Regissøren bak ”Krøniken”

”Krøniken” avrundes på NRK1 i disse dager med to nye episoder. Her forteller den danske regissøren Charlotte Sieling om hemmeligheten bak sin metode for å skape nærhet til skuespillernes følelsesliv i den enormt populære tv-serien.

”Krøniken” avrundes på NRK1 i disse dager med to nye episoder. Her forteller den danske regissøren Charlotte Sieling om hemmeligheten bak sin metode for å skape nærhet til skuespillernes følelsesliv i den enormt populære tv-serien.

Egentlig var det ikke meningen at Charlotte Sieling skulle ha regi på den første sesongen av ”Krøniken”. Hun ble først tilbudt jobben etter å ha regissert et par vellykkede episoder av den Emmy-priste tv-serien ”Mordkommisjonen”. To andre regissører var deretter innom og regisserte episode 9 og 12. Men da Sieling forsvant, oppdaget skuespillerne at hun var blitt uerstattelig; de kunne rett og slett ikke unnvære henne. Når Rushprint ber Sieling beskrive sin rolle som regissør, leter hun et øyeblikk etter en dekkende sammenlikning, før hun velger sjamanen – den som taler til sitt folk med en bestemt stemme. Sammen med skuespillerne har hun utviklet et ”eget språk”. Hun sier hun har opparbeidet seg en slags ”superinnlevelse” i karakterene og deres individuelle univers, og har utviklet en egen, personlig metode for å gi skuespillerne den nødvendige tid til å forberede seg.

– Uten unntak krever jeg en første gjennomgang av den enkelte scenen kun sammen med skuespillerne, altså uten all slags teknikk og dens operatører til stede. Denne forberedelsestiden er avgjørende for at skuespillerne skal bli trygge på seg selv og føle at de eier scenen med sin stemme og sin kropp, på en organisk og integrert måte. Det er viktig at de føler de ikke skal prestere eller levere noe, men at de på egenhånd, mens jeg lytter, sitter og leser gjennom replikkene, om igjen og om igjen, inntil karakteren kommer til liv av seg selv.

Teknikken på avstand
Hun gir skuespillerne full frihet til å tolke og spille ut replikkene og handlingene. Hun sier at en regissør ikke bør blande seg inn i en skuespillers arbeid, med mindre det er et problem, men heller konsentrere seg om fysikken; dvs foreslå fysiske handlinger, posisjoner eller retninger for bevegelse.

– Regissøren fungerer best ved å lytte til det som allerede finnes i hver av skuespillerne. Det hver enkelt skuespiller har inne i seg av godt og ondt og det som måtte dukke opp av følelser og reaksjoner en bestemt dag, bør regissøren oppfordre skuespilleren til å bruke til sin fordel og integrere i sin karakter. For eksempel da en av skuespillerne var i dårlig humør en dag, satte jeg ord på det og fikk ham til å innrømme sin frustrasjon. Da gikk det hele mye bedre. Slik lærer skuespillerne å være tro mot seg selv og ta med seg inn i rollen det de føler i øyeblikket.

– Men denne fødselsprosessen er samtidig helt avhengig av at verken kamera eller publikum er til stede, de er forstyrrende elementer. Videre, når jeg ser at skuespillerne har blitt trygge på scenen, inviterer jeg alle teknikerne inn som publikum, uten at de opererer verken lys, lyd eller kamera. Det er for at de også skal komme inn i materialet, og forstå hva det hele handler om.

Rushprints utsendte tenker at dette arbeidet må da kreve lang tid. Har hun ekstra god tid til rådighet?
– Nei, men jeg er skit hurtig, svarer Sieling.

– Jeg arbeider intenst og voldsomt. Og jeg er kravstor. Jeg behandler skuespillerne som mine barn og får raskt reaksjoner som fungerer. Men dette arbeidet dreier seg overhodet ikke om ego. Jeg bruker meg selv som en kanal, for å bringe historien til live.

