Mens det spanske Ibsenprosjektet The Frost ble behandlet som et norsk prosjekt i Filmfondet fordi dialogen var norsk, sliter norske fremmedspråklige prosjekter med å få norsk status. Hvor viktig er det at norsk film har norsk dialog og spilles inn på norsk jord?   

Dialogen er bare ett av mange elementer som inngår i den kunstneriske helheten i en film. I likhet med musikk og dans, har filmen sitt eget språk, som blir definert av regissørens valg av fotografering, lyssetting, scenografi og lydmix og musikk. Filmspråket er universelt. Burde ikke derfor filmens stil og tema gjenspeile regissørens nasjonalitet og kultur vel så godt som språket skuespillerne snakker? Denne problemstillingen blir stadig mer aktuell ettersom filmen blir mer global og flernasjonale samproduksjoner øker i omfang.

– Norske prosjekter av "unorsk" karakter er definitivt et aktuelt diskusjonstema, bekrefter Egil Ødegård, produsent og daglig leder av Filmhuset AS.

– Det er bekymringsfullt om ikke Filmfondet innser at vi som bor i Norge er en del av verden og ønsker å lage filmer om det. Flere og flere regissører har flerkulturell bakgrunn, og dermed blir filmskildringene preget av det. Er det viktigere å lage film om regissørens barndomssted på Senja, enn regissørens barndomssted på Safi i Marokko?

Filmhusets produksjon Le Regard/Blikket er godt eksempel på en film som slet lenge med å få til finansieringen, kanskje nettopp fordi den hadde så mye "unorsk" i seg. Filmen ble filmet i Marokko, på fransk og arabisk språk. Regissøren, Nour-Eddine Lakhmari (foto), er født i Marokko, men har bodd i Norge i 20 år og er norsk statsborger. Av et totalbudsjett på overkant av 12 millioner kroner, ga Norsk filmfond tre millioner i tilskudd. Det var statlig støtte fra Marokko som gjorde opptakene og etterproduksjonen mulig. Norsk filmfond støttet utviklingen av filmen med 800 000 kroner og 2,2 millioner til ferdigstilling og lansering, først etter at konsulentene hadde fått se en ferdig klippet versjon av filmen.

– Prosessen med Blikket var for tøff; det var en erfaring vi ikke ønsker å gjenta, bekrefter Ødegård. – Det var en spennende film, som viste seg å ikke være så kommersiell. Vi baserte oss på 50 prosent egenkapital (inklusiv arbeidskreditter, journ. anm.). Vi var dessuten uheldig med tidspunktet vi søkte. Fondet var midt oppi et regimeskifte, og vi ble offer for en omorganiseringsprosess.

SPANSK IBSEN PÅ NORSK
Den Norske Operas ensemble består av flere utenlandske utøvere enn norske. Det finnes ikke grenser for hvor mange eksotiske elementer en maler kan plassere på lerretet sitt, eller for hvor mange fremmede rytmer og instrumenter norske komponister kan la musikken sin prege av, uten å miste definisjonen norsk. Er det ikke naturlig, kanskje til og med uunngåelig, at kulturuttrykk utvikler seg parallelt med at verden blir mer global og vi forflytter oss mer enn tidligere?

– Vår hovedoppgave er å gi tilskudd til norske filmer på norsk for et norsk publikum. Det er dette som berettiger at staten går så tungt inn i filmfinansiering, sier Elin Erichsen, direktør i Norsk Filmfond. – Filmer på andre språk (med unntak av dokumentarfilmer, journ. anm.) har ikke fullt så gode betingelser. Det finnes i forskriften en tabell som angir hva som skal til for at fremmedspråklig film skal kunne oppnå like gunstige vilkår som den norske filmen, men den er ytterst sjelden i bruk. Norge har foreløpig ikke tilsluttet seg den europeiske samproduksjons-konvensjonen, men dette er noe det nå jobbes med å få til. Enkelte andre europeiske land har en mer liberal holdning til samproduksjoner, men det er hovedsakelig fordi deres nasjonale støtteordninger er langt mindre gunstige enn våre. Dette må vi finne en løsning på. Samproduksjoner er viktige, men det er også viktig at internasjonale produksjoner ikke går på bekostning av de nasjonale filmene.

Konsulentene er ansatt for å utøve skjønn, og avgjørelsene om produksjonstilskudd vil langt på vei avhenge av deres vurdering. Konsulent Nikolaj Frobenius bekrefter at konkurransen om støttemidlene blir stadig hardere: Det er flere gode søknader nå enn tidligere. Nye konstellasjoner skaper også nye utfordringer. Frobenius bekrefter at det spanske prosjektet The Frost, som er bygget på Ibsens Lille Eyolf, er blitt behandlet som et norsk prosjekt i filmfondet, fordi dialogen var norsk.

