”An-Magritt” står alene blant menn i Arne Skouens siste film. Rollen er uvanlig både for sin og vår tid, og er en av Liv Ullmanns beste prestasjoner, mener Vigdis Lian, direktør for NFI. Se ukens film fra Filmarkivet.no.
”An-Magritt” står alene blant menn i Arne Skouens siste film. Rollen er uvanlig både for sin og vår tid, og er en av Liv Ullmanns beste prestasjoner, mener Vigdis Lian, direktør for NFI. Se ukens film fra Filmarkivet.no.
I 1969 kom Arne Skouens siste film, An-Magritt, basert på romanen av Johan Falkberget av samme navn. Filmen handler om en kvinne som vokser opp alene i en norsk bergstad på 1600-tallet, og fører en tilværelse i et hardt mannssamfunn.
– An-Magritt er den eneste filmen hvor Arne Skouen bruker en sterk kvinnehovedrolle, sier Vigdis Lian, direktør for NFI. – Hans filmer har flere sterke kvinner i biroller, som Henny Moan i Kalde spor og Wenche Foss i Om Tilla. Men Liv Ullmanns An-Magritt er spesiell, både for sin tid og vår. Rollen var Ullmanns siste store rolle i norsk film. Hun gjør en glitrende An-Magritt, og filmen ble berømmet for hennes innsats. Å ha en bærende og aktivt agerende kvinne i hovedrollen var dessuten veldig uvanlig i 1969, og her har tidene ikke forandret seg mye. Norske filmer har vært menns univers, og Arne Skouen var ikke noe unntak.
Lian mener at filmen også på andre måter skiller seg ut i Skouens filmografi.
– An-Magritt er Skouens mest spektakulære film. Den har farger, Sven Nyquist – Bergmans A-fotograf – på foto, og den er episk og storslått. Resten av Skouens filmer er mer drama- og problemorienterte, mener hun. – An-Magritt slutter egentlig som om den burde få en oppfølger. Men Arne Skouen var klar på at han ikke skulle tilbake til filmen, men ta opp igjen journalistikken.
Arne Skouen var en av norsk films mest produktive filmskapere, med en imponerende kontinuitet som vi ikke har maken til i dag.
– Filmskapingen på den tiden var en helt annen verden, konstaterer Lian. – Arne Skouen hadde sitt eget filmselskap, og det kom cirka en Skouen-film i året. En slik kontinuitet gjør at man får utviklet et univers og en signatur som regissør, og ikke minst at man kan lage både vellykkede og mindre vellykkede filmer – som Barn av solen, et eksempel på en film Skouen selv var flau over i ettertid. Å ha filmskapere med kontinuitet gir et større nedslagsfelt og tyngde internasjonalt, og gir oss et ansikt som filmnasjon. Skouen fikk tidlig anerkjennelse i Cannes og internasjonalt med filmene sine, og ble bredt anerkjent som filmkunstner forankret i en europeisk tradisjon.
– An-Magritt er en spennende film, også verdt å se i dag. Den er nok litt ujevn syns jeg, og har sine huller, men det er absolutt et marked for den. Den har blitt vist flere ganger på tv og kommet ut i ulike videoutgaver, avslutter Vigdis Lian.
Se «An-Magritt» på FILMARKIVET:NO
Filmarkivet kan tilby avspilling av en rekke norske filmer til kraftig redusert pris – 25 kr for hver film:
De dødes tjern
Døden på Oslo S
An-Magritt
Sigurd Drakedreper
Aberdeen
Blücher
Ole Aleksander Filibom-bom-bom
Villmark
”An-Magritt” står alene blant menn i Arne Skouens siste film. Rollen er uvanlig både for sin og vår tid, og er en av Liv Ullmanns beste prestasjoner, mener Vigdis Lian, direktør for NFI. Se ukens film fra Filmarkivet.no.
I 1969 kom Arne Skouens siste film, An-Magritt, basert på romanen av Johan Falkberget av samme navn. Filmen handler om en kvinne som vokser opp alene i en norsk bergstad på 1600-tallet, og fører en tilværelse i et hardt mannssamfunn.
– An-Magritt er den eneste filmen hvor Arne Skouen bruker en sterk kvinnehovedrolle, sier Vigdis Lian, direktør for NFI. – Hans filmer har flere sterke kvinner i biroller, som Henny Moan i Kalde spor og Wenche Foss i Om Tilla. Men Liv Ullmanns An-Magritt er spesiell, både for sin tid og vår. Rollen var Ullmanns siste store rolle i norsk film. Hun gjør en glitrende An-Magritt, og filmen ble berømmet for hennes innsats. Å ha en bærende og aktivt agerende kvinne i hovedrollen var dessuten veldig uvanlig i 1969, og her har tidene ikke forandret seg mye. Norske filmer har vært menns univers, og Arne Skouen var ikke noe unntak.
Lian mener at filmen også på andre måter skiller seg ut i Skouens filmografi.
– An-Magritt er Skouens mest spektakulære film. Den har farger, Sven Nyquist – Bergmans A-fotograf – på foto, og den er episk og storslått. Resten av Skouens filmer er mer drama- og problemorienterte, mener hun. – An-Magritt slutter egentlig som om den burde få en oppfølger. Men Arne Skouen var klar på at han ikke skulle tilbake til filmen, men ta opp igjen journalistikken.
Arne Skouen var en av norsk films mest produktive filmskapere, med en imponerende kontinuitet som vi ikke har maken til i dag.
– Filmskapingen på den tiden var en helt annen verden, konstaterer Lian. – Arne Skouen hadde sitt eget filmselskap, og det kom cirka en Skouen-film i året. En slik kontinuitet gjør at man får utviklet et univers og en signatur som regissør, og ikke minst at man kan lage både vellykkede og mindre vellykkede filmer – som Barn av solen, et eksempel på en film Skouen selv var flau over i ettertid. Å ha filmskapere med kontinuitet gir et større nedslagsfelt og tyngde internasjonalt, og gir oss et ansikt som filmnasjon. Skouen fikk tidlig anerkjennelse i Cannes og internasjonalt med filmene sine, og ble bredt anerkjent som filmkunstner forankret i en europeisk tradisjon.
– An-Magritt er en spennende film, også verdt å se i dag. Den er nok litt ujevn syns jeg, og har sine huller, men det er absolutt et marked for den. Den har blitt vist flere ganger på tv og kommet ut i ulike videoutgaver, avslutter Vigdis Lian.
Se «An-Magritt» på FILMARKIVET:NO
Filmarkivet kan tilby avspilling av en rekke norske filmer til kraftig redusert pris – 25 kr for hver film:
De dødes tjern
Døden på Oslo S
An-Magritt
Sigurd Drakedreper
Aberdeen
Blücher
Ole Aleksander Filibom-bom-bom
Villmark