Ingen har noensinne laget en film som Rovdyr her til lands, trass i at enkelte journalister i sine anmeldelser mener å påstå at så ikke er tilfelle. Fritt Vilt og Villmark var skrekkfilmer på gjennomsnittlige budsjett, mens De Dødes Tjern i beste forstand er en overnaturlig thriller. Rovdyr er en rendyrket horrorfilm, og det på så lavt budsjett at det i seg selv må ha forvoldt smerte for staben. Så sjangerkonsekvente synes jeg gjengen bak produksjonen fortjener at vi er.

Spillefilmdebutant Patrik Syversen har i flere intervjuer uttrykt nysgjerrighet på hva anmelderne ville mene om filmen han har laget sammen med Nini Bull Robsahm. Samtidig har ingen av de lagt skjul på at de venter det verste, jamfør sjangerens rufsete rykte og tendes til å få hard medfart. Men de har også uttalt et håp om at anmelderne vil ha nok kjennskap til sjangeren for å kunne ta den for det den er ment å skulle være. Som Syversen sier i siste utgave i Rushprint – Jeg er ikke spesielt opptatt av anmeldelser, men håper at de som skal skrive om den har forståelse for sjangeren. Folk må selvsagt mene det de vil, men jeg håper de kan argumentere godt om de ikke liker den…

Vel, Rovdyra er sluppet løs, og anmelderne har endelig kunnet felle sin dom.

Rovdyr har fått en noe schizofren mottakelse i norsk presse, men med overvekt av 4ere. Og som Syversen selv hadde ønsket; majoriteten av dem har tatt prosjektet seriøst og anmeldt filmen med klare referanser til, -og tydelige kunnskaper om, sjangerens historie og konvensjoner. Det er bra; norsk filmbransje trenger oppegående og oppdaterte kritikere.

De første bildene av Rovdyr setter tydelig tonen for det som skal prege hvert eneste sekund av de 78 minuttene marerittet pågår: Et håndholdt kamera i hastig forfølgelse i tett skog, et foruroligende og proft lydbilde og en tydelig vilje til å ta volden til et nivå det hjemlige publikum nok ikke er forberedt på skal komme i norsk innpakning. Syversen lykkes i etableringen av sin favorittsjanger, og gir oss den nødvendige og illevarslende klumpen i magen. Hvis dette er åpningsscenen; hva har vi da i vente? Og kanskje er dette en god oppsummering på min egen reaksjon etter å ha sett filmen. Hva gjør Bull Robsahm og Syversen neste gang? For om Rovdyr ikke er et fullendt mesterverk, så er det et tydelig tegn på to samarbeidspartnere som har noe forfriskende å by på for vår bransje.

Det etterlyses i disse dager en større satsing på film for målgruppen 18-25. Videre snakkes det til stadighet om behovet for bredde, og ønsket om å ha en filmproduksjon som skal fange opp flere av filmmediets fasetter. Jeg vil påstå at horrorfilmen i første omgang tiltaler nettopp de yngre, noe pr-kampanjene for både Fritt Vilt og Rovdyr også viser. Og om vi ønsker oss bredde, må dette også gjelde sjanger. Forøvrig må det legges til at norsk horror sannsynligvis kunne blitt fin eksportvare; det er historisk en sjanger der fremmedspråklig dialog gjerne har vært et effektivt virkemiddel. Så om bransjen vil, bør Syversen og Bull Robsahm gå en lys fremtid i møte.

Men Rovdyr har også et annet budskap til de med makt til å fordele penger. Med et budsjett på litt i overkant av 8 millioner (majoriteten hentet inn i arbeidskreditter), er denne filmen et lysende eksempel på filmskapere som har vært uhyre bevist sine muligheter fra første sekund. De to manusforfatterne valgte å strippe historien for locations, karakterer og andre kostbarheter. Isteden gikk de inn for å lage en historie de visste kunne levendegjøres med begrensede midler. Med andre ord ikke så ulikt Bård Breiens Kunsten å tenke negativt, også den på et tilsvarende budsjett.

Slike filmer viser at det finnes engasjement og kompetanse der ute som i kombinasjon kan skape interessante filmer, uten å måtte løpe en for stor risiko for de som skal finansiere prosjektet. Vi trenger en ordning der vi som er nye regissører om ønskelig kan søke midler til vår første spillefilm med disse forutsetningene. Det vil sannsynligvis åpne for større eksperimentering, større sjangerbredde og at fallhøyden ikke blir fullt så stor.

Det krever selvsagt en enorm entusiasme fra de som skal lage filmen, men det er en entusiasme som Rovdyr ettertrykkelig beviser finnes der ute.