god film, og at det derfor er uforståelig at den ikke trekker flere til kinosalene, blir det uten mening. For ”god” og ”dårlig” er tøyelige begreper som ikke sier noe om hva som kvalifiserer en film til å fungere på kino – eller for den saks skyld på tv. De som velger å se dokumentarfilm på kino er bevisst interessert i den spesifikke tematikken eller regissøren, eller de oppsøker kinolokalet for å oppleve filmkunst som bryter med konvensjoner og viser noe nytt estetisk.

Det er dyrt å gå på kino. Vanlig publikum vil ha underholdning og sterke opplevelser som trekker dem ut av hverdagen på et emosjonelt plan. Det er et helt annet publikumssegment som er genuint filminteressert. De vil oppleve noe som utfordrer emosjonelt og intellektuelt. Dette er skjematisk, ja vel, og det hender at enkeltfilmer bryter med forutinntatte forventninger og når et stort og sammensatt publikum – ofte handler det da om å trekke en stor skare av såkalt ”voksent publikum” som vil se kultur knyttet til nasjonal historikk eller sentrale felles identitetserfaringer.

Det samme gjelder fiksjonsfilm på kino, tv-drama og dokumentar. Blod og ære er underholdende og har bred appell blir det sagt, ja – men i forhold til hva? Produsenter og regissører bør innse at selv om deres film tar seg godt ut på lerretet, så er ikke dette et holdbart kriterium for å investere massevis av penger for kinolansering og visning.

Tv-formatet er et ekstremt underkjent medium for formidling av ambisiøse prosjekter i Norge. Det er en mangel på åpenhet og nysgjerrighet i forhold til hva tv-visning kan innebære. Filmbransjens aktører fremholder kontinuerlig kinovisning som betydningsfullt, mens tv-visning nærmest er litt stusslig. Hvis folk hadde undersøkt hvordan tv-stasjoner i en del andre land kan prioritere og promotere dokumentarfilm ville man fått øynene opp for at dokumentarfilm på fjernsyn kan få høy status og oppmerksomhet.

Mye fungerer godt på tv, problemet i Norge er at begrepsbruken ikke skiller mellom reportasjer, journalistiske dokumentarer, opplysningsfilmer, tradisjonelle programformater OG kunsteriske, essayistiske, utforskende, subjektive filmer. Altså: Fjernsynskanalene viser en mengde ulike kategorier under den samme merkelappen. På NRK er det knapt forhåndsreklame eller oppmerksomhet rundt filmene som faktisk vises. Likevel er seertallet gigantisk i forhold til kinovisninger.

Svært sjelden blir dokumentarfilm på tv diskutert på en positiv måte av filmbransjens aktører. Et unntak er Even Benestad som har snakket om holdninger innad. ”Er du kinoregissør er du kunstner. Er du tv-regissør er du bare en av bermen", sier han. Produsent Hilde Skofteland skiller seg ut ved en nøktern og realitetsforankret holdning. Filmen Lykkens grøde er laget for tv – og det er en av de beste, mest gripende og kunstnerisk følsomme dokumentarene fra de siste år.

Svensk tv sender ulike dokumentarfilmer til faste tider og det meste vises to eller flere ganger, det legges ut informasjon på nett og sendes ut nyhetsmail på forhånd. De inviterer filmskapere til å lage filmer om dagsaktuell – eller universell – tematikk. Det er med andre ord en helt annet vilje og bevissthet omkring det faktum at dokumentarfilm interesserer mange – og betegner et mangfold av ulike ytringer.

Filmbransjen må nå prioritere å arbeide for dokumentarfilmens plass på tv, særlig ovenfor NRK som burde ha vesentlig større forpliktelser. Jeg hadde en kronikk i Aftenposten den 29.1 der jeg kritiserte NRKs kulturprofil og behandlingen av eksternt produsert dokumentarfilm. Det finnes utallige historier om den faktisk katastrofale praksisen som eksisterer, men ingen representanter for filmbransjen har fulgt opp diskusjonen.

Det jobbes fra Filmforbundets side for å bedre avtaleverket og Produsentforeningen fikk i fjor laget en rapport, men hva skjer? Med unntak av tidligere leder for Norske filmregissører, Nina Grünfeldt, er filmbransjens organisasjoner anonyme i offentligheten. Man må ofte tale med høy stemme og våge å provosere for å få oppmerksomhet og skape forandringer. Både Trond Giske, Hans Tore Bjerkås og den nye kulturredaktøren Hege Duckert, bør konfronteres med hvordan den viktigste statlige kulturinstitusjonen i praksis forholder seg til den uavhengige filmbransjen – med den følge at viktige kulturdokumenter og filmskapere usynliggjøres. Når det bevilges store beløp for å lage dokumentarfilm, fordi det blir betraktet som viktig, bør det sikres at mye mer faktisk vises. Man kan kreve et minimum av satsning og prioritering. Ulike, faste sendeflater bør vise forskjellige typer dokumentarfilmer, norskproduserte og utenlandske.

Publikum bør vite når det vises henholdsvis samfunnsorientert, politisk, personlig eller utforskende dokumentarer, samt ulike portrettfilmer. Disse må forhåndsannonseres, markeres med faste vignetter og alle filmer vises minimum to ganger til kjente tider. Det må jobbes aktivt for å gjøre det attraktivt både å vise og å produsere dokumentarfilmer av kunstnerisk og samfunnsmessig kvalitet for tv-formatet.
 

Marianne Bjørneboe er skribent og dokumentarfilmskaper.

Les flere innlegg og tilhørende kommentarer til dokumentarfilmdebatten:

Kan man planlegge en kinosuksess?

Hva er suksess?