Skyt ikke på pianisten!

Filmfondet skyter på pianisten når det gir billettstøtteordningen skylden for neste års lave produksjonsvolum i norsk film, skriver produsent Axel Helgeland i dette innlegget. Han frykter at norsk film skal falle tilbake til 1970-tallets synder.

Filmfondet skyter på pianisten når det gir billettstøtteordningen skylden for neste års lave produksjonsvolum i norsk film, skriver produsent Axel Helgeland i dette innlegget. Han frykter at norsk film skal falle tilbake til 1970-tallets synder.

I 2000 fremmet regjeringen forslag til en norsk filmreform, som førte til opprettelsen av Norsk filmfond. Alle støtteordninger for filmproduksjon ble samlet i fondet. Samtidig ble en del av spillefilmstøtten avsatt til utdeling etter markedsvurdering.

Fondet kom i gang for alvor midt i 2001. Da det tar ett drøyt år fra beslutning til premiere, er 2003 det første året hvor det er mulig å avlese noen resultater av filmreformen.

Formålene med filmreformen ble uttrykt i statsbudsjettet for 2001:

– å øke publikumsoppslutningen om de norske filmene

– å bygge et miljø av sterke og uavhengige produsenter

– å utnytte statens ressurser på filmområdet mer effektivt.

Som det er konstatert mange ganger allerede: det norske filmåret 2003 er en stor suksess. En rekke gode filmer i flere sjangre, for barn så vel som for voksne, når et stort publikum. Spenningsfilmer, dokumentarer, romantiske komedier, eventyrfilmer, folkekomedier, dramaer, ja til og med en grøsser, finner sine takknemlige målgrupper. Med et totalt besøk på bortimot 2,4 millioner, fordelt på 18 filmer, og en markedsandel på nesten 20 %, er dette det beste norske filmåret siden 1975. Det betyr at besøket på de norske filmene er mer enn doblet. Også på videomarkedet og i fjernsyn ser vi mer norsk film enn før. Vi kan følgelig konstatere at vi i 2003 allerede er i ferd med å oppfylle hovedmålet om ”auka publikumsoppslutnad om dei norske filmane i alle framsyningsformer” som det uttrykkes i regjeringens nye kulturmelding.

Markedsbasert støtte – en suksess

De fire filmene som er produsert etter den nye ordningen med støtte etter markedsvurdering, står for godt over halvparten av besøket på norske filmer i 2003. Disse fire filmene (Olsenbanden jr., Ulvesommer, Kvinnen i mitt liv og Mors Elling) blir sett av bortimot 1, 3 millioner nordmenn på kino, eller mer enn 300.000 hver i gjennomsnitt. Flere av de øvrige fjorten filmene – mange svært vellykte prosjekter innen sine sjangre – er også godt besøkt. Men i gjennomsnitt blir disse 14 filmene sett av under 80.000. Dette innebærer at uten de fire ”markedsfilmene” ville 2003 vært et gjennomsnittsår for norsk filmproduksjon.

Når bredden og mangfoldet har økt, skyldes dette selvfølgelig at det produseres langt flere norske filmer enn før – vi har 18 premierer i år, og vi får 20 neste år. Nivået er doblet siden nittitallet. Dette skyldes ikke at det er stilt flere offentlige midler til rådighet for film. Tvert imot har bevilgningsnivået stagnert under regjeringen Bondevik. I 2003 presterte Stortinget å skjære bort noen millioner i sin budsjettsaldering. Men bransjen har lykkes i å oppfylle målet om mer effektiv bruk av midlene. I løpet av de de siste 3 – 4 år er gjennomsnittskostnadene i de norske filmenes budsjetter blitt redusert med ca. 25 % (!) – og det i en svært arbeidsintensiv bransje. Samtidig har statens andel av filmenes forhåndsfinansiering blitt redusert fra rundt 70 % til 50 %, og egenkapitalen har økt tilsvarende. Dette er hovedgrunnene til at produksjonsvolumet øker.

