Møt tre kinoaktuelle kvinnelige produsenter som mener at bildet av den mannsdominerte filmen er forenklet, og at de inngår i en ny og mer åpen norsk filmbransje.

Egentlig skulle vi denne gangen ha intervjuet regissøren av Buddy. Eller United. Men det ble ikke slik. Ikke fordi filmene er uinteressante. Men fordi det var et annet trekk ved dette halvårets filmer som påkalte vår oppmerksomhet.

For aldri før har så mange kvinnelige produsenter debutert samtidig i norsk film: Synnøve Hørsdal med Johnny Vang og Bea, Gudny Hummelvoll med Buddy og Aagot Skjeldal med United.

Og det i en periode hvor det har rast en debatt om den lave kvinnelige representasjonen i norsk film, både foran og bak kamera, og man har fått inntrykk av at norsk film er rammet av forgubbing.

Det ble derfor altfor fristende å bringe disse produsentene til torgs. Rettere sagt: Til Norsk Filmutviklings lokaler i Filmens Hus, der veggene er prydet av den norske filmens pionerer – alle menn – som poserer foran nesten komisk store kameraer, og der den eneste kvinnen så vidt er synlig i hjørnet; scripten.

Å sette premissene for intervjuet skjedde ikke uten diskusjon Ville journalisten intervjue dem fordi de var produsenter med kinoaktuelle filmer, noe de kunne tenke seg, eller bare fordi de var kvinner?

Det noe uklare svaret om «begge deler» ble nølende akseptert, og de erkjente at deres kjønn ikke var helt uvesentlig i saken. Men det første spørsmålet – som omfattet «begge deler» – resulterte likevel umiddelbart i protester.

Er det ikke et paradoks at dette halvårets virkelige guttefilmer – Jonny Vang, Buddy og United – er produsert av kvinner, rettere sagt dere?

– Vår film er ingen «guttefilm», kommer det unisont fra alle tre. – Det er nettopp den slags premisser for debatten om lav kvinnelig representasjon jeg ikke aksepterer, utdyper Aagot.

– Bare fordi man er kvinne så forventes det at man skal lage filmer om kvinner.

– Dessuten er United en romantisk komedie. Settingen er fotball, men filmen skildrer et trekant-forhold.

Synnøve og Gudny oppfatter også begrepet «guttefilm» som urettferdig.

– Jonny Vang var jo også et trekant-drama, mens den filmen jeg nå jobber med, Bea av Petter Næss, er en ren jentefilm, korrigerer Synnøve, og hun legger til:

– Det er forestillingen om at vi som kvinner bør solidarisere oss mer med kampen for å få flere kvinnelige regissører, enn å få laget flere gode filmer, som gjør at jeg er skeptisk til å stille opp på denne typen intervjuer.

De vedgår imidlertid at kritikken fra blant annet NRK-reporter Anne Hoff har noe for seg – i hvert fall med hensyn til de få kvinnelige hovedrolleinnehaverne. Kvinnene får liksom ikke lov til å være så sterke individualister som sine mannlige motspillere.

– Det er klart vi trenger flere Pippi Lang-strømper, erklærer Aagot.

– Det er riktig at det er forsvinnende få spennende kvinneskikkelser, istemmer Synnøve.

– Men slike ting har en tendens til å gå i bølger. Som sagt: Vår neste film har bare kvinner i hovedrollene.

Forbigående fenomen?

Men typisk nok er det en mannlig regissør som skal regissere Bea – akkurat som alle de sterke kvinnerollene i årets Oscar-nominerte filmer var skrevet og instruert av menn. På spørsmål om hvorfor den mannlige dominansen på regissørsiden er så overveldende akkurat nå, har de ingen klare svar.

Men påstanden om at mannlige produsenter velger mannlige regissører, synes de blir for banal.

– Den prosessen som fører til at en produsent velger et manus og en regissør – eller omvendt – er så kompleks at den ikke lar seg forenkle på den måten, mener Gudny.

– Da jeg gikk på filmskole på 1980-tallet var Norge kjent som «the land of the female directors». Slik er det ikke lenger, men det kan snu seg fort.

