I løpet av de siste årene har mangel på tid og penger ført til større press under norske filminnspillinger. Filmer lages uten tilstrekkelig finansiering og resultatet går på bekostning av filmteamets mulighet til å sikre kvaliteten på filmene, mener filmarbeidere og regissører.
I løpet av de siste årene har mangel på tid og penger ført til større press under norske filminnspillinger. Filmer lages uten tilstrekkelig finansiering og resultatet går på bekostning av filmteamets mulighet til å sikre kvaliteten på filmene, mener filmarbeidere og regissører.
Terje Lind Bjørsvik har jobbet som rekvisitør i 13 år. De siste to årene har arbeidsforholdene på filminnspillingene gått utover både profesjonell integritet og helse.
– Det koster meg for mye. Jeg jobber ikke på spillefilmer lenger. Nå tar jeg bare reklamefilmer.
Bjørsvik forteller at på den siste filmen han jobbet på fikk han ikke adgang til innspillingsstedet før på fredag formiddag. På mandagen skulle filmingen begynne. Han hadde planlagt fem arbeidsdager på å forberede location. Etter å ha spurt om en ekstra rekvisitør fikk Bjørsvik tre jenter uten faglig bakgrunn som hjelpere i én dag.
– Det endte med at jeg jobbet på spreng hele helga for å få alt klart. Jeg skrev opp 2/3-del av alle timene jeg hadde jobbet, menn fikk refs fordi jeg hadde arbeidet overtid. Da hadde jeg senebetennelse i begge armene og måtte sykemeldes i to måneder, forteller Bjørsvik.
Hans Petter Moland har regissert filmer i Norge i 14 år. Under innspillingen av sin andre spillefilm Kjærlighetens Kjøtere hadde han 53 opptaksdager. På Gymnaslærer Pedersen var antallet dager redusert til 35.
– Skuespillerne har ikke begynt å snakke fortere og tenker ikke bedre på de 10 årene som er gått. Når alle filmene skal være så billige, blir det vanskeligere å være presis i det man skal lage. En konsekvens er jo at faggrupper som kostyme og scenografi blir rasert fordi det ikke er penger til å gjøre det ordentlig. Jeg tror at mange filmer blir mindre ambisiøse enn det de fortjener å være. Når man skjærer for tett til beinet, hender det at man sager over det beinet man står på, advarer Moland.
Normal arbeidstid på et filmsett er ti timer. For rekvisitører, sminke og kostyme blir dagene gjerne på 12, 13 eller 14 timer, mens regissørens arbeidsdag lett kommer opp i 15, 16 eller 17 timers dager. Sverre Pedersen i Norsk filmforbund kjemper for at arbeidsmiljøloven skal bli fulgt i filmbransjen. Å ofre alt for kunsten er ikke nødvendigvis den beste måten å lage god kunst på, mener Pedersen.
– All arbeidsforskning, både nasjonalt og internasjonalt, konkluderer med at både produktiviteten, kreativiteten og effektiviteten går ned med lange arbeidsdager og mye skiftarbeid, påpeker han.
Who needs sleep?
De harde arbeidsforholdene er ikke unike for Norge. Det tok filmlegenden Haskell Wexler åtte år å lage dokumentaren Who needs sleep om arbeidsforholdene i den amerikanske filmbransjen. Filmen ble vist og debattert på filmfestivalen i Göteborg. Etter å ha opplevd eldre kolleger dø av kreft fordi de aldri har hatt tid til å hvile, og yngre kolleger kjøre seg i hjel fordi de sovnet på vei hjem etter en nitten timers arbeidsdag, bestemte Wexler seg for å rette søkelyset mot sin egen bransje. Sverre Pedersen har sett filmen og mener at selv om tilstanden i USA er mer ekstrem enn den er i Norge, så finnes det klare likhetstrekk.
– Jeg nekter å akseptere at vi skal vente til vi får dødsulykker med å skjerpe inn sikkerhet og overtid som går ut over all fornuft og anstendighet. Vi må sette standarder som skal bringe den norske filmen opp på et høyt kvalitetsnivå og som tenker langsiktig og bærekraftig, sier Pedersen.