Men det er grunn til å rope et varsko: Hovedårsaken til kostnadsnedgangen er at vi har en ”lavbudsjett-bølge” i norsk film, hvor det i det vesentlige produseres rimelige nåtidsfilmer. Det er slett ikke sikkert at denne bølgen vil bli like dominerende i årene som kommer. Vi trenger også å få med oss også de visuelt ambisiøse og bredt episk anlagte filmene, så vel som de intellektuelt og politisk utfordrende, nyskapende og eksperimentelle filmene, hvis norsk film skal speile bredden i filmutrykket.

Filmfondets feilbudsjettering

En del av forklaringen på at produksjonsvolumet nesten er doblet, er imidlertid også at Norsk filmfond faktisk har gitt støtte til flere filmer enn de har hatt budsjett til, fordi de ikke har avsatt tilstrekkelige midler til billettstøtten.

Billettstøtten fungerer slik at filmfondet betaler et visst beløp pr. solgt billett på kino til produsent. Denne støtten løper inntil filmens egenkapital er inndekket. I sin iver etter å få opp produksjonen har man i filmfondet lukket øynene for at kombinasjonen av økt produksjonsvolum, høyere egenkapital i den enkelte film, og økt publikumsbesøk fører til en eksplosiv økning i billettstøtten.

Dette har allerede medført at Filmfondet i år har måttet omdisponere budsjettmidler, fordi man hadde underbudsjettert denne posten med over 20 millioner kroner. I 2004 må man øke budsjettet til billettstøtte med ytterligere 20 millioner. Regjeringen har ikke foreslått å kompensere dette gjennom økte bevilgninger. Dette innebærer at man neste år vil ha 30 – 40 millioner kroner mindre til forhåndsstøtte til nye filmer enn i 2002, med mindre Stortinget foretar påplussinger. Dette betyr igjen at vi i 2005 bare vil kunne føre ca. 13 filmer fram til kinopremiere – en dramatisk nedgang i forhold til det nivå på 20 filmer pr. år som man behøver for at norsk film skal kunne utvikle seg videre.

Se til Danmark!

For å kunne sikre en jevn produksjon på 20 filmer pr. år, trenger Norsk filmfond en økning i sitt budsjett for spillefilmstøtte på ca. 50 millioner kroner på årsbasis. Dette er en økning på ca. 25 % i forhold til det som dagens bevilgningsnivå tillater. En slik opptrapping ville gi bransjen det løft videre som kan gi norsk film en tilsvarende utvikling som det dansk film har hatt de siste ti år.

I Danmark innførte man fra midt på 90-tallet såkalte ”medieforlik” mellom regjeringen, Folketinget og film- og TV-bransjen, hvor rammebetingelsene for bransjen fra det offentlige ble fastlagt for 4 år ad gangen. Det burde være mulig å få en tilsvarende avtale her i Norge, slik at bransjen kjenner sine rammebetingelser ut over det enkelte budsjettår. En slik avtale kunne følge stortingsperiodene. Det første medieforliket i Danmark ble ledsaget av en vesentlig nivåhevning (nesten en dobling) av de offentlige tilskudd til filmproduksjon.

Filmbransjens virkelighet i Norge har hittil vært den stikk motsatte: Filmstøtten har vært ekstra utsatt for kutt fra Stortinget. Mens de fleste poster i kulturbudsjettet er bundet opp i faste utgifter i kulturinstitusjoner som teatre og orkestre, er filmbransjen er basert på frilansvirksomhet, og den største delen av filmbevilgningen gis på prosjektbasis. Når politikerne ser seg om etter egnede områder for kutt, er det derfor lett å ty til filmposten – for det kan da ikke spille så stor rolle om det blir en film eller to mindre ?

