Det er direktør Guttorm Petterson som hevder til Klassekampen at dette kan bli konsekvensen om ikke organisasjonen får mer penger på neste års kulturbudsjett.

”Jeg regner med at regjeringen følger filmmeldingen og legger opp til at vi ikke skal få noen penger. Det virker ikke som om den har forstått eller bryr seg om at Film & Kino vil bli nedlagt…Vi vil nok uansett måtte si opp en del folk. I verste fall må vi si opp alle. Det vet vi ikke før filmmeldingen er ferdigbehandlet 24. november”.

Det er jo blitt ganske vanlig i kulturlivet å rope ulv når man opplever kutt i støtte, særlig foran budsjetthøsten, og i Film & Kinos tilfelle er det ganske dramatisk. Organisasjonen har ikke bare mistet inntekter som følge av at dvd-salget har falt voldsomt (gjennom den såkalte videogramavgiften), den risikerer etter forslag i filmmeldingen å miste hele ordningen.

Så blant de menneskene som kan miste jobben sin, og alle de som har nytt godt av Film & Kinos støtteordninger, er dette ille nok (selv om sistnevnte kategori sannsynligvis vil bli kompensert når mange av ordningene blir overført til NFI). Og for kinobransjen er det selvsagt et stort tap at så mye kompetanse skulle forsvinne.

Men nedleggelse?

Sannsynligheten for det er minimal. Det som holder på å skje er at Film & Kino som organisasjon vil bli skalert ned på nivå med de andre største bransjeorganisasjonene. Kinobransjen trenger mer enn noensinne en slagkraftig organisasjon. Om ikke politiske krefter på rødgrønt hold kjemper en uventet heroisk kamp på vegne av den nåværende organisasjonsmodellen, vil Film & Kino måtte omdefinere sin rolle og spisse sine mål inn mot de mer rendyrkede bransjeinteressene.

Man skulle av Pettersons alarm tro at kinobransjen lå på sotteseng, men så er ikke tilfelle. Som forretningsmodell er det fortsatt ingenting som slår kinoen. Så hvis kinodistributørene og kinoene ønsker å videreføre Film & Kino som sin organisasjon, så vil de selvsagt kunne være med å finansiere det.