Vil du lese hele saken? Tegn abonnement og få siste nummer med på kjøpet:
ABONNEMENT
I løpet av de siste årene har mangel på tid og penger ført til større press under norske filminnspillinger. Filmer lages uten tilstrekkelig finansiering og resultatet går på bekostning av filmteamets mulighet til å sikre kvaliteten på filmene, mener filmarbeidere og regissører.
I løpet av de siste årene har mangel på tid og penger ført til større press under norske filminnspillinger. Filmer lages uten tilstrekkelig finansiering og resultatet går på bekostning av filmteamets mulighet til å sikre kvaliteten på filmene, mener filmarbeidere og regissører.
Terje Lind Bjørsvik har jobbet som rekvisitør i 13 år. De siste to årene har arbeidsforholdene på filminnspillingene gått utover både profesjonell integritet og helse.
– Det koster meg for mye. Jeg jobber ikke på spillefilmer lenger. Nå tar jeg bare reklamefilmer.
Bjørsvik forteller at på den siste filmen han jobbet på fikk han ikke adgang til innspillingsstedet før på fredag formiddag. På mandagen skulle filmingen begynne. Han hadde planlagt fem arbeidsdager på å forberede location. Etter å ha spurt om en ekstra rekvisitør fikk Bjørsvik tre jenter uten faglig bakgrunn som hjelpere i én dag.
– Det endte med at jeg jobbet på spreng hele helga for å få alt klart. Jeg skrev opp 2/3-del av alle timene jeg hadde jobbet, menn fikk refs fordi jeg hadde arbeidet overtid. Da hadde jeg senebetennelse i begge armene og måtte sykemeldes i to måneder, forteller Bjørsvik.
Hans Petter Moland har regissert filmer i Norge i 14 år. Under innspillingen av sin andre spillefilm Kjærlighetens Kjøtere hadde han 53 opptaksdager. På Gymnaslærer Pedersen var antallet dager redusert til 35.
– Skuespillerne har ikke begynt å snakke fortere og tenker ikke bedre på de 10 årene som er gått. Når alle filmene skal være så billige, blir det vanskeligere å være presis i det man skal lage. En konsekvens er jo at faggrupper som kostyme og scenografi blir rasert fordi det ikke er penger til å gjøre det ordentlig. Jeg tror at mange filmer blir mindre ambisiøse enn det de fortjener å være. Når man skjærer for tett til beinet, hender det at man sager over det beinet man står på, advarer Moland.
Normal arbeidstid på et filmsett er ti timer. For rekvisitører, sminke og kostyme blir dagene gjerne på 12, 13 eller 14 timer, mens regissørens arbeidsdag lett kommer opp i 15, 16 eller 17 timers dager. Sverre Pedersen i Norsk filmforbund kjemper for at arbeidsmiljøloven skal bli fulgt i filmbransjen. Å ofre alt for kunsten er ikke nødvendigvis den beste måten å lage god kunst på, mener Pedersen.
– All arbeidsforskning, både nasjonalt og internasjonalt, konkluderer med at både produktiviteten, kreativiteten og effektiviteten går ned med lange arbeidsdager og mye skiftarbeid, påpeker han.
Who needs sleep?
De harde arbeidsforholdene er ikke unike for Norge. Det tok filmlegenden Haskell Wexler åtte år å lage dokumentaren Who needs sleep om arbeidsforholdene i den amerikanske filmbransjen. Filmen ble vist og debattert på filmfestivalen i Göteborg. Etter å ha opplevd eldre kolleger dø av kreft fordi de aldri har hatt tid til å hvile, og yngre kolleger kjøre seg i hjel fordi de sovnet på vei hjem etter en nitten timers arbeidsdag, bestemte Wexler seg for å rette søkelyset mot sin egen bransje. Sverre Pedersen har sett filmen og mener at selv om tilstanden i USA er mer ekstrem enn den er i Norge, så finnes det klare likhetstrekk.
– Jeg nekter å akseptere at vi skal vente til vi får dødsulykker med å skjerpe inn sikkerhet og overtid som går ut over all fornuft og anstendighet. Vi må sette standarder som skal bringe den norske filmen opp på et høyt kvalitetsnivå og som tenker langsiktig og bærekraftig, sier Pedersen.
Vil du lese hele saken? Tegn abonnement og få siste nummer med på kjøpet:
ABONNEMENT
