I helgen åpner fotballkomedien Lange flate ballær filmfestivalen i Trondheim. De seks hovedrolleinnehaverne i filmen er amatører som regissør Bjørn Fast Nagell castet allerede til reklamen langfilmen baserer seg på. – Jeg liker å jobbe med ikke-profesjonelle. Men det var viktig å ”holde dem nede”, forteller han.
I helgen åpner fotballkomedien Lange flate ballær filmfestivalen i Trondheim. De seks hovedrolleinnehaverne i filmen er amatører som regissør Bjørn Fast Nagell castet allerede til reklamen langfilmen baserer seg på. – Jeg liker å jobbe med ikke-profesjonelle. Men det var viktig å ”holde dem nede”, forteller han.
Reklamefilm er et uvanlig forelegg for norske langfilmer, men regissør Bjørn Fast Nagell stod for castingen på den prisbelønte Telenor-reklamefilmen. Og de seks kællene han fant da – N, O, R, W, A og Y – er iferd med å bli stjerner på det store lerretet. Men at reklamefilmen etter hvert skulle bli et langfilmprosjekt hadde han ikke forestilt seg.
– Det gikk lang tid, og høsten 2004 ringte Harald (Zwart) og fortalte om en idé om å lage spillefilm: ”Skal vi sende kara våre til VM?”. Men for bare et år siden hadde vi ikke noe manus, kun en skisse av en storyline. ”Herregud, kan guttene spelle?” tenkte jeg. Anders, broren min, var med i oppfølgeren til Norway-filmen, om han som skal i bryllup og får tekstmelding i kirka. Jeg visste at han kunne spille, i hvert fall. Vi drodla sammen et manus med Pål Sparre-Enger, som hadde ideen og skrev reklamefilmen da han jobbet i Bates, forteller Nagell.
Ingen av skuespillerne har tidligere skuespillererfaring.
– Jeg liker å jobbe med ikke-profesjonelle skuespillere. Men jeg kaller kara proffe skuespillere nå. De er ”gullet vårt”. De er folk som jobber på fabrikk eller monterer alarmer. Det er kællen i gata vi har gjort skuespillere av. Og det er akkurat de samme seks, pluss en karakter til, som er med i filmen. Den nye karakteren var også en fyr jeg kjente til fra før. Jeg startet et videoverksted i Fredrikstad i 1992, der jeg jobbet en del år med ungdom. Vi lagde mye blod, gørr og skyting. Gjennom jobben lærte jeg hvor man skal lete når det gjelder casting. I norske reklamefilmer bruker man ofte folk fra gata. Mange ansikter festet seg i hodet, fra kjøpesentre, fra Østfoldhallen, der folk spiser middag klokka to eller fra By the way utenfor Moss. Og Zwart arbeid ligger på torget i Gamlebyen. Der ligger en minibank som jeg ofte står og røyker ved. Hver gang biler stopper får jeg servert folk på et fat. Veldig ofte sier de: ”det er ikke noe for meg”, men ringer man dem dagen etter har de gjerne myknet, forteller han.
Vil du lese hele saken?
Tegn abonnement og få samtidig et gratis eksemplar av Dag Solstads filmatiserte roman ”Gymnaslærer Pedersen” på kjøpet: ABONNEMENT
I helgen åpner fotballkomedien Lange flate ballær filmfestivalen i Trondheim. De seks hovedrolleinnehaverne i filmen er amatører som regissør Bjørn Fast Nagell castet allerede til reklamen langfilmen baserer seg på. – Jeg liker å jobbe med ikke-profesjonelle. Men det var viktig å ”holde dem nede”, forteller han.
I helgen åpner fotballkomedien Lange flate ballær filmfestivalen i Trondheim. De seks hovedrolleinnehaverne i filmen er amatører som regissør Bjørn Fast Nagell castet allerede til reklamen langfilmen baserer seg på. – Jeg liker å jobbe med ikke-profesjonelle. Men det var viktig å ”holde dem nede”, forteller han.
Reklamefilm er et uvanlig forelegg for norske langfilmer, men regissør Bjørn Fast Nagell stod for castingen på den prisbelønte Telenor-reklamefilmen. Og de seks kællene han fant da – N, O, R, W, A og Y – er iferd med å bli stjerner på det store lerretet. Men at reklamefilmen etter hvert skulle bli et langfilmprosjekt hadde han ikke forestilt seg.
– Det gikk lang tid, og høsten 2004 ringte Harald (Zwart) og fortalte om en idé om å lage spillefilm: ”Skal vi sende kara våre til VM?”. Men for bare et år siden hadde vi ikke noe manus, kun en skisse av en storyline. ”Herregud, kan guttene spelle?” tenkte jeg. Anders, broren min, var med i oppfølgeren til Norway-filmen, om han som skal i bryllup og får tekstmelding i kirka. Jeg visste at han kunne spille, i hvert fall. Vi drodla sammen et manus med Pål Sparre-Enger, som hadde ideen og skrev reklamefilmen da han jobbet i Bates, forteller Nagell.
Ingen av skuespillerne har tidligere skuespillererfaring.
– Jeg liker å jobbe med ikke-profesjonelle skuespillere. Men jeg kaller kara proffe skuespillere nå. De er ”gullet vårt”. De er folk som jobber på fabrikk eller monterer alarmer. Det er kællen i gata vi har gjort skuespillere av. Og det er akkurat de samme seks, pluss en karakter til, som er med i filmen. Den nye karakteren var også en fyr jeg kjente til fra før. Jeg startet et videoverksted i Fredrikstad i 1992, der jeg jobbet en del år med ungdom. Vi lagde mye blod, gørr og skyting. Gjennom jobben lærte jeg hvor man skal lete når det gjelder casting. I norske reklamefilmer bruker man ofte folk fra gata. Mange ansikter festet seg i hodet, fra kjøpesentre, fra Østfoldhallen, der folk spiser middag klokka to eller fra By the way utenfor Moss. Og Zwart arbeid ligger på torget i Gamlebyen. Der ligger en minibank som jeg ofte står og røyker ved. Hver gang biler stopper får jeg servert folk på et fat. Veldig ofte sier de: ”det er ikke noe for meg”, men ringer man dem dagen etter har de gjerne myknet, forteller han.
Vil du lese hele saken?
Tegn abonnement og få samtidig et gratis eksemplar av Dag Solstads filmatiserte roman ”Gymnaslærer Pedersen” på kjøpet: ABONNEMENT
