Edith Carlmars bortgang

Edith Carlmar var vår første kvinnelige regissør – elsket av publikum, men mislikt av kritikerne.

Edith Carlmar var vår første kvinnelige regissør – elsket av publikum, men mislikt av kritikerne.

I helgen mistet norsk film en av sine store personligheter. Filmregissør og noen ganger skuespiller, Edith Carlmar, døde på selveste 17.mai, 91 år gammel. Hun var mest kjent som Norges første kvinnelige regissør, og noe av en fargeklatt. Hun debuterte som regissør i 1949 med Døden er et kjærtegn, og skulle lage ti filmer i løpet av 1940- og 50-tallet, hvorav de mest kjente er Fjolls til fjells og Aldri annet enn bråk.

Flere av filmene skulle bli svært folkekjære, men Carlmar ble aldri noen yndling hos de norske kritikerne. Til det skapte hun film innenfor en for lettbent sjanger, ofte komedien, og delte ektemannen og produsent Otto Carlmars overbevisning om at filmen var primært et underholdningsmedium. Derfor ble det vanskelig for henne å få laget flere filmer ved inngangen til 1960-tallet, da en ny radikalisert generasjon filmfolk festet grepet om norsk film og ville lage kunstfilm med Mening.

Carlmars filmer gikk i glemmeboken. Men det mange glemmer er at hun i høyeste grad berørte den norske hverdagen i sine filmer, enten det var i Aldri annet enn bråk, Ung flukt eller Døden er et kjærtegn. Sistnevnte film var ikke bare et djervt forsøk på å skildre kjærlighet mellom klasser, men var sannsynligvis filmhistoriens første film noir laget av en kvinnelig regissør.

Det var som pensjonist at Carlmar skulle få den hederen hun fortjente. I 1994 mottok hun Amandas ærespris og i 2001 fikk hun Norsk Filmforbunds ærespris for sin innsats for norsk film.

Edith Carlmars bortgang

Edith Carlmar var vår første kvinnelige regissør – elsket av publikum, men mislikt av kritikerne.

Edith Carlmar var vår første kvinnelige regissør – elsket av publikum, men mislikt av kritikerne.

I helgen mistet norsk film en av sine store personligheter. Filmregissør og noen ganger skuespiller, Edith Carlmar, døde på selveste 17.mai, 91 år gammel. Hun var mest kjent som Norges første kvinnelige regissør, og noe av en fargeklatt. Hun debuterte som regissør i 1949 med Døden er et kjærtegn, og skulle lage ti filmer i løpet av 1940- og 50-tallet, hvorav de mest kjente er Fjolls til fjells og Aldri annet enn bråk.

Flere av filmene skulle bli svært folkekjære, men Carlmar ble aldri noen yndling hos de norske kritikerne. Til det skapte hun film innenfor en for lettbent sjanger, ofte komedien, og delte ektemannen og produsent Otto Carlmars overbevisning om at filmen var primært et underholdningsmedium. Derfor ble det vanskelig for henne å få laget flere filmer ved inngangen til 1960-tallet, da en ny radikalisert generasjon filmfolk festet grepet om norsk film og ville lage kunstfilm med Mening.

Carlmars filmer gikk i glemmeboken. Men det mange glemmer er at hun i høyeste grad berørte den norske hverdagen i sine filmer, enten det var i Aldri annet enn bråk, Ung flukt eller Døden er et kjærtegn. Sistnevnte film var ikke bare et djervt forsøk på å skildre kjærlighet mellom klasser, men var sannsynligvis filmhistoriens første film noir laget av en kvinnelig regissør.

Det var som pensjonist at Carlmar skulle få den hederen hun fortjente. I 1994 mottok hun Amandas ærespris og i 2001 fikk hun Norsk Filmforbunds ærespris for sin innsats for norsk film.

MENY