Forfatterens status
Sieling har skuespiller- og manusutdannelse, men ingen regiutdannelse. Likevel virker det ikke som om hun har følt seg underlegen overfor produksjonsprosessen. Hun forteller hvordan hun tar kommando på settet. For eksempel kan hun finne på å starte dagen med en felles fysisk oppvarmingsoppgave der alle, inkludert teknikere og assistenter, blir bedt om å klappe hverandre på baken eller massere hverandres skuldre.

– Dette er for å løse opp stemningen og skape et godt arbeidsmiljø. Det er det ikke alle som liker, men det blåser jeg i. Jeg er ikke ute etter å bli alles beste venn, men å bringe liv i et materiale som jeg har dyp respekt og beundring for.

”Alt man dyrker blir godt”, sier Sieling. Hun dyrker forholdet til ”Krøniken”-forfatteren Stig Thorsboe. Hun beundrer ham som menneske, og sier ”livet blir mer interessant når jeg er sammen med Stig Thorsboe”. Det er tydelig at Sieling har respekt for det Thorsboe skriver, for nå vil hun gjerne at han skriver spillefilmmanus for henne.

– Jeg føler meg sikker på hva Stig skriver og har derfor ikke behov for å forandre materialet. Jeg velger heller å komme ned i stoffet Stig skriver. Han skriver med blikk for karakterer, derfor fins der også et stort rom for dem å bevege seg i. Om skuespillerne skulle ytre ønske om å forandre replikkene, gjør jeg det aldri. I stedet jobber jeg med dem til de mestrer replikkene som står skrevet i manuset.

Når Sieling forteller om sin håndtering av skuespillere, framstår hun som en slags psykolog eller pedagog.

– Pernille Højmark, som spiller arbeiderkvinnen Karen Jensen, ville hele tiden” ut og slå på trommer.” Da fortalte jeg henne at her handler det om å bli i rollen, og utvikle den, ikke om å gå ut av rollen og ville mer, men å være mer i det som er, og gjøre noe stort av det. Det Stig har skrevet kommer fra et dypt sted, og det skal vi ha respekt for. Som skuespiller skal man ikke trykke seg selv av, men stille seg selv ærbødig til rådighet for det materialet som foreligger.

– Det viktigste for en skuespiller er å ha en god instruktør. Det vil si en instruktør som viser dem respekt og er dønn ærlig i sin vurdering av dem. Når en skuespiller blir nervøs eller usikker, for det hender jo, avbryter jeg og sier – ”stopp – nå arbeider vi”. Jeg forsøker å lære skuespillerne å være tilfreds med å være halvgode – for skuespillere vet ikke nødvendigvis hva som er best i regissørens øyne, eller i publikums øyne. Så om de ikke er mer enn 60 prosent fornøyd med seg selv, så er det intet problem. Det holder at jeg som instruktør vet at det er godt nok.

Respekten for skuespillerne

Charlotte Sieling er en modig dame, og det er kanskje nettopp motet hennes som gjør at hun får så mye ut av skuespillerne.

– Jeg nøler ikke med å gi kritikk av enkelte skuespillere om det er nødvendig, og det gjør jeg mens alle er til stede. Til tross for at det kan være ubehagelig med det første, merker jeg at de setter stor pris på denne form for åpenhet. Det kjennes som en styrke å tørre å si tabuer høyt.

Sieling har selv stått for castingen på ”Krøniken”. Alle skuespillerne er valgt med omhu; er castingen riktig, så går arbeidet mer eller mindre av seg selv, mener hun.

– Det aller første jeg gjør på en leseprøve er å se an hvem jeg har med å gjøre. Jeg leter etter hvilke reaksjoner de har og forholder meg deretter. Videre må jeg få dem til å føle seg sett. For eksempel påpeker jeg en liten bevegelse de gjør, om jeg liker den eller ei, spiller ingen rolle; det vesentlige er at de blir oppmerksom på mitt blikk og får respekt for det. Absolutt ingen detalj er betydningsløs. Hele dem – alt skal omfavnes, alt er okay.