– Det er mange ulike og individuelle årsaker til at det er blitt slik, påpeker Synnøve.

– Men det vil alltid være de gode prosjektene som tiltrekker seg talentene, uavhengig av kjønn. For meg blir det helt unaturlig å tenke at jeg burde lage film med en kvinnelig regissør – som om det var et poeng i seg selv.

Så det er ingen av dere som er på utkikk etter en kvinnelig regissør?

– Jeg har ikke noe behov for å misjonere på den måten, sier Aagot.

– Det er viktig at vi får flere kvinnelige regissører, men når det kommer til stykket, så er det klart man jobber med de prosjektene man synes er spennende.

– Men jeg ser absolutt det verdifulle ved å jobbe i team der representasjonen er blandet, understreker Synnøve.

– Jeg tror ikke det nødvendigvis er en fordel med rene team, med enten bare kvinnelig eller mannlig manusforfatter, regissør og produsent.

Dere påpeker at det for noen år siden var langt flere kvinnelige regissører enn produsenter. Men nå ser dette ut til å ha endret seg

– Situasjonen er blitt mer lik den i reklame-bransjen, mener Aagot.

– Der var det ofte i den administrative rollen og take care-rollen at kvinnene markerte seg. Men de siste årene har flere kvinner markert seg på den kreative siden innen reklame, enn hva tilfellet har vært innen filmen. Jeg tror også filmbransjen vil få en mer naturlig balanse i representasjonen av kjønnene, og at denne bølgedalen er forbigående.

Mer mangfold enn før

– Jeg tror debatten om for få kvinnelige regissører har overskygget det faktum at det er mer mangfold i norsk film enn noensinne, bryter Gudny inn..

– Nye generasjoner har sluppet til, og stadig flere banker på – samtidig som filmene er blitt veldig gode. Det synes jeg er noe vi bør dyrke. Jeg vet at flere kvinnelige regissører befinner seg i oppløpet med spennende prosjekter.

– Det er mye som skjer nå, mange talent som forløses, fortsetter Gudny.

– Synnøve lager nå en film med bare kvinner i hovedrollen, kanskje også jeg og Aagot kommer til å jobbe med en kvinnelig regissør neste gang. Uansett

bør det være en film vi har kjempelyst til å lage. Det er så slitsomt å løfte et prosjekt at man MÅ være entusiastisk for å orke å gjennomføre det. Det må være et manus og en regissør man virkelig har tro på, og om de er mann eller kvinne blir derfor underordnet.

Så de har rett som hevder at den reelle skillelinjen i norsk film handler om noe annet: Om at en ny generasjon har kommet inn, med en annen tilnærming

til det å lage film, til å kommunisere på et bredere plan?

– Ja, men det er en naturlig utvikling som følge av at bransjen har forandret seg, repliserer Synnøve.

– Det har foregått en større profesjonalisering, rollene rendyrkes mer enn før og vi har fått større enheter blant selskapene – blant annet på grunn av produsentstøtten. Det gjør det mulig å jobbe mer langsiktig, i motsetning til før da man ble tvunget til å etablere enmannsforetak – bokstavlig talt – som brant seg ut på enkeltprosjekter.

– Filmbransjen har vel reflektert resten av verden med hensyn til hvem som har blitt produsenter: Det er fortsatt ikke så mange kvinner som starter egne bedrifter. Derfor er det spennende at også kvinnene markerer seg mer innen produsent-standen, noe jeg tror bare vil fortsette, ettersom vi får se nye produsenter fra Lillehammer. Jeg tror det som har skjedd er et større generelt mangfold.

– Det er viktig at produsentrollen ikke blir så snevert definert, understreker Aagot.

– Det finnes i dag så mange avskygninger av denne rollen: Fra den økonomiske rollen som påpasser og prosjektstyrer, til den kreative innspilleren og

samarbeidspartneren med regissøren. Det kreves så vanvittig mye at en variasjon i erfaring – som ulike kjønn og alder vil kunne gi – ikke bare er´en god ting, men ofte en dyd av nødvendighet.