NORGE UTENFOR EUROPA
Samtidig med at prosjekter av "unorsk" karakter sliter mer enn helnorske filmer med å få produksjonsstøtte fra Norske filmfond, har slike prosjekter flere potensielle finansieringskilder i utlandet og et langt større distribusjonsmarked. Media Desk-programmet er til for å hjelpe co-produksjoner, men støtter kun utvikling og distribusjon. Selve produksjonen forblir et nasjonalt anliggende, og dermed blir produsentene avhengige av støtte fra flere forskjellige nasjonale filmfond, eller av egenkapital, for å få budsjettet til å gå opp.

– Tradisjonelt sett har Norge bidratt mer til utenlandske co-produksjoner, enn vi har fått tilbake, sier leder for Media Desk Norge, Sidsel Hellebø-Hansson. – Svenske og danske produsenter har alltid vært flinkere enn norske til å gå til utlandet og hente penger til filmproduksjonene sine. Dessuten medfører co-produksjoner en fordyring av budsjettet, og ekstra tidkrevende administrasjon.

Sveinung Golimo, produsent hos Filmkameratene AS, bekrefter at de helst styrer unna co-produksjoner, nettopp av disse grunnene. Men produsent Petter Borgli har lang erfaring med internasjonale co-produksjoner.

– For meg er internasjonale aspekter intet hinder, tvert imot. Skal man nå ut ordentlig, kan man ikke lage filmer på norsk, sier han, som er halvt britisk.

Borgli har blant annet produsert Aberdeen, som ble utviklet hos Nordic Screen, og produsert av Norsk Film AS, før Filmfondet eksisterte. Filmen har både norsk og engelsk språk, og deler av den er filmet i Skottland. The Beautiful Country (foto), som er filmet i USA og Vietnam, er helt uten synlig spor av norskhet. Filmen fikk en toppfinansiering på 16-17 prosent av totalbudsjettet på 50 millioner kroner av Norsk filmfond, på bakgrunn av at filmen hadde norsk regissør og norsk hovedprodusent.

– Om Fondet skulle avvise gode prosjekter på grunnlag av deres unorske karakter, så ville jeg oppleve det som urettferdig, sier Borgli. – Men det er rett og rimelig at internasjonale prosjekter ikke støttes med like stor andel som norskspråklige filmer, filmet på norsk jord. Ellers ville de kunne utkonkurrere de helnorske, som gjerne ikke har andre finansieringskilder enn fondet.

HISTORIEN MÅ BESTEMME
– Jeg har stor tro på internasjonale samarbeid, spesielt om de får vokse over tid, sier Sidsel Hellebø-Hanssn. – Men vellykkede co-produksjoner forutsetter naturlige grunner til å ta de valgene man gjør. Jeg er Dina, som var en samproduksjon mellom hele fem land (Danmark, Sverige, Norge, Frankrike og Tyskland, journ. anm.), er jo et eksempel på en typisk "europudding": en hybridfilm, som man ikke ønsker å gjenta. Det var for eksempel ingen naturlig årsak til å velge engelsk dialog, til å fortelle en historie forankret i et norsk landskap og miljø. Blikket og Blodsbånd (foto) er eksempler på det motsatte, der fremmedspråkene er naturlige deler av historien. Blikket ble filmet i Marokko, fordi det var der handlingen foregikk. 65 prosent av språket i Blodsbånd er albansk, fordi det er hovedpersonenes morsmål.

– Filmen gjenspeiler det flerkulturelle Norge, sier filmens produsent, Gudny Hummelvoll. – Det er alltid historien som skal bestemme det øvrige av produksjonen med hensyn til språk og location. Tenner man på en historie med internasjonalt preg, så må man ikke la seg stoppe av de ekstra utfordringene og kostnadene det medfører. Jeg ser på co-produksjoner som et pluss, fremfor et minus.

– Ideelt sett skulle jeg ønske at støtteapparatet speilet verdien av flerkulturelle prosjekter, som en berikelse av norske filmmiljøet, sier Egil Ødegård. – Vurderingene burde utelukkende dreie seg om hvorvidt et prosjekt er interessant, uten å ta for mye hensyn til prosjektets grad av norskhet.

Denne artikkelen står på trykk i siste utgaven av RUSHPRINT. Les mer om innholdet her: RUSHPRINT NUMMER 6