Det var stilt store forventninger til Lukas Moodyssons film Mammut under verdenspremieren i Berlin. Kritikerne hadde ikke glemt ham for publikumsvinnerne Fucking Åmål og Tilsammans, samtidig som han var blitt anklagd for å lage frastøtende filmer med de nesten avantgardistiske øvelsene Terrorister, Ett hull i mitt hjerte og Container. En kritiker i New York Times gikk så langt som å råde publikum til å ta med spypose på kino.

Moodysson er altså  tilbake med et frieri til det store publikummet, en tradisjonell narrativ fortelling om oppløsningen av en familie, der et framgangrikt ungt New York-par, spilt av Michelle Williams og Gael Garcia Bernal, begge spises opp av sine jobber og foreldreroller. Det er for tidlig å si om filmen kan bli Lukas sitt virkelige store internasjonale gjennombrudd, men det spekuleres i om den kan gjøre det samme som Breaking the Waves gjorde for Lars Von Trier.

Moodysson ligner nesten en liten munk der han sitter og nipper teen sin kun iført sorte klær og et tibetansk tørkle. Men de blå øynene hans lyser årvåkent og han suger til seg det som skjer rundt ham.

– Jeg forholder meg til verden som fra et stort laboratorium der jeg tillater meg selv å forandre på ting hele tiden. Det er min metode, det er slik jeg jobber. Jeg forsøker å arbeide i en kontinuerlig strøm der jeg hele tiden kan la nye saker og ting få komme inn i filmen. Jeg jobber aldri mot et spesifikt resultat. Ting bare skjer, sier Moodysson.

Som da hans nabo hjemme i Sverige fortalte at han under en operasjon på sykehuset hadde lyttet til hvalmusikk – noe Moodysson straks skrev inn i manuset for Mammut.

På befaring i Thailand sto en personal oxygen sprayboks på hotellrommet. Den ble kilden til i en absurd hotellscene i filmen.

– Da jeg sto der og pustet inn oksygenet mens jeg så ut av hotellvinduet, fikk jeg denne rare akvariefølelsen jeg ville ha med i filmen, forteller Lukas.

Han er åpen for å ta inn ting konstant, og er ikke redd for å bruke tid om noe opptar ham. Til Michelle Williams rolle som kirurg i Mammut brukte for eksempel Moodysson to uker på å lære om hvordan kirurger jobber, og etter hvert ville han ansette et eget team til å drive research på et sykehus i New York et halvt år før innspillingen.

– Slik er det å jobbe for Lukas, sukker produsenten Lars Jönsson.

Denne ganger har han sammen med Moodysson orkestrert en produksjon til 70 millioner kroner, med 22 internasjonale samarbeidspartnere, locations i tre verdenshjørner og et stjernelag fra A-lista. Selv om responsen fra kritikerkorpset i Berlin ikke var så negativt som noen oppslag ga inntrykk av, var den ganske lunken. Har det store budsjettet gitt mersmak, eller vil kritikken tvinge ham tilbake til de mindre budsjettene?

-Kritikken påvirker meg ikke det minste i forhold til å gå tilbake til mindre budsjetter. Jeg og Lars har jobbet på akkurat samme måte som før. Det er veldig viktig for både ham og meg at vi har stor kontroll og får lage film på den måten vi vil. Min opplevelse av livet er slik at jeg lar meg forundre fra dag til dag, og i film må jeg også få teste ut ting.

(Artikkelen fortsetter under bildet)
 

Michelle Williams, Gael García Bernal og Sophie Nyweide fra filmen Mammut. Foto: Memfis Film/Per-Anders Jörgensen

Moodysson øver ikke på filmsettet, men bruker tid på improvisasjon i forkant av opptakene. Til den første scenen brukte Moodysson en hel dag på å improvisere fram scenen der de sentrale skuespillerne skulle være en familie og spise lunsj sammen i en leilighet i New York.

– Jeg brukte enkle improvisasjonsøvelser som ”mamma og pappa skal på kino, men du må være alene hjemme i leiligheten”. Det utløste noe, de begynte å knytte seg til hverandre som en familie og forstå hvem de selv var i filmen.

Han lar iblant kamera gå under improvisasjonen, selv om det ikke lot seg gjøre i dette tilfellet.

– Det var ikke mulig fordi vi improviserte i en annen leilighet enn den hvor vi skulle spille inn. Det var egentlig synd vi ikke gjorde det, for det oppsto noen ganger endringer relasjonenene mellom karakterene som jeg ikke hadde forutsett.

Et konkret eksempel var en improvisasjonsøvelse Moodysson gjorde med Williams, datteren og Gloria, nannyen som datteren etter hvert knytter seg mer til enn sin egen biologiske mor i filmen.

– Øvelsen gikk ut på å møblere om stuen. Michelle spurte Gloria om råd og det var veldig interessant, for plutselig oppsto det et slags falsk vennskap mellom dem, forteller han.

Mammut skrev seg inn som en naturlig del av årets Berlin-program med filmer som berørte globaliseringens innvirkning på folks liv. Tematiskt tar Moodysson opp debatten om den skjeve økonomiske maktbalansen mellom øst og vest, konkretisert gjennom mødre som har retten og muligheten til å være sammen med sine barn og de som må løsrive seg fra sine for å forsørge dem.

– Mammut stiller spørsmål ved menneskeverdet, et prinsipp som stadig oftere blir undergravd gjennom en materialistisk kultur som tillater at alt kan kjøpes og selges. Men jeg har ikke noen klare svar. Jeg blir deprimert av folk som er ferdig med å tenke og allerede har bestemt hvordan man skal leve sine liv, sier Lukas.

I Mammut gir Moodysson oss en åpen slutt som kan være like dommedagsprofetisk som den kan være løfterik om menneskenes evne til å forandre sin fremtid.

– Jeg er ikke typen til å utforske dypet av mitt sjelsliv, jeg er mer for å teste ut verden rundt meg. Jeg tror på å være usikker, på å ville forandre og reagere på livet. For hver dag som går blir jeg selv mer og mer usikker. Og mer og mer schizofren. Jeg har for eksempel et håp om at jeg skal miste lysten til å lage film, men samtidig kjenner jeg at jeg fortsatt har lyst, sier Lukas.

Mammut har norgespremiere neste fredag.

Foto: Memfis Film/Per-Anders Jörgensen