Respekten for skuespilleren kan ikke overvurderes, mener Sieling.

– Scenegjennomgangen foregår uten noen som helst forhåndsbestemt blokking i forhold til kameraet. Når fotografen kommer på settet er han ikke begrenset til å tilpasse seg skuespillernes bevegelsesmønstre. De kan like gjerne tilpasse seg kameraet, uten at det forstyrrer deres uttrykk og energi. Dette er nettopp fordi de har hatt nok forberedelsestid og blitt trygge på seg selv.

Teknikken ingen hindring
Sieling har alliert seg tett med fotografen Jørgen Johnsson. Han sitter alltid ved hennes side, mens en annen opererer kameraet. Oftest bruker de bare ett kamera, for det fungerer best overfor skuespillerne og sparer tid med hensyn til lyssetting.
Her står ikke teknikken i veien for skuespillet, snarere forsterker den nærværet til skuespillerne. Sieling er ingen forsvarer av Dogmereglementet, som prioriterer skuespilleren på bekostning av teknikken. Hun har med glans bevist at godt skuespill lar seg kombinere med god og omfattende teknikk. Det lar seg fint gjøre å la skuespillerne komme til sin rett, uten at kameraet trenger å henge humpende etter på slep.

– Jeg stoler fullt og helt på Jørgens valg av billedutsnitt og blander meg ikke inn i hans arbeid mens vi er på settet. Han kjenner min måte å arbeide på og vet å fylle sin rolle. Derfor kan jeg med trygghet gi ham frie hender. Jeg føler at jeg skaper serien i fellesskap med ham. ”Krøniken” er rett og slett blitt vårt felles hjertebarn. Det er den beste jobben jeg har hatt, jeg simpelthen elsker arbeidet mitt!

Dette intervjuet sto på trykk i Rushprint nr 2, 2005

Foto: Danmarks Radio

Les intervju med tv-seriens skapere, Stig Thorsboe og Hanna Lundblad, i det danske tidsskriftet EKKO:
www.ekkofilm.dk

Regissøren bak ”Krøniken”

”Krøniken” avrundes på NRK1 i disse dager med to nye episoder. Her forteller den danske regissøren Charlotte Sieling om hemmeligheten bak sin metode for å skape nærhet til skuespillernes følelsesliv i den enormt populære tv-serien.

”Krøniken” avrundes på NRK1 i disse dager med to nye episoder. Her forteller den danske regissøren Charlotte Sieling om hemmeligheten bak sin metode for å skape nærhet til skuespillernes følelsesliv i den enormt populære tv-serien.

Egentlig var det ikke meningen at Charlotte Sieling skulle ha regi på den første sesongen av ”Krøniken”. Hun ble først tilbudt jobben etter å ha regissert et par vellykkede episoder av den Emmy-priste tv-serien ”Mordkommisjonen”. To andre regissører var deretter innom og regisserte episode 9 og 12. Men da Sieling forsvant, oppdaget skuespillerne at hun var blitt uerstattelig; de kunne rett og slett ikke unnvære henne. Når Rushprint ber Sieling beskrive sin rolle som regissør, leter hun et øyeblikk etter en dekkende sammenlikning, før hun velger sjamanen – den som taler til sitt folk med en bestemt stemme. Sammen med skuespillerne har hun utviklet et ”eget språk”. Hun sier hun har opparbeidet seg en slags ”superinnlevelse” i karakterene og deres individuelle univers, og har utviklet en egen, personlig metode for å gi skuespillerne den nødvendige tid til å forberede seg.

– Uten unntak krever jeg en første gjennomgang av den enkelte scenen kun sammen med skuespillerne, altså uten all slags teknikk og dens operatører til stede. Denne forberedelsestiden er avgjørende for at skuespillerne skal bli trygge på seg selv og føle at de eier scenen med sin stemme og sin kropp, på en organisk og integrert måte. Det er viktig at de føler de ikke skal prestere eller levere noe, men at de på egenhånd, mens jeg lytter, sitter og leser gjennom replikkene, om igjen og om igjen, inntil karakteren kommer til liv av seg selv.

