Dokumentaren benyttes i økende grad for å sette fokus på politiske spørsmål. – En ubehagelig sannhet har gitt klimadebatten et trøkk jeg ellers ikke tror at vi ville hatt, sier Gunnar Kvassheim, leder for Energi og miljøkomiteen på Stortinget. 

– Det var en absurd opplevelse, sier Bård Lahn, leder i Natur og Ungdom. Han tenker tilbake på september 2006 premieren av En ubehagelig sannhet på Frogner Kino. – Minst halve regjeringen hadde møtt opp. Hvor ofte er egentlig halve regjeringen til stede under visningen av en kinofilm? spør Lahn.

Gunnar Kvassheim, leder for Energi og miljøkomiteen på Stortinget, var også til stede.

– Jeg er sikker på at filmen har fått flere politikere til å engasjere seg mer målbevisst enn de ellers ville gjort. Filmen har gitt klimadebatten en intensivitet og et trøkk som jeg ellers ikke tror at vi ville hatt, sier Kvassheim.

Med filmene til Michael Moore og Davis Guggenheims En ubehagelig sannhet med Al Gore har dokumentarfilmen ikke bare fått et kommersielt gjennombrudd, men også et politisk. Filmene gjør et bredt publikum i stand til å sette sine folkevalgte til veggs i viktige samfunnsspørsmål, samtidig som de kan være øyeåpneren politikerne trenger for å involvere seg i en sak.

– Ingen aviser eller skriftlige media kan konkurrere med den kombinasjonen av lyd, bilde og musikk som dokumentarfilmen gir. Det gir en helt annen gjennomslagskraft, mener dokumentarfilmskaper Erling Borgen.

– Alt ved denne filmen har vært et mirakel, har produsent av En ubehagelig sannhet Lawrence Bender uttalt. Til sammen har filmen, Al Gores turneer og stadig mer skremmende oppdateringer fra FNs klimapanel gjort klimasaken til en stadig høyere prioritet på den internasjonale politiske agendaen. – Så mye har skjedd i verden at folk har begynt å søke mening om ting som er viktige. Jeg føler at de ser til dokumentarfilmen for å fylle det behovet, sier Bender.

DOKUMENTAREN SOM PENSUM
I Belgia så hele den belgiske regjeringen filmen. Da Gore kom til Australia, nektet den australske statsministeren å møte den tidligere visepresidenten . "I don’t take policy advice from films," var John Howards krasse kommentar. I november måtte han gå av etter elleve år som statsminister til fordel for den langt mer klimavennlige Kevin Rudd. Filmen har blitt pensum på skoler over hele verden, og et nyttig verktøy for politikere som ønsker å sette fokus på klimaendringene.

– Jeg siterer ofte En ubehagelig sannhet når jeg snakker for folk, sier Kjell Ingolf Ropstad, leder i KrFU.

Det begynte med to Oscar og endte med en fredspris.

– Jeg møtte Gore i 1992 og han var da allerede brennende miljøengasjert. Det tragiske var at det ikke var noe rom for det engasjementet da han var visepresident. Gore har selv sagt at han oppnådde mye mer med den filmen enn et han gjorde som visepresident, sier dokumentarist Erling Borgen.

– Jeg tror at filmen har hatt alt å si for at Al Gore fikk fredsprisen, sier Lars Haltbrekken, leder i Norges Naturvernforbund, lattermildt.

– Det første jeg tenkte etter å ha sett filmen var: Jøss, går det virkelig an å lage en så underholdende film om et foredrag basert på tørre fakta? sier Haltbrekken.

Han mener at dokumentarens gjennomslagskraft ligger i at den har kombinert den vitenskapelige tilnærmingen til klimasaken med fortellingen om Gores liv.

– Det å spille på følelser er altfor undervurdert i klimadebatten. Det er nettopp det som gjør filmen så sterk. Man kan si at det er patetisk, klisjeaktig og typisk amerikansk, men det virker, konkluderer Haltbrekken.

Vil du lese hele artikkelen som står i siste utgaven av RUSHPRINT?
Tegn abonnement og få gratis tilgang på bladutgavens digitale arkiv: ABONNEMENT