Jo, det spiller faktisk stor rolle. Filmen (og fjernsynsdramaet) er det kunstneriske medium definerer samtiden og historien for flest mennesker. Det private produksjonsmiljøet for film og fjernsyn omfatter ca. 1700 mennesker, som behersker sine fag til fulle, og som står i fare for å forsvinne til grønnere gressganger hvis prosjektene uteblir. Det er et stort tilsig av nyutdannede ungdommer til bransjen. Norsk film syder av kreativitet og gå-på-vilje. Publikum har vist at de vil ha norske filmer som de kjenner seg igjen i. Utgangspunktet for å få til et kunstnerisk og kommersielt løft er med andre ord perfekt. I denne situasjonen er det altså at vi risikerer at produksjonsvolumet synker med mer enn 30 % neste år. I kjølvannet av budsjettforliket mellom Regjeringen og Arbeiderpartiet venter vi fortsatt på et signal fra Stortinget om at politikerne forstår alvoret i denne situasjonen.

Billettstøtten ikke problemet

Norsk filmfonds direktør Stein Slyngstad legger skylden på billettstøtteordningen for denne ulykksalige budsjettsituasjonen, når han hevder at ”de norske filmene er blitt for gode for støtteordningen”. Dette er ren tungetale.

Billettstøtten er en helt nødvendig del av det norske støttesystemet, og er en hovedårsak til den suksess norske filmer har hatt i år. Sammen med den markedsbaserte støtten er det den som har stimulert til at vi nå har fått en rekke norske filmer som kommuniserer godt med publikum. Billettstøtten premierer de filmene som har suksess. Skattebetalernes penger brukes dermed til å støtte de filmene folk vil se. Det er også billettstøtten som gjør at produsentene har kunnet ta en betydelig økonomisk risiko gjennom økt egenkapital. Det er et faktum at produsentene taper penger på de fleste norske filmer.

Det er derfor helt nødvendig at det går an å tjene penger når suksessen er der, dersom vi skal lykkes i å bygge opp sterke og uavhengige produsentmiljøer. Likevel er det rimelig at Filmfondet får tilbake mer av gevinsten dersom en produsent skulle få jackpot. Produsentforeningen har derfor foreslått å øke fondets andel av overskuddet for de helt store suksessene.

Filmfondet er blitt bedt av Kirke- og kulturdepartementet om å se på hva som kan gjøres for å motvirke den ”jojo-effekten” som billettstøtten tilsynelatende har på produksjonsvolumet. I stedet for å se på sin egen budsjetteringspraksis, har Fondet presentert et sett med meget omfattende endringsforslag, i en modell som i gjennomsnitt vil redusere den prosentvise avkastning på investert kapital i spillefilm til en tredel av dagens nivå – hvis filmene kommer i overskudd. Fondet vil i stedet bruke pengene til å redusere produsentenes risiko gjennom å øke forhåndsstøtteandelen i den enkelte film. Det er vanskelig å se at det blir flere filmer av dette, siden produsentenes egeninvestering i den enkelte film selvsagt vil måtte reduseres tilsvarende.

Også kulturproduksjon er næring. Filmproduksjon er i tillegg en høyrisikonæring, og må være det, fordi vi skal konkurrere med det ypperste i internasjonal produksjon på et hyperkommersielt marked. Vårt handicap er at film er dyrt og vi opererer på et svært lite hjemmemarked. Derfor er det utenkelig å produsere spillefilm uten offentlig støtte i Norge. Men støtten må innrettes slik at den stimulerer til å lage film som publikum vil se. Derfor er billettstøtten viktig. Derfor må den del av støtten som deles ut etter markedsvurdering økes. Derfor er det nødvendig at produsentene og opphavsmennene får lov å tjene penger når filmene går bra. Og så får filmfondet lære seg å budsjettere realistisk ut fra de midler de til enhver tid rår over.

Hvis vi skulle få et støttesystem som ensidig reduserer tapsrisikoen uten å gi mulighet for gevinst når det går godt, kan staten likegodt fullfinansiere filmene med forhåndsstøtte, og la statsansatte smakskommissærer bestemme hvilke norske filmer publikum skal få lov å se. Og da er vi tilbake til situasjonen i 70-årene, da de fleste filmer beskuet regissørens smukke navle, og de fleste produsenter tjente penger på å produsere filmene, ikke på å selge dem.