Teknikken på avstand
Hun gir skuespillerne full frihet til å tolke og spille ut replikkene og handlingene. Hun sier at en regissør ikke bør blande seg inn i en skuespillers arbeid, med mindre det er et problem, men heller konsentrere seg om fysikken; dvs foreslå fysiske handlinger, posisjoner eller retninger for bevegelse.

– Regissøren fungerer best ved å lytte til det som allerede finnes i hver av skuespillerne. Det hver enkelt skuespiller har inne i seg av godt og ondt og det som måtte dukke opp av følelser og reaksjoner en bestemt dag, bør regissøren oppfordre skuespilleren til å bruke til sin fordel og integrere i sin karakter. For eksempel da en av skuespillerne var i dårlig humør en dag, satte jeg ord på det og fikk ham til å innrømme sin frustrasjon. Da gikk det hele mye bedre. Slik lærer skuespillerne å være tro mot seg selv og ta med seg inn i rollen det de føler i øyeblikket.

– Men denne fødselsprosessen er samtidig helt avhengig av at verken kamera eller publikum er til stede, de er forstyrrende elementer. Videre, når jeg ser at skuespillerne har blitt trygge på scenen, inviterer jeg alle teknikerne inn som publikum, uten at de opererer verken lys, lyd eller kamera. Det er for at de også skal komme inn i materialet, og forstå hva det hele handler om.

Rushprints utsendte tenker at dette arbeidet må da kreve lang tid. Har hun ekstra god tid til rådighet?
– Nei, men jeg er skit hurtig, svarer Sieling.

– Jeg arbeider intenst og voldsomt. Og jeg er kravstor. Jeg behandler skuespillerne som mine barn og får raskt reaksjoner som fungerer. Men dette arbeidet dreier seg overhodet ikke om ego. Jeg bruker meg selv som en kanal, for å bringe historien til live.

Forfatterens status
Sieling har skuespiller- og manusutdannelse, men ingen regiutdannelse. Likevel virker det ikke som om hun har følt seg underlegen overfor produksjonsprosessen. Hun forteller hvordan hun tar kommando på settet. For eksempel kan hun finne på å starte dagen med en felles fysisk oppvarmingsoppgave der alle, inkludert teknikere og assistenter, blir bedt om å klappe hverandre på baken eller massere hverandres skuldre.

– Dette er for å løse opp stemningen og skape et godt arbeidsmiljø. Det er det ikke alle som liker, men det blåser jeg i. Jeg er ikke ute etter å bli alles beste venn, men å bringe liv i et materiale som jeg har dyp respekt og beundring for.

”Alt man dyrker blir godt”, sier Sieling. Hun dyrker forholdet til ”Krøniken”-forfatteren Stig Thorsboe. Hun beundrer ham som menneske, og sier ”livet blir mer interessant når jeg er sammen med Stig Thorsboe”. Det er tydelig at Sieling har respekt for det Thorsboe skriver, for nå vil hun gjerne at han skriver spillefilmmanus for henne.

– Jeg føler meg sikker på hva Stig skriver og har derfor ikke behov for å forandre materialet. Jeg velger heller å komme ned i stoffet Stig skriver. Han skriver med blikk for karakterer, derfor fins der også et stort rom for dem å bevege seg i. Om skuespillerne skulle ytre ønske om å forandre replikkene, gjør jeg det aldri. I stedet jobber jeg med dem til de mestrer replikkene som står skrevet i manuset.

Når Sieling forteller om sin håndtering av skuespillere, framstår hun som en slags psykolog eller pedagog.

– Pernille Højmark, som spiller arbeiderkvinnen Karen Jensen, ville hele tiden” ut og slå på trommer.” Da fortalte jeg henne at her handler det om å bli i rollen, og utvikle den, ikke om å gå ut av rollen og ville mer, men å være mer i det som er, og gjøre noe stort av det. Det Stig har skrevet kommer fra et dypt sted, og det skal vi ha respekt for. Som skuespiller skal man ikke trykke seg selv av, men stille seg selv ærbødig til rådighet for det materialet som foreligger.

