Arne Skouen var vår eneste filmskaper av stort internasjonalt format. Så hvorfor er verken filmene eller Skouen nevnt i internasjonale filmleksika?

Nylig avdøde Arne Skouen er den eneste norske filmskaper noensinne av internasjonalt format. Han troner suverent på toppen med sin Oscar-nominasjon for Ni Liv og deltakelse i hovedprogrammet i Cannes hele fire ganger. Likevel står det nesten ingenting om ham i internasjonale filmleksika – og det til tross for at et tyvetalls mer eller mindre gode svenske regissører er godt representert.

Vigdis Lian, direktør i Norsk Filminstitutt, mener dette delvis er et resultat av at vi har vært en liten språkgruppe med en veldig liten filmindustri.

– Vi har havnet i skyggen av svensk og dansk film internasjonalt, og har samtidig ikke vært flinke nok til å profilere talenten våre.

Lian understreker at Skouen faktisk var en internasjonal størrelse på 1950- og 60-tallet. Kanskje først og fremst i Europa, der filmene hans ofte kom med på prestisjefylte festivaler. Og det var ikke nødvendigvis Ni Liv som Skouens beundrere satte høyest.

– Det var særlig filmer som Kalde Spor og Det Brenner i Natt, samt den første filmen i den såkalte Tilla-trilogien, som mange europeiske kritikere satte stor pris på. Den legendariske kritikeren og filmteoretikeren Andre Bazin reagerte jo i sin tid på at Skouen ikke kom med i Cannes med Circus Fandango, nettopp fordi han mente Skouen var en regissør som hørte naturlig hjemme i det øverste sjiktet i Cannes.

Men det er også en annen årsak til at Skouen filmer gikk i glemmeboken.

– Skouen satte jo selv en stopp for sin videre filmkarriere ved å slutte å lage film. Ann Magritt skulle bli hans siste film. Skouen har selv sagt at han først og fremst så på seg selv som journalist, og det var den veien han gikk videre på. Det var selvsagt et dypt savn for den norske filmen.

Da Rush Print i fjor påpekte den manglende profileringen av Skouen, fikk redaksjonen et håndskrevet brev fra Arne Skouen selv, der det stod følgende:

«Takk for raus omtale i nytt og godt redigert blad. Men det er ikke fullt så gæli som før 1995. Inntil da eksisterte verken norsk film eller jeg. Men det var året da British Film Institute i England og Munksgaard i Danmark utga sine leksikon. Der er jeg med, Tancred Ibsen, også. Altså rundt Nordsjøen. For øvrig har dere rett. Det har med isbjørn-syndromet å gjøre».