Axel Helgeland

Skyt ikke på pianisten!

Filmfondet skyter på pianisten når det gir billettstøtteordningen skylden for neste års lave produksjonsvolum i norsk film, skriver produsent Axel Helgeland i dette innlegget. Han frykter at norsk film skal falle tilbake til 1970-tallets synder.

Filmfondet skyter på pianisten når det gir billettstøtteordningen skylden for neste års lave produksjonsvolum i norsk film, skriver produsent Axel Helgeland i dette innlegget. Han frykter at norsk film skal falle tilbake til 1970-tallets synder.

I 2000 fremmet regjeringen forslag til en norsk filmreform, som førte til opprettelsen av Norsk filmfond. Alle støtteordninger for filmproduksjon ble samlet i fondet. Samtidig ble en del av spillefilmstøtten avsatt til utdeling etter markedsvurdering.

Fondet kom i gang for alvor midt i 2001. Da det tar ett drøyt år fra beslutning til premiere, er 2003 det første året hvor det er mulig å avlese noen resultater av filmreformen.

Formålene med filmreformen ble uttrykt i statsbudsjettet for 2001:

– å øke publikumsoppslutningen om de norske filmene

– å bygge et miljø av sterke og uavhengige produsenter

– å utnytte statens ressurser på filmområdet mer effektivt.

Som det er konstatert mange ganger allerede: det norske filmåret 2003 er en stor suksess. En rekke gode filmer i flere sjangre, for barn så vel som for voksne, når et stort publikum. Spenningsfilmer, dokumentarer, romantiske komedier, eventyrfilmer, folkekomedier, dramaer, ja til og med en grøsser, finner sine takknemlige målgrupper. Med et totalt besøk på bortimot 2,4 millioner, fordelt på 18 filmer, og en markedsandel på nesten 20 %, er dette det beste norske filmåret siden 1975. Det betyr at besøket på de norske filmene er mer enn doblet. Også på videomarkedet og i fjernsyn ser vi mer norsk film enn før. Vi kan følgelig konstatere at vi i 2003 allerede er i ferd med å oppfylle hovedmålet om ”auka publikumsoppslutnad om dei norske filmane i alle framsyningsformer” som det uttrykkes i regjeringens nye kulturmelding.

Markedsbasert støtte – en suksess

De fire filmene som er produsert etter den nye ordningen med støtte etter markedsvurdering, står for godt over halvparten av besøket på norske filmer i 2003. Disse fire filmene (Olsenbanden jr., Ulvesommer, Kvinnen i mitt liv og Mors Elling) blir sett av bortimot 1, 3 millioner nordmenn på kino, eller mer enn 300.000 hver i gjennomsnitt. Flere av de øvrige fjorten filmene – mange svært vellykte prosjekter innen sine sjangre – er også godt besøkt. Men i gjennomsnitt blir disse 14 filmene sett av under 80.000. Dette innebærer at uten de fire ”markedsfilmene” ville 2003 vært et gjennomsnittsår for norsk filmproduksjon.

Når bredden og mangfoldet har økt, skyldes dette selvfølgelig at det produseres langt flere norske filmer enn før – vi har 18 premierer i år, og vi får 20 neste år. Nivået er doblet siden nittitallet. Dette skyldes ikke at det er stilt flere offentlige midler til rådighet for film. Tvert imot har bevilgningsnivået stagnert under regjeringen Bondevik. I 2003 presterte Stortinget å skjære bort noen millioner i sin budsjettsaldering. Men bransjen har lykkes i å oppfylle målet om mer effektiv bruk av midlene. I løpet av de de siste 3 – 4 år er gjennomsnittskostnadene i de norske filmenes budsjetter blitt redusert med ca. 25 % (!) – og det i en svært arbeidsintensiv bransje. Samtidig har statens andel av filmenes forhåndsfinansiering blitt redusert fra rundt 70 % til 50 %, og egenkapitalen har økt tilsvarende. Dette er hovedgrunnene til at produksjonsvolumet øker.

Men det er grunn til å rope et varsko: Hovedårsaken til kostnadsnedgangen er at vi har en ”lavbudsjett-bølge” i norsk film, hvor det i det vesentlige produseres rimelige nåtidsfilmer. Det er slett ikke sikkert at denne bølgen vil bli like dominerende i årene som kommer. Vi trenger også å få med oss også de visuelt ambisiøse og bredt episk anlagte filmene, så vel som de intellektuelt og politisk utfordrende, nyskapende og eksperimentelle filmene, hvis norsk film skal speile bredden i filmutrykket.

Filmfondets feilbudsjettering

En del av forklaringen på at produksjonsvolumet nesten er doblet, er imidlertid også at Norsk filmfond faktisk har gitt støtte til flere filmer enn de har hatt budsjett til, fordi de ikke har avsatt tilstrekkelige midler til billettstøtten.

Billettstøtten fungerer slik at filmfondet betaler et visst beløp pr. solgt billett på kino til produsent. Denne støtten løper inntil filmens egenkapital er inndekket. I sin iver etter å få opp produksjonen har man i filmfondet lukket øynene for at kombinasjonen av økt produksjonsvolum, høyere egenkapital i den enkelte film, og økt publikumsbesøk fører til en eksplosiv økning i billettstøtten.

Dette har allerede medført at Filmfondet i år har måttet omdisponere budsjettmidler, fordi man hadde underbudsjettert denne posten med over 20 millioner kroner. I 2004 må man øke budsjettet til billettstøtte med ytterligere 20 millioner. Regjeringen har ikke foreslått å kompensere dette gjennom økte bevilgninger. Dette innebærer at man neste år vil ha 30 – 40 millioner kroner mindre til forhåndsstøtte til nye filmer enn i 2002, med mindre Stortinget foretar påplussinger. Dette betyr igjen at vi i 2005 bare vil kunne føre ca. 13 filmer fram til kinopremiere – en dramatisk nedgang i forhold til det nivå på 20 filmer pr. år som man behøver for at norsk film skal kunne utvikle seg videre.

Se til Danmark!

For å kunne sikre en jevn produksjon på 20 filmer pr. år, trenger Norsk filmfond en økning i sitt budsjett for spillefilmstøtte på ca. 50 millioner kroner på årsbasis. Dette er en økning på ca. 25 % i forhold til det som dagens bevilgningsnivå tillater. En slik opptrapping ville gi bransjen det løft videre som kan gi norsk film en tilsvarende utvikling som det dansk film har hatt de siste ti år.

I Danmark innførte man fra midt på 90-tallet såkalte ”medieforlik” mellom regjeringen, Folketinget og film- og TV-bransjen, hvor rammebetingelsene for bransjen fra det offentlige ble fastlagt for 4 år ad gangen. Det burde være mulig å få en tilsvarende avtale her i Norge, slik at bransjen kjenner sine rammebetingelser ut over det enkelte budsjettår. En slik avtale kunne følge stortingsperiodene. Det første medieforliket i Danmark ble ledsaget av en vesentlig nivåhevning (nesten en dobling) av de offentlige tilskudd til filmproduksjon.

Filmbransjens virkelighet i Norge har hittil vært den stikk motsatte: Filmstøtten har vært ekstra utsatt for kutt fra Stortinget. Mens de fleste poster i kulturbudsjettet er bundet opp i faste utgifter i kulturinstitusjoner som teatre og orkestre, er filmbransjen er basert på frilansvirksomhet, og den største delen av filmbevilgningen gis på prosjektbasis. Når politikerne ser seg om etter egnede områder for kutt, er det derfor lett å ty til filmposten – for det kan da ikke spille så stor rolle om det blir en film eller to mindre ?

Jo, det spiller faktisk stor rolle. Filmen (og fjernsynsdramaet) er det kunstneriske medium definerer samtiden og historien for flest mennesker. Det private produksjonsmiljøet for film og fjernsyn omfatter ca. 1700 mennesker, som behersker sine fag til fulle, og som står i fare for å forsvinne til grønnere gressganger hvis prosjektene uteblir. Det er et stort tilsig av nyutdannede ungdommer til bransjen. Norsk film syder av kreativitet og gå-på-vilje. Publikum har vist at de vil ha norske filmer som de kjenner seg igjen i. Utgangspunktet for å få til et kunstnerisk og kommersielt løft er med andre ord perfekt. I denne situasjonen er det altså at vi risikerer at produksjonsvolumet synker med mer enn 30 % neste år. I kjølvannet av budsjettforliket mellom Regjeringen og Arbeiderpartiet venter vi fortsatt på et signal fra Stortinget om at politikerne forstår alvoret i denne situasjonen.

Billettstøtten ikke problemet

Norsk filmfonds direktør Stein Slyngstad legger skylden på billettstøtteordningen for denne ulykksalige budsjettsituasjonen, når han hevder at ”de norske filmene er blitt for gode for støtteordningen”. Dette er ren tungetale.

Billettstøtten er en helt nødvendig del av det norske støttesystemet, og er en hovedårsak til den suksess norske filmer har hatt i år. Sammen med den markedsbaserte støtten er det den som har stimulert til at vi nå har fått en rekke norske filmer som kommuniserer godt med publikum. Billettstøtten premierer de filmene som har suksess. Skattebetalernes penger brukes dermed til å støtte de filmene folk vil se. Det er også billettstøtten som gjør at produsentene har kunnet ta en betydelig økonomisk risiko gjennom økt egenkapital. Det er et faktum at produsentene taper penger på de fleste norske filmer.

Det er derfor helt nødvendig at det går an å tjene penger når suksessen er der, dersom vi skal lykkes i å bygge opp sterke og uavhengige produsentmiljøer. Likevel er det rimelig at Filmfondet får tilbake mer av gevinsten dersom en produsent skulle få jackpot. Produsentforeningen har derfor foreslått å øke fondets andel av overskuddet for de helt store suksessene.

Filmfondet er blitt bedt av Kirke- og kulturdepartementet om å se på hva som kan gjøres for å motvirke den ”jojo-effekten” som billettstøtten tilsynelatende har på produksjonsvolumet. I stedet for å se på sin egen budsjetteringspraksis, har Fondet presentert et sett med meget omfattende endringsforslag, i en modell som i gjennomsnitt vil redusere den prosentvise avkastning på investert kapital i spillefilm til en tredel av dagens nivå – hvis filmene kommer i overskudd. Fondet vil i stedet bruke pengene til å redusere produsentenes risiko gjennom å øke forhåndsstøtteandelen i den enkelte film. Det er vanskelig å se at det blir flere filmer av dette, siden produsentenes egeninvestering i den enkelte film selvsagt vil måtte reduseres tilsvarende.

Også kulturproduksjon er næring. Filmproduksjon er i tillegg en høyrisikonæring, og må være det, fordi vi skal konkurrere med det ypperste i internasjonal produksjon på et hyperkommersielt marked. Vårt handicap er at film er dyrt og vi opererer på et svært lite hjemmemarked. Derfor er det utenkelig å produsere spillefilm uten offentlig støtte i Norge. Men støtten må innrettes slik at den stimulerer til å lage film som publikum vil se. Derfor er billettstøtten viktig. Derfor må den del av støtten som deles ut etter markedsvurdering økes. Derfor er det nødvendig at produsentene og opphavsmennene får lov å tjene penger når filmene går bra. Og så får filmfondet lære seg å budsjettere realistisk ut fra de midler de til enhver tid rår over.

Hvis vi skulle få et støttesystem som ensidig reduserer tapsrisikoen uten å gi mulighet for gevinst når det går godt, kan staten likegodt fullfinansiere filmene med forhåndsstøtte, og la statsansatte smakskommissærer bestemme hvilke norske filmer publikum skal få lov å se. Og da er vi tilbake til situasjonen i 70-årene, da de fleste filmer beskuet regissørens smukke navle, og de fleste produsenter tjente penger på å produsere filmene, ikke på å selge dem.

Axel Helgeland

MENY