– Det viktigste for en skuespiller er å ha en god instruktør. Det vil si en instruktør som viser dem respekt og er dønn ærlig i sin vurdering av dem. Når en skuespiller blir nervøs eller usikker, for det hender jo, avbryter jeg og sier – ”stopp – nå arbeider vi”. Jeg forsøker å lære skuespillerne å være tilfreds med å være halvgode – for skuespillere vet ikke nødvendigvis hva som er best i regissørens øyne, eller i publikums øyne. Så om de ikke er mer enn 60 prosent fornøyd med seg selv, så er det intet problem. Det holder at jeg som instruktør vet at det er godt nok.

Respekten for skuespillerne

Charlotte Sieling er en modig dame, og det er kanskje nettopp motet hennes som gjør at hun får så mye ut av skuespillerne.

– Jeg nøler ikke med å gi kritikk av enkelte skuespillere om det er nødvendig, og det gjør jeg mens alle er til stede. Til tross for at det kan være ubehagelig med det første, merker jeg at de setter stor pris på denne form for åpenhet. Det kjennes som en styrke å tørre å si tabuer høyt.

Sieling har selv stått for castingen på ”Krøniken”. Alle skuespillerne er valgt med omhu; er castingen riktig, så går arbeidet mer eller mindre av seg selv, mener hun.

– Det aller første jeg gjør på en leseprøve er å se an hvem jeg har med å gjøre. Jeg leter etter hvilke reaksjoner de har og forholder meg deretter. Videre må jeg få dem til å føle seg sett. For eksempel påpeker jeg en liten bevegelse de gjør, om jeg liker den eller ei, spiller ingen rolle; det vesentlige er at de blir oppmerksom på mitt blikk og får respekt for det. Absolutt ingen detalj er betydningsløs. Hele dem – alt skal omfavnes, alt er okay.

Respekten for skuespilleren kan ikke overvurderes, mener Sieling.

– Scenegjennomgangen foregår uten noen som helst forhåndsbestemt blokking i forhold til kameraet. Når fotografen kommer på settet er han ikke begrenset til å tilpasse seg skuespillernes bevegelsesmønstre. De kan like gjerne tilpasse seg kameraet, uten at det forstyrrer deres uttrykk og energi. Dette er nettopp fordi de har hatt nok forberedelsestid og blitt trygge på seg selv.

Teknikken ingen hindring
Sieling har alliert seg tett med fotografen Jørgen Johnsson. Han sitter alltid ved hennes side, mens en annen opererer kameraet. Oftest bruker de bare ett kamera, for det fungerer best overfor skuespillerne og sparer tid med hensyn til lyssetting.
Her står ikke teknikken i veien for skuespillet, snarere forsterker den nærværet til skuespillerne. Sieling er ingen forsvarer av Dogmereglementet, som prioriterer skuespilleren på bekostning av teknikken. Hun har med glans bevist at godt skuespill lar seg kombinere med god og omfattende teknikk. Det lar seg fint gjøre å la skuespillerne komme til sin rett, uten at kameraet trenger å henge humpende etter på slep.

– Jeg stoler fullt og helt på Jørgens valg av billedutsnitt og blander meg ikke inn i hans arbeid mens vi er på settet. Han kjenner min måte å arbeide på og vet å fylle sin rolle. Derfor kan jeg med trygghet gi ham frie hender. Jeg føler at jeg skaper serien i fellesskap med ham. ”Krøniken” er rett og slett blitt vårt felles hjertebarn. Det er den beste jobben jeg har hatt, jeg simpelthen elsker arbeidet mitt!

Dette intervjuet sto på trykk i Rushprint nr 2, 2005

Foto: Danmarks Radio

Les intervju med tv-seriens skapere, Stig Thorsboe og Hanna Lundblad, i det danske tidsskriftet EKKO:
www.ekkofilm.dk

MENY