Stanser portvokterne dokumentaren?

Mange dokumentarfilmer blir stoppet fordi tv-kanalene ikke liker temaene eller fordi kinosjefene er usikre på markedspotensialet. Bør de såkalte portvokterne vise et større kulturpolitisk ansvar?

Mange dokumentarfilmer blir stoppet fordi tv-kanalene ikke liker temaene eller fordi kinosjefene er usikre på markedspotensialet. Bør de såkalte portvokterne vise et større kulturpolitisk ansvar?

Har du sett den norske filmen Min datter terroristen? Ikke? Filmen vant pris for beste internasjonale dokumentar under den internasjonale filmfestivalen i St. Petersburg, Message to Man. Fritt Ord støttet filmen i 2004, og de første tv-kanalene som gikk inn var dansk TV2 og satellittkanalen Al-Arabia. Norsk TV2 kom først inn som land nummer åtte ved å kjøpe visningsrett i år, og Oslo Dokumentarkino har vist filmen.

Det fins mange dokumentarprosjekter som aldri når så langt som fram til det norske publikum. Bevilgere, tv-selskaper og kinoer har alle stor makt i å velge ut hvilke filmprosjekter som har livets rett. Filmregissør Evald Otterstad mener dokumentarfilmens portvoktere hindrer oss i å se hele utvalget. Denne problematikken tar han opp i en rapport han skriver om distribusjon av dokumentarfilm, på oppdrag fra Fritt Ord.

– Det er trist at tv-kanalene og særlig NRK ikke vet å ta vare på dokumentarfilmen og integrere uavhengig produserte filmer. Jeg har selv for eksempel tatt kontakt med tv-kanalene med et prosjekt jeg har jobbet med fra Balkan, og fikk til svar: ”Vi har allerede noe på Balkan.” Et avslag ut fra geografisk område er useriøs tenkning.

På kino er nåløyet for dokumentaren trangere enn på tv, mener Otterstad.

– Kinoen har blitt en utelukkende kommersiell arena, mens den egentlig burde ses på som en del av kulturlivet. Kinoen er kommersiell i hele sin uttrykksmåte, med popcorn og store plakater. Men kinoene bør integreres i en større kultursammenheng, og særlig her i Norge – hvor vi fortsatt har et delvis kommunalt kinosystem – bør kinoene ta større ansvar for å vise dokumentarfilm, mener Otterstad.

Eli Stangeland, daglig leder i distribusjonsselskapet Corianderfilm (Mannen som elsket Haugesund, Disa reiser til Japan, Pornostjerne?, Kabal i hjerter), er enig i at kommunal kinodrift medfører et ansvar for dokumentarfilm.

– Hvis vi skal ha et kino- og filmmangfold i Norge, er det ingen grunn til at de største kinoene ikke skal vise en film som har fått distribusjon og offentlig støtte til lansering og gått gjennom sensuren.

Hun forteller at det kan være en utfordring å få kinovisning av dokumentar.

– Det er vanskeligere å få gehør for dokumentarfilm overfor kinoene. Det har sammenheng med lanseringsbudsjettet – man må jobbe mer for å synes i markedet. Og man må ha kinosjefene med på det.

Pornostjerne? er en film som er laget for kinoene. Den har dramaturgien, den har vunnet priser, den er nominert til Amanda, den har fått varierende kritikker – det er ingen grunn til å ikke vise den. Likevel ble den nektet vist i tre av de fem største byene: Bergen, Stavanger og Kristiansand. Kinosjefene påstår at den ikke holder mål, men det er klart at det er et vikarierende argument. De våget ikke å være kontroversielle. Bergen kjører heller Harry Potter i sju saler, sier Stangeland.

Vil du lese hva kinosjefene mener om denne saken? Tegn abonnement og få siste nummeret som ekstra bonus: ABONNEMENT

Illustrasjon: Eva Sjøwall

Stanser portvokterne dokumentaren?

Mange dokumentarfilmer blir stoppet fordi tv-kanalene ikke liker temaene eller fordi kinosjefene er usikre på markedspotensialet. Bør de såkalte portvokterne vise et større kulturpolitisk ansvar?

Mange dokumentarfilmer blir stoppet fordi tv-kanalene ikke liker temaene eller fordi kinosjefene er usikre på markedspotensialet. Bør de såkalte portvokterne vise et større kulturpolitisk ansvar?

Har du sett den norske filmen Min datter terroristen? Ikke? Filmen vant pris for beste internasjonale dokumentar under den internasjonale filmfestivalen i St. Petersburg, Message to Man. Fritt Ord støttet filmen i 2004, og de første tv-kanalene som gikk inn var dansk TV2 og satellittkanalen Al-Arabia. Norsk TV2 kom først inn som land nummer åtte ved å kjøpe visningsrett i år, og Oslo Dokumentarkino har vist filmen.

Det fins mange dokumentarprosjekter som aldri når så langt som fram til det norske publikum. Bevilgere, tv-selskaper og kinoer har alle stor makt i å velge ut hvilke filmprosjekter som har livets rett. Filmregissør Evald Otterstad mener dokumentarfilmens portvoktere hindrer oss i å se hele utvalget. Denne problematikken tar han opp i en rapport han skriver om distribusjon av dokumentarfilm, på oppdrag fra Fritt Ord.

– Det er trist at tv-kanalene og særlig NRK ikke vet å ta vare på dokumentarfilmen og integrere uavhengig produserte filmer. Jeg har selv for eksempel tatt kontakt med tv-kanalene med et prosjekt jeg har jobbet med fra Balkan, og fikk til svar: ”Vi har allerede noe på Balkan.” Et avslag ut fra geografisk område er useriøs tenkning.

På kino er nåløyet for dokumentaren trangere enn på tv, mener Otterstad.

– Kinoen har blitt en utelukkende kommersiell arena, mens den egentlig burde ses på som en del av kulturlivet. Kinoen er kommersiell i hele sin uttrykksmåte, med popcorn og store plakater. Men kinoene bør integreres i en større kultursammenheng, og særlig her i Norge – hvor vi fortsatt har et delvis kommunalt kinosystem – bør kinoene ta større ansvar for å vise dokumentarfilm, mener Otterstad.

Eli Stangeland, daglig leder i distribusjonsselskapet Corianderfilm (Mannen som elsket Haugesund, Disa reiser til Japan, Pornostjerne?, Kabal i hjerter), er enig i at kommunal kinodrift medfører et ansvar for dokumentarfilm.

– Hvis vi skal ha et kino- og filmmangfold i Norge, er det ingen grunn til at de største kinoene ikke skal vise en film som har fått distribusjon og offentlig støtte til lansering og gått gjennom sensuren.

Hun forteller at det kan være en utfordring å få kinovisning av dokumentar.

– Det er vanskeligere å få gehør for dokumentarfilm overfor kinoene. Det har sammenheng med lanseringsbudsjettet – man må jobbe mer for å synes i markedet. Og man må ha kinosjefene med på det.

Pornostjerne? er en film som er laget for kinoene. Den har dramaturgien, den har vunnet priser, den er nominert til Amanda, den har fått varierende kritikker – det er ingen grunn til å ikke vise den. Likevel ble den nektet vist i tre av de fem største byene: Bergen, Stavanger og Kristiansand. Kinosjefene påstår at den ikke holder mål, men det er klart at det er et vikarierende argument. De våget ikke å være kontroversielle. Bergen kjører heller Harry Potter i sju saler, sier Stangeland.

Vil du lese hva kinosjefene mener om denne saken? Tegn abonnement og få siste nummeret som ekstra bonus: ABONNEMENT

Illustrasjon: Eva Sjøwall

MENY