Konkurranseprogrammet på så store festivaler som Berlinalen er ofte den rene berg- og dalbane hva angår kvalitet, og ofte kan man lure på hvorfor nettopp denne ble valgt ut. Svaret er noen ganger at det står en stor regissør bak, eller det kan være filmer fra filmskapere som tidligere har vært representert med titler utenfor konkurranse eller som tar opp et dagsaktuelt tema. Og vel så ofte holder det at en stjerne har hovedrollen, og da blir ofte resultatet lite annet enn en showcase på stor festival for nevnte skuespiller. En slik film er Julia.
Tilda Swinton har lenge vært en av planetens mest fascinerende og solide skuespillere, og det er på ingen måte hennes feil at Julia blir en forutsigbar og traurig film. Nei, ansvaret ligger hos regissør Erick Zonca og co-manusforfatter Aude Py som har laget et univers befolket av en serie karakterer så karikerte, at det som var ment som seriøst drama blir platt komedie. Det er rart, for dette er mannen som lagde César og Cannes-vinneren La Vie Rêvée des Anges.
Julia handler om en alkoholisert og ensom dame som i pengedesperasjon sier ja til å hjelpe en desperat mor med å kidnappe sønnen hun er fratatt. Det går selvsagt fullstendig galt, og blablabla… Jeg overvar et panelintervju med regissøren der han uttalte at det viktigste for han i arbeidet med filmen, var å unngå å dømme alkoholisme. Han snakket ut og inn om hvor mye research han hadde gjort på dette feltet, hvor mange alkoholiserte han hadde intervjuet og hvor mye han brant for å få frem dette tabubelagte temaet.
Synd da at han i filmen reduserer disse menneskene til gestikulerende apekatter som fråder, spasser og er oversminket som narkomane på siste stadiet av livet. Ja, faktisk presterer han å fremstille alkoholikere på en så nedverdigende måte at man som publikummer skammer seg på hans vegne. Og for øvrig – Kate del Castillo som den desperate moren, tolker sin rolle så idiotisk at et samlet pressekorps fikk latterkrampe.
Jeg har allikevel ingen problemer med å se at Swinton ønsket å gjøre denne filmen. I manuset må Julia ha fremstått som en kompleks og engasjerende karakter, full av scener der Swinton kunne vise sitt enorme register. Men fraværet av regi gjør at det blir for mye av alt. Når hun våkner opp etter en fyllerangel, er sminken klint over hele ansiktet som om hun skulle ha sovnet i en lastebil av rouge. Puppene velter ut av bh-en, og skjørtet sitter altfor høyt til at det blir intet mindre enn vulgært. Ja, det er som om man skulle vente at en brukt kondom skulle sitte klistret på rumpeballene hennes. Kanskje var det av ren frykt jeg derfor løp ut av salen før filmen fikk sjanglet